– Skremsler, krav og navlebeskuelse

Det brennes hydrokarboner i harde tak og kloden koker. Fire graders global oppvarming er ikke en umulighet innen 2100. Bekymrer det våre politikere, maktpersoner og samfunnsdebattanter? Ja, heldigvis er det noen som tar innover seg ansvaret de har. Andre vil la det skure og gå.

0
454

La oss se litt nærmere på de sistnevnte. For oljelobbyen og fossilpartiene har året så langt, og høstens stortingsvalgkamp, inneholdt flere urovekkende signaler og utviklingstrekk.

Her er fire av dem:

  • Partier med et sterkt miljøengasjement, og for noens del – konkrete utfasingsplaner for norsk olje- og gassvirksomhet – har hatt økende oppslutning.
  • Et flertall av Høyre-velgerne (!) vil ikke ha utvinning av olje utenfor Lofoten og Vesterålen.
  • Et stort flertall (58 % versus 27 %) av alle nordmenn – uansett partitilhørighet – er i mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. To av tre i Nord-Norge sier nei, mens 57 % på Vestlandet gjør det samme.
  • En ny rapport fra Oil Change International konkluderer med at Norge ikke kan åpne flere nye oljefelt dersom vi skal nå klimamålene i Parisavtalen, en avtale som Norge vitterlig har signert.

Noen mennesker i Norge tenker tydeligvis helt feil. De kan umulig vite sitt eget beste.

Og verst av alt, de får støtte fra forskere også.

Rett skal være rett: Den 26. august viste en undersøkelse foretatt på oppdrag fra Norsk olje og gass, at 70 prosent av de spurte vil opprettholde norsk olje- og gassvirksomhet, så helt svart er det ikke for fossilvernerne.

Men likevel – noen politikere, næringslivsledere og minst én journalist har i 2017 tatt ansvar og på ulikt vis formidlet hvordan ting egentlig henger sammen.

Dette har skjedd:

Skremsel (og litt «optimisme»):

Statsminister Erna Solberg (avbildet) sier at Norge vil stoppe opp dersom oljepolitikken til Miljøpartiet De Grønne (MDG) gjennomføres. S-t-o-p-p-e  o-p-p. Men, man kan fornemme at hun sier det med en viss selvtilfredshet og et lettelsens sukk også, fordi hun viser samtidig til at oljeinvesteringene på norsk sokkel ser ut til å øke med 1,3 % prosent i 2018, i stedet for å falle med 4 % slik tidligere prognoser har gått ut på.

Maktdemonstrative krav (nå får folk og politikere jaggu ta til vettet, ellers …):

Under Arendalsuka dundret oljelobbyen til med et utspill som fikk dobbeltsidig oppslag i VG, og mye oppmerksomhet ellers. Bransje- og arbeidstakerorganisasjonene Norsk olje og gass og Norsk Industri fra NHO (adm. dir. Stein Lier-Hansen, avbildet), og Fellesforbundet og Industri Energi fra LO, gikk ut og la fem krav på bordet til politikerne. De fem kravene har et felles fundament, og det er full spiker for norsk olje- og gassvirksomhet i årene framover.

Pinlig utspill om kommunikasjon (er det forvirring eller panikk?):

Olje- og energiminister Terje Søviknes presterte i mai å sette ned et ungdomspanel som skulle finne ut hvordan fakta om olje- og gassnæringen best kan formidles til unge. Overrekkelsen av rapporten har nå funnet sted og stakkars Søviknes kan endelig få greie på hvordan man snakker til ungdommen. De unge har jo ikke skjønt så mye av dette med olje.

Lokkemat (det må da virke, vel … ??):

Finansminister Siv Jensen (FrP) lover at hennes parti er garantist for at områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes for oljeboring. Siv Jensen sier at dette vil sikre oljefylket Rogaland mellom 5.000 og 15.000 oljejobber i framtiden.

Navlebeskuende egoisme (skremsel her også):

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim i avisa Nordlys har ikke et komma å avgi til klimatrusler, kommende generasjoner og klodens overlevelse. For han er det tilsynelatende bare Norge som gjelder. I en mye delt kommentarartikkel tar han det norske velferdssamfunnet i forsvar, og hevder det står og faller med inntektene våre fra olje og gass. Han glemmer at menneskene i Sverige og Danmark har det helt fint, og har omtrent samme velferdsnivå som vårt. Skjalg Fjellheim får min enøyd-pris for 2017.

Den ubehagelige realiteten

Det forsvarerne av fossilsamfunnet har til felles er evnen til å se bort fra realiteten. Men det er også den store skandalen. Og det er det som ikke kan tilgis.

For realiteten er ubehagelig. Klodens og menneskehetens overlevelse er rent faktisk i fare, kanskje innenfor et tidsrom på bare 100 til 150 år fra nå. Effektene fra global menneskeskapt oppvarming kan bli så sterke og ukontrollérbare at vi i bunn og grunn har dårlige odds for å unngå et drepende kaos. Parisavtalen kan vise seg å bli helt utilstrekkelig. Vi mangler ikke dokumentasjon på at det er slik, vi mangler ikke fakta på at risikoen er reell. Vi mangler ikke kunnskapen om at dagens overbefolkning på 7,5 milliarder mennesker trolig vil bikke 9 før det går nedover igjen, med de tilleggsbelastninger det vil føre med seg på miljøet. Vi vet at to tredjedeler av jordens olje og gassforekomster må bli liggende ubrukt om vi skal ha mulighet til å å nå togradersmålet. Kjernen  til de fleste problemene ligger i at vi slipper ut CO2, og det hoper seg opp stadig mer i atmosfæren.

Da blir det surrealistisk å høre argumentasjon om tap for den norske velferdsmodellen hvis vi setter grenser for oljevirksomheten. Velferdssamfunnet skal selvsagt kjempes for, men man må vite å prioritere. Oljejobber, kunstgressbaner og billige flybilletter må nesten finne seg plasser nedover på listen.

Vi er i samme båt

Når vi lever i et globalt samfunn, der de samme fysiske livsbetingelsene til syvende og sist gjelder for oss alle, uansett hvor på kloden vi bor – hvor smart er det da å jobbe for at en bransje (!), eller et lite land skal få holde på med (en skadelig) business as usual en stund til – selv om det går til helvete?

Det er ikke slik at Norges velstand er en evig normalitet, en slags naturtilstand. Vi kan ikke garanteres en framtid der vi unngår dårligere levestandard, bare fordi det har vært sånn en stund. Vi trakk vinnerloddet, selv om det i ettertid ser annerledes ut. Selv om vi skulle være så heldige å klare å hamle opp med de farligste klimatruslene, vil ikke Norge slippe unna «ubehagelige tilstander». Men hvis ubehaget bare består i et mindre materialistisk samfunn, der vi må slite litt mer for moroa – da er det ikke sikkert det er usunt for oss.

Nå trengs alle gode krefter til å jobbe sammen for å redde det som reddes kan. Vi er alle i samme båt.

Så lenge flere politiske partier oppfører seg som om vi  i k k e  er i samme båt anbefaler Naturpress at folk stemmer grønt ved årets stortingsvalg.


Fotocollage: Statsminister Erna Solberg til h. (Foto: Regjeringen) og Stein Lier-Hansen (Foto: Wikipedia)

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her