Søker rettferdighet overfor «grønt» norsk selskap

0
169

GRØNN SAMFUNNSBYGGING ELLER LANDRAN?

Det høres ut som en alt for velkjent historie; Et stort internasjonalt selskap kommer inn i en frodig region i et utviklingsland. Hjulpet av lokale myndigheter overtar de bruksretten til landområdene fra den fattige og til dels illitterære lokalbefolkningen mot løfter om skoler, helsestasjoner, infrastruktur, gode jobber og god kompensasjon for tapt eiendom og avling. Fremskrittet er på vei. Lokale ledere er godt smurte, og forhandlingene er ikke reelle – det er Take it or leave it, landet tar vi uansett. Kort etter har maskiner jevnet både hus, cashewtrær og nesten moden avling med jorda, men både jobbene, velferdsgodene og framskrittet lar vente på seg. Det gjør også erstatningene for tapt eiendom og avling, og når det etter mye om og men kommer noe, så er det ujevnt, vilkårlig – og alt for lite. Noen får en dollar eller to for livsverket sitt, andre får tomme konvolutter – ingen ting. Det er ikke lett å bevise hva du eide når det ikke finnes skjøter eller kontrakter, og alt er jevnet med jorda og ligger flatt. Når de samler seg for å legge en plan som kan gi dem rettferdighet så kommer politiet, skyter i lufta, og jager dem hjem. De har ikke noe å leve av, det blir konflikter – mange reiser sin vei på jakt etter nytt levebrød. Det minner om et klassisk eksempel på det som ofte kalles landran, og som er måten tusenvis av enkle bonde- og urfolksamfunn siden kolonitiden har måttet overgi sine leveområder til industrielle monokulturer, gruvedrift, og annen utplyndring av og eksport av naturressurser. Dette er i hovedtrekk historien til delegasjonen fra nordlige regioner av Mosambik, som besøker Norden denne uken.

Bak en slik historie forventer man et kynisk multinasjonalt megaselskap med kullsvart rulleblad og eierstrukturer skjult i postbokser i oversjøiske skatteparadiser, og en korrupt og despotisk stat. Riktig nok er fremstillingen her satt litt på kanten, men hva om dette er et norskeid selskap, med kjente og stødige eiere om bord, FSC-sertifisert, med lånestøtte fra Norfund – vårt eget investeringsfond for bærekraftig næringsutvikling i fattige land? Dette er vanskelig å tro, og redaksjonen vil  arbeide videre for å få Green Resources’ versjon av fremstillingen, men både rapporten og lokalbefolkningens påstand er tydelig. Spørsmålet vil i så fall være hvor stor innsikt den norske ledelsen har hatt i fremgangsmåten som har vært benyttet i Mosambik for å få kontroll over disse store områdene, hvilken innsikt de har hatt i  hva som i følge rapporten er innlysende; at det i stor grad dreide seg om jordbruksareal som dannet grunnlag for lokale samfunn. Om dette stemmer; er selskapet involvert mot bedre vitende?

Afrikas største skogselskap

Med utgangspunkt i en rapport som ble publisert i fjor, produsert av Lexterra for lokale interesseorganisasjoner, så er en gruppe representanter for befolkningen i det berørte områder i Mosambik og deres støttespillere nå i Norge og Sverige for å møte politikere, investorer, ekspertise, og ikke minst representanter for selskapet Green Resources AS. Kritikken førte også til at Norfund satte selskapet under overvåkning.

Formålet med reisen er først og fremst å søke støtte og forståelse for å få selskapet til å holde det de lovet når de overtok landområdene, slik at forholdene igjen blir levelige for lokalbefolkningen.

I følge E24 er Green Resources AS nå det største skogplantingselskapet i Afrika, med 440.000 mål dyrket skog og 3.000 ansatte.

