- Annonse -

Men hva skal vi leve av etter olja?

Hvordan skal vi få få råd til å omstille oss? Disse spørsmålene stilles ofte retorisk for å illustrere hvor uansvarlige og urealistiske De Grønne er: Et parti som ivrer for lavere utvinningstempo, men ikke svarer på hva vi skal gjøre etterpå. “MDG skal erstatte oljenæringen med «noe annet». Poenget er at de ikke vet hva «noe annet»” er – sier FrP.

Hva vi skal leve av etter olja, og hvordan vi skal finansiere omstillingen er legitime viktige spørsmål. Kanskje de viktigste spørsmålene i vår tid. Derfor trenger vi alle politiske partier med i diskusjonen.

Med forbehold om at jeg kan ha gått glipp av hederlige unntak, må jeg si det er påfallende hvor rungende taust det er fra de store partiene om hvilke konkrete næringer vi skal satse på i et hundreårsperspektiv. For ordens skyld er jeg klar over at det florerer av mer eller mindre komiske ideer om hva som er “den nye oljen”. Men det er ikke en slik type spekulasjoner jeg etterlyser. Vi bør ikke late som det finnes noen “ny olje” (dessverre reproduserer også bransjeforeningen Norsk Olje og Gass denne retorikken), men heller diskutere hva vi skal leve av og jobbe med. Og her mangler vi politikere fra Høyre, FrP og AP.

Egentlig er det absurd. For det finnes ikke partier på Stortinget som for alvor tror at oljealderen varer i 100 år til. Ja, partiene er uenige om når det tar slutt, men alle er enige om at det tar slutt. Å ikke være for en sluttdato for vår oljeeksport, slik som De Grønne, er ingen unnskyldning for å unngå spørsmålet om hva vi skal leve av. Kanskje har den som ivrer for rask utfasing en ekstra forpliktelse  til å diskutere og skape politikk for nye jobber. Men den forpliktelsen er ikke De Grønne alene om. Det er den passive holdningen til vår oljeavhengighet som har gjort 50.000 arbeidsledige siden 2014. Partiene som ivrer for flere oljeinvesteringer har et betydelig ansvar for å forklare hvordan de vil sikre at det står nye arbeidsplasser klare når vi får et nytt, potensielt verre, oljeprisfall.

Dessverre er flere opptatt av å latterliggjøre de som snakker om oljeutfasing, enn å ta utgangspunkt i at oljealderen tar slutt. Det er festlig å harselere med oss som tror vi kan leve av Nabobil, hårklipp og kaffebrygg etterpå. Ingenting vil gi oss like mye penger som olje – sier de. Og det er mest sannsynlig sant. Og det er også selvsagt sant at vi ikke kan leve alene av bildeling, mikrobryggeri og kreativitet etter olja. Jeg kan forresten ikke erindre at noen noensinne har påstått noe sånt heller, men la gå.

Vi trenger flere partier i diskusjonen om hvilke næringer Norge har åpenbare konkurransefortrinn på. Hvordan prinsippet i el-bilpolitikken kan brukes til å skape marked og lønnsomhet for fornybar energiproduksjon.

Vi trenger flere til å undersøke hvilke patenter, innenfor fornybar energiutnytting, ressursutnytting og digitale tjenester, som vi i Norge har best forutsetninger for å kapre.

Hvor er risikoen størst for at andre land kommer oss i forkjøpet? Ingen kan spå framtida. Hverken De Grønne, statsministeren eller Anita Krohn Traaseth kan gi fasitsvar på akkurat hva vi skal erstatte hver og èn av oljejobbene med. Men staten er  ikke uten en rolle i omstillinga. Politiske prioriteringer i skattepolitikken, hvilken infrastruktur vi bruker store penger på, og hva slags risikokapital som stilles til rådighet, er alle spørsmål som må prioriteres fra høyeste hold.

Mangelen på vilje til å besvare spørsmålene som brukes til å avkle De Grønne, gjør seg dessverre også gjeldende i diskusjonen rundt finansieringen av det grønne skiftet. [P]olitikken til De Grønne vil føre til tap av inntekter til velferd – sier Terje Søviknes. [V]i blir fattigere uten olja, skriver Atle Simonsen. Velferdsstaten er i dag helt avhengig av oljeinntekter! Myten spres målrettet og systematisk. Men det er bare en liten del av statens oljeinntekter som hittil er brukt til å finansiere velferden. Mesteparten har gått rett inn i Statens pensjonsfond utland (SPU). I 2007 brukte vi knapt en krone fra fondet. At vi har blitt noe mer oljepenge-avhengig de siste årene – det skyldes den blåblå regjeringen. Deres skjødesløse oljepengebruk viser at det er mangel på evne til å prioritere som truer fremtidens velferd. Heldigvis kommer oljefondet til å fortsette å gi avkastning. Dette vil i kombinasjon med edruelig politikk, høy sysselsetting og slutt på skattelettelser til de rikeste – sikre velferdsstaten.

Problemet med den ustanselige maset om hvor dyrt det er å omstille seg er at det, bokstavelig tolket, er et argument for å fortsette å utvinne olje for alltid, uavhengig av negative konsekvenser forbruk av olje medfører. Og det kan for alvor verken regjeringen eller bransjeforeningene mene.

For det å ikke omstille seg – det å gamble på at verden ikke når klimamålene sine – det blir forferdelig dyrt. For ikke å snakke om å leve i en verden som blir nærmere to grader varmere.

Det er faktisk beregnet at at kostnadene ved ikke å håndtere global oppvarming vil overstige 20% av verdens lands sammenlagte BNP, mens det å få utslippene til et nullnivå beregnes til en kostnad a  1-2% av verdens BNP. Å leve i en verden med 200 millioner mennesker på flukt, vanskeligere kår for matproduksjon, havnivåstigning og hyppigere ekstremvær – blir dyrt. Vi har alt å vinne på å unngå all temperaturstigning. For hvert minutt vi bruker på å diskutere hvor dyrt det blir med omstilling og hvor vanskelig det blir å finansiere velferdsstaten uten å eksportere fossil energi – taper vi tid vi burde brukt på å diskutere hvordan vi omstiller Norge . Den største trusselen mot velferdsstaten er nemlig ikke Miljøpartiet De Grønne. Det er klimaendringer. Det er på tide at de store partiene slutter å late som noe annet.


Kronikken ble publisert første gang på bloggsiden til Anna Kvam 12. juli. Foto: Privat.

- Annonse -