Kun lindrende behandling for syk klode?

(KRONIKK) Arendalsuka har over 80 miljø- og klimarelaterte arrangementer, men få vil kurere. Forskeren Jason Hickel fra London School of Economics mener grunnleggende endring i verdensøkonomien er eneste kur. Han avviser basisen for Parisavtalen.

Det er veksten som koker kloden

Arendalsuka har befestet sin posisjon som hovedarena for kommende års politiske agenda, og i valgåret er det tydelig at det grønne skiftet er et hett tema i mange nyanser. Ser man bak til dels ambisiøse og optimistiske, fjord- og jordnære titler så fokuserer alle arrangørene på instrumentelle tilnærminger innenfor Paris-rammene. Det er få sosiologiske eller antropologiske tilnærminger for å forberede oss; borgerne, forbrukerne – på de endringene vi må innstille oss på for å kunne overlevere en grønn og frodig jord til kommende generasjoner.  På den ene siden skal bilimportørene fylle utslippsmålene, petroleumsinstituttet renvaske det fossile, DNB, Norgesgruppen, Storebrand og IKEA skal i forskjellige versjoner sikre grønn vekst og hjelpe oss med enkle klimavalg, og Høyre tar oss fra dommedag til fremtidshåp. På den andre siden tar NGOer, forskere, offentlige etater og innovative bedrifter mer konkret tak og peker på teknologi og nytenkning som skal gjøre skiftet mindre smertefullt for forbrukerne. Ikke én overskrift for de 81 tilmeldte miljø- og klimaarrangementene tematiserer en omfattende holdningsendring eller en endring i måten vi tenker marked, konkurranse og ressurser i et globalt perspektiv. De bruker i hovedsak de bestående rammene som premiss for hva man kan få til. Alt kan repareres, det blir vel så godt som nytt, og ingen kommer til å merke noen særlig endring. Men er dette realistisk for et grønt skifte som faktisk kan stagge temperaturøkningen tidsnok til å redde verden slik vi kjenner den? Ikke ifølge antropologen Jason Hickel ved London School of Economics. I flere artikler i The Guardian det siste året stiller han følgende ubehagelige problemstilling;

En overgang til rene energikilder er vel og bra, men hva bruker vi den rene energien til? Akkurat det samme som den fossile – vi øker forbruket, og det løser ikke klimakrisen.

Jason Hickel, London School of Economics

I den siste artikkelen fra 3. juli i år tar Hickel tak i Parisavtalen, og avslører ganske brutalt hvordan de vitenskapelige premissene for avtalen ble moderert for å gjøre den politisk spiselig for beslutningstakerne og deres hoff av lobbyister.

Skreddersydd virkelighet

Verdens regjeringsledere er tett bundet av finans- og handelsmarkedet, så ut fra de forutsetningene var Paris en suksess, og en god start, men vi må ikke tro at den er en redning. Slutningene er tvert i mot farlige, mener Hickel. Selv om alle land mot all formodning skulle følge opp de uforpliktende Parismålene så bringer det oss ikke i nærheten av togradersmålet, men over tre, kanskje opp på 4,4 – og dette dokumenterer han forstemmende godt. Grunnpremisset for Parisavtalen hviler på beregningene fra FNs klimapanel (IPCC), som de siste tiårene har lagt forskjellige mulige scenarier for å redusere klimagassutslippene til et bærekraftig nivå. Modellen som er valgt for Paris hviler i stor grad på en karbonfangstteknologi som ennå ikke er ferdig utviklet, BECCS, eller “bio-energy with carbon capture and storage”. Dette er en plan som stadig færre forskere har tro på lar seg realisere, og om så skjedde ville den skape så store negative konsekvenser på andre felter at det i seg selv vil gjøre ubotelig skade.

Mye å juble for, men ikke nok?