Fra hjemmesidene til Green Resources AS

Hjemmesidene gjør det klart at de driver på forretningsmessig basis, men at de kun benytter gressland, ubebodd og udyrket eller forlatt mark. De skaper utvikling i verdens fattigste områder, bygger varige samfunnsstrukturer og verdier, og gir like muligheter til alle – uansett kjønn, etnisitet og tro. De produserer også karbonkvoter, og minst ti prosent av dette går tilbake til utvikling i lokalmiljøene.

Ifølge lokalbefolkningen, NGO’ene som jobber i områdene og den mer enn 60 sider lange rapporten, så stemmer imidlertid ikke kartet med landskapet.

Imponert over norsk åpenhet

Delegasjonen, som i Norge og Sverige blir støttet av, og er gjester hos både Naturvernforbundet og de svenske Afrikagrupperna, møtte torsdag 28.9 en representant for Green Resources. De besøkte også Stortinget, der de hadde samtaler med representanter fra flere partier, blant annet Lars Haltbrekken fra SV.
Han uttalte til Naturpress etter møtet at det er alvorlige forhold som representantene for lokalbefolkningen beskriver, og at det synes tydelig at det her er inngått løfter som ikke er oppfylt. SV er også kritiske til at så omfattende monokulturprosjekter blir frontet bredt som klimatiltak, og at også Norfund er inne som långiver på disse premissene. Han avslutter med at partiet vil ta denne saken videre, uten at han enda kan si hvordan.

Lars Haltbrekken (Foto: Wikipedia)

Delegasjonen er imponert over åpenheten i Norge; at vanlige folk som dem kan komme inn og få møter i parlamentet – at politikerne virkelig er interessert i hva som skjer, og også det at Green Resources (GR) faktisk ville møte dem.

– Det hadde nok aldri skjedd hjemme i Mosambik, sier Vanessa Cabanelas som er gruppens rådgiver fra den nasjonale organisasjonen Environmental Justice.

Møtet med representanten fra Green Resources tidligere på dagen ble imidlertid et lite antiklimaks, da vedkommende hverken hadde særlig innsikt i aktiviteten i dette området eller det faktum at det eksisterte en konflikt her med lokalbefolkningen. De forlot møtet med et løfte om at selskapet tok kravene om åpenhet og respekt for befolkningens menneskerettigheter alvorlig, at de skulle få innsikt i dokumentene rundt landovertakelsen, og at GR skulle komme tilbake til dem med et mer utfyllende møte på et senere tidspunkt.

– Hovedansvar ligger hos nasjonale myndigheter

Cabanelas er klar på at hovedansvaret for at disse situasjonene oppstår, ligger hos myndighetene hjemme i Maputo og i regionene. Myndighetene er imidlertid svært avhengige av u-hjelp fra land som Norge, og ønsker å strekke seg langt for å imøtekomme utviklingsprosjekter. Formelt sett har innbyggerne en relativt god beskyttelse i loven. Alt land i Mosambik eies av staten, men befolkningen har bruksrett, og i alle saker der myndighetene ønsker å leie ut land til for eksempel utenlandske foretak så skal det være folkemøter med de involverte der man forhandler seg frem til omfang og betingelser.

I områder der befolkningen er fattig og analfabetismen er utbredt har disse møtene imidlertid en tendens til å bli svært summariske, og begreper som forlatt mark blir tøyelige. Om bøndene har blitt presset ut uka før, så er jo markene forlatt. Når lokale ledere i tillegg får fordeler så blir det i første omgang vanskelig for mange å si nei, og i neste omgang splitt og hersk.

Vanessa Cabanelas støtter lokalbefolkningen gjennom den Mosambikanske NGOen Environmental Justice (Foto: Terje Lind Bjørsvik)

I praksis er det avskoging

Cabanelas, som også er biolog, sier det også er en utfordring at det som i realiteten er en tradisjonell monokultur plantasjedrift i industriell skala blir solgt inn i markedet og ut til verden som miljø- og klimavennlig skogplanting. Eukalyptus er en fremmed art som fortrenger den lokale floraen og faunaen – også viltvoksende medisin-, urte-, og andre tradisjonelle nytteplanter, og den krever enorme vannressurser. Verden har visst i tiår at dette ikke er bærekraftig, men likevel har prosjektet både den høyeste miljøsertifiseringen og er godkjent for klimakvotehandel.

