Et samlet vitenskapsmiljø og et nesten samlet verdenssamfunn er enige om at klimatrusselen skal tas på alvor, og at det krever handling.

Vi har allerede funnet så mye fossilt brensel vi kan brenne uten å brenne opp. Havene og alt som lever i det fylles kontinuerlig opp av en endeløs mengde petrokjemiske plastbiter som aldri forsvinner, det blir bare mer og mer, og de blir mindre og mindre. Vi vil ikke leve uten, og vi kan ikke leve med, så plasten invaderer oss.

Det tre største partiene er allikevel enige om å fortsette; fordi vi er bedre, fordi de andre gjør det, fordi vi kan, fordi vi som er så rike har så mye å tape.

Gjennomprøvd og profitabelt forretningskonsept, i hovedsak utdatert og forlatt. Foto: Wikimedia Commons

Både kolonialismen og slaveriet pågikk i århundrer og bygde enorme rikdommer for de som hadde makten, men vi holdt ikke opp fordi det ble ulønnsomt. Det tok slutt fordi vi fikk økt innsikt, ny kunnskap og videre perspektiver, og det gikk ikke bare fredelig for seg, for det var motstand. Hvorfor skifte retning når du vinner?

Er det der vi er nå, verdens rikeste og mest privilegerte nasjon? I forhold til hvem har vi hva å tape?

Vi kan ikke gå i bresjen lenger, for fattige Equador har allerede tilbudt seg å la oljen under regnskogen ligge, og Rwanda og Kenya har forbudt plastposer.

Hva kan vi argumentere med? At vi bokstavelig talt har mer å tape enn dem, fordi vi er så mye rikere? Vi risikerer imidlertid å tape både respekten og etterhvert selvrespekten, sammen med alt det andre. Ikke nødvendigvis fordi muren vi bygger rundt vårt høyverdige selvbilde, «vår kultur», ikke holder, men fordi fundamentet den står på beveger seg, fordi jordskorpen alltid er i bevegelse, og vi må bevege oss med den.

Dessuten ødelegger vi for dem som vil snu, de som må snu – som har sitt land der havet stiger, der stormene raser, der ørkenen vokser. De vil snu seg mot oss, fordi de må – fordi jorden beveger seg og de med den, og fordi vi står stille.

Premiss: Atmosfæren, en syltynn hinne av liv som flyter mellom en uendelig kvelende kulde og et kokende kjerne av varme. Foto: NASA

Logikken er enkel; en lineær virkelighetsforståelse passer i en flat, uendelig verden der man hele tiden kan rase fremover i evig vekst. Bor man i en syltynn gassatmosfære på en rund kule så passer en sirkulær virkelighetsforståelse bedre; man skaffer seg oversikt over hva man har, og lar det definere rammene for hva man kan tillate seg.

En spade er en spade, – og jorda er rund – det vet vi nå.


Hovedbilde: Troll A – plattformen (Wikimedia)