Parisavtalen er med andre ord basert på tilpassede og ikke vitenskapelig realistiske modeller for å gjøre den spiselig for det internasjonale politikermiljøet og den globale industri- og finansverdenen.  Det som gjør den farlig, fortsetter Hickel, er at den ikke er åpen om at den bygger på sviktende grunnlag, slik at andre kan jobbe videre for en bedre løsning som tar fatt i de faktiske utfordringene. Hickel fortsetter med å vise til Kevin Anderson, visedirektør i Tyndall Centre for Climate Change Research (se faktaboks). Han hevder at for å ha 50% sjanse for å nå togradersmålet så må de industrialiserte landene kutte utslippene med 8-10 % årlig (fra 2015), ned til null i 2050. Med alt tilgjengelig av energieffektivisering og grønn teknologi i bruk kan vi i dag klare en fire prosents reduksjon.

Grønn vekst en kvart sannhet

For å klare over resten av gapet så er eneste mulighet for de industrialiserte landene å kutte sin økonomiske aktivitet med 4-6% årlig, fortsetter Hickel. Utviklingslandene må følge på fra 2025 med et kutt på 3% årlig. Det er helt avgjørende å bytte ut vekstidealet i verdenshandelen med et balanseideal, men først må vi ha en negativ vekst (de-growth) til vi når et reelt bærekraftig nivå. Det høres skremmende ut for mange, men mange vil knapt merke det materielt sett. Profitt- og vekstjaget må lettes kraftig, de voldsomste eksesser for de aller rikeste må dempes, og ressursbruken må reguleres ut fra en rasjonell og vitenskapelig basert global fordelingspolitikk – foran eierskapsdrevet profitt. Verden har skiftet retning før, og markedskapitalismen har tjent oss på forskjellig vis i hundrevis av år, helt siden jorda for de fleste fortsatt var flat og verden uendelig. Etter 2. Verdenskrig overtok imidlertid markedsliberalismen i økende grad en fossildrevet forbruksspiral som på 70 år har sendt mer klimagasser ut i atmosfæren enn kloden har klart selv gjennom de mest brutale naturomveltningene, som har gått over titalls årtusener. Nå er jorda påtrengende rund og kartlagt, feberen stiger raskt, og vi trenger et globalt økonomisk system som har virkeligheten som referanseramme. Evolusjon er helt greit, vi har klart å snu oss rundt tidligere. I tillegg kan vi bli kvitt tidsklemma og det frenetiske forbruksjaget, som uansett ikke evner å ta oss lenger inn i lykkeland. Det er ikke nok å skifte motor; vi må kjøre mindre, ta det mer med ro der vi er, samarbeide, få mer ut av det vi har, og ta ansvar for gjenveksten. Alt liv følger en firedelt syklus der vekst og innhøstning kun utgjør en fjerdedel hver, og da er det enkelt naturfag å erkjenne hva som må til for å gjenvinne balansen.

Vi står overfor et tydelig valg, avslutter Hickel. Enten handler vi nå; bruker den tiden vi har, og justerer økonomien vår mot en kontrollert omlegging til global bærekraft, ellers kommer klimaendringene til å gjøre jobben. Den kommer til å bli destruktiv og kaotisk i en skala vi har vanskelig for å forestille oss. I følge Nicolas Stern ved LSE vil en fire graders økning beløpe seg til minst 5%, og kanskje så mye som 20% av det globale BNP pr år i all fremtid. will cost us Det vil gi helt nytt innhold til begrepet økonomisk krise, og tvinge frem endringer vi hverken ønsker eller på noe vis kan kontrollere. David Wallace-Wells sin svært grundige og veldokumenterte artikkel i The New Yorker, som fikk en enorm viral spredning tidligere i sommer, gir en videre skildring om hva som venter oss om vi ikke tar grep.