Eukalyptusplantasje, her fra Sør-Afrika (Foto: Flickr)

– Med de klimautfordringene som kommer nå så har Mosambik rett og slett ikke nok vann til de tre plantasjene som Green Resources har planlagt (bare drøyt ti prosent av det beslaglagte arealet er så langt beplantet, red. anm.), og vi trenger jorda til matproduksjon, sier Cabanelas.

– Det er uakseptabelt at vi, med de jordressursene vi har, er avhengig av omfattende matimport fordi vi leier ut matjorda til treplantasjer. 80 % av befolkningen vår er tilknyttet landbruket, så dette henger ikke sammen. Vi kan og må være selvforsynt med mat. Dette bør være første prioritet, ikke plantasjer.

Hun mener at regjeringen deres har for korte horisonter.

– De hiver seg også på andre internasjonale megaprosjekter med full kraft – gass, olje, store damanlegg. Dette er ikke fremtiden, når andre deler av verden snur seg mot fornybare ressurser. Vi må også den veien, men det får vi ikke hjelp til.

Hun beklager at dette temaet ikke har plass på agendaen nå, og at det må inn på et tidspunkt.

– Det er ikke sant at disse områdene er randsoner, det er dyrkbar mark, og disse plantasjene er ikke mer skog enn en kålåker er det. FAOs definisjon av skog kan tolkes mot plantasje, men verden må forstå at en europeisk skog ikke kan sammenlignes med en afrikansk – det er vidt forskjellige økosystemer, sier Cabanelas.

Økonomisk trøbbel gir håp

Delegasjonen var ikke klar over før de kom hit at Green Resources AS har hatt økonomiske problemer, og at dette har vært et tema i næringslivspressen her hjemme. På spørsmål om dette bekymrer, svarer hun at ja, i forhold til det som er hovedformålet med reisen – å få selskapet til å ta ansvar for de forpliktelsene de har lovet lokalsamfunnene så er det det. Et annet ønske de har er å kunne fortsette å bruke de nesten 90 % av land som enda ikke er beplantet, og som til en viss grad fortsatt står urørt frem til de eventuelt skal beplantes. Lokalbefolkningen ønsker selvsagt å fortsatt dyrke områdene i påvente av en avklaring.

Et av spørsmålene delegasjonen ønsket svar på når de forsto at selskapet har økonomiske utfordringer var hvilke følger dette vil få for oppfølgingen av konfliktsituasjonen i området. Representanten svarte at en konkurs ikke er sannsynlig, men at om så skulle skje så ligger jo ansvaret hos kreditorene. Dette skaper jo mer usikkerhet, svarer hun, men en eventuell konkurs vil jo utsette utplantingen, og åpne muligheten for en omkamp om bruken av disse landområdene, avslutter hun.


Naturpress har ikke klart å få kontakt med Green Resources AS for en kommentar, men informasjonen som fremkommer her har vært offentlig kjent og tilgjengelig over tid. Vi vil inkludere eventuelle motsvar fra selskapet så snart det måtte foreligge.

Artikkelen er bygget på en dokumentarfilm om forskningsrapporten, selve rapporten, vitnesbyrd fra nevnte representanter i Oslo 27.09 -17, og intervjuer 28.09 -17. (Hovedfoto: Terje Lind Bjørsvik)

Utenfor Stortinget: Fra venstre Bartolomeu Henriques, den nasjonale bondeorganisasjonen i Mosambik; Antonio Bolacha,representant for lokalsamfunn i Lanxeque, Meparara og Namacuco fra Ribaue-distriktet i Nampula-provinsen; Alifa Aide fra Niassa Peasants Provincial Union og Joaquina Viagem fra Ribaue-distriktet.