Some like it hot…

Dette bør skremme av oss den selvtilfredsheten som Paris har gitt. Avtalen er et skritt i riktig retning, men vi trenger et maratonløp. Her har Norge alle forutsetninger til å gå foran, for faktum er at vi er på toppen av de fleste globale næringskjeder. Når det gjelder globalpolitisk stamina så står det dårligere til, og det er bare tre fløypartier som tør å røre ved den økonomiske verdensorden til fordel for klodens helse. Vi kan ikke vente på politikere, ledere og lobbyister som har skoene limt fast i den oljemyra som truer med å dra oss alle ned. Og vi trenger dem ikke, – tvert i mot. Vi må vise dem – ved å slutte å være forbrukere, og begynne å være brukere, søke balanse i stedet for vekst. Vi kan ikke vente for mye i et valgår, men når virkeligheten blir for sterk kost for beslutningstakerne våre – pynter vi på virkeligheten, eller velger vi andre ledere? Antakelig ikke ved dette valget, for fra de store partiene blir velgerne fortalt at velferdssamfunnet er helt avhengig av fortsatt oljesatsning i overskuelig fremtid. Hvordan vi håndterer velferden når kloden bikker 4,5 grader sier de ingenting om, for det henger ikke helt sammen – gjør det vel?

Fremtiden kommer til å koste uansett, men det er nå vi kan velge mellom en forsiktig nedbetaling over tid, eller overlate en uoverkommelig inkasso til våre barn og barnebarn.

IPCC, Parisavtalen og BECCS

FNs klimapanel (IPCC) har i årtier vært den sentrale felleskilden for beregninger, scenarier og modeller for hvordan jordens klima vil utvikle seg. Deres beregninger dannet også grunnlag for det beregningsmaterialet som ble forhandlet over i Paris, og ligger til grunn for avtalen som ble signert av 175 nasjoner. Hundrevis av beregninger skulle danne et best mulig grunnlag, men under prosesseringen av dataene ble det klart at for å komme i mål så må den økonomiske veksten svekkes drastisk, og gradvis snues. Dette var selvsagt ikke spiselig for det internasjonale forhandlingspanelet – liket måtte sminkes. De la til grunn for sin neste beregning at man i nær fremtid – rundt 2020 – har teknologi oppe og går som i stor skala trekker ut karbon fra atmosfæren. Slik kan vi bevare vår økonomiske modell intakt, den rike verden kan fortsette sitt høye forbruk og trekke med seg de nye økonomiene, uten å slippe ut Co2. Det er flere store teorier for hvordan dette, og mange havarerte månelandinger. Den som IPCC oftest setter sin lit til kalles BECCS (Bio-energy with carbon capture and storage). Enorme treplantasjer skal etableres for å suge karbon ut av atmosfæren, trærne høstes, gjøres om til pellets. Man skiper så dette rundt i verden til energiforbrenning, mens utslippene lagres under jorden. BECCS danner grunnlag for mer enn 80% av Klimapanelets scenarier, så selv om den ikke er nevnt i Paris-teksten så er den helt sentral. Ren energi av Co2 –  For godt til å være sant? Stadig flere forskere mener det. Metoden er aldri prøvd ut i stor skala, den ville ikke være klar tidsnok. Om den virket så ville vi måtte skape plantasjer på arealer tilsvarende tre ganger India – en tredjedel av klodens dyrkbare overflate – i følge Kevin Anderson, visedirektør i Tyndall Centre for Climate Change Research. Det vil kreve enorme mengder vann, gjøre det umulig å fø verdens befolkning, og en så stor monokultur vil få verdens økosystemer til å kollapse.

________________________________________________________________________

Kronikken er inspirert av en artikkel av Jason Hinckel, publisert i The Guardian 3. Juli i år.

Hickel er antropolog ved The London School of Economics og forfatter av The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions.

https://www.theguardian.com/global-development-professionals-network/2017/jul/03/paris-climate-deal-wont-work-our-future-depends-degrowth

https://www.nature.com/polopoly_fs/1.19074!/menu/main/topColumns/topLeftColumn/pdf/528437a.pdf

https://www.carbonbrief.org/beccs-the-story-of-climate-changes-saviour-technology

https://www.climateinteractive.org/programs/scoreboard/scoreboard-science-and-data/

http://kevinanderson.info/blog/avoiding-dangerous-climate-change-demands-de-growth-strategies-from-wealthier-nations/

https://www.theguardian.com/global-development-professionals-network/2016/jul/15/clean-energy-wont-save-us-economic-system-can

http://www.lse.ac.uk/anthropology/people/hickel.aspx

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her