Se for deg at du har 100 kroner å investere. Du bestemmer deg for å investere direkte i et nytt oljefelt.
Du gjør investeringen og håper alt går bra med bygging av oljerigg og at produksjonen kommer raskt i gang, slik at du snart kan få inntekter fra salg av olje og gass.
«Hei, det er staten»
Underveis skjer det en del uforutsette hendelser. Kostnadene i prosjektet du investerer i løper løpsk og hele prosjektet blir skrinlagt. Du har brukt opp alle pengene dine. Hele 100-lappen din er borte, brukt på en investering som ble mislykket. Hva skjer nå, tenker du. Telefonen din ringer. Det er staten som slår på tråden.
– Hei, sier staten. – Vi ønsker å takke deg for forsøket ditt med å investere i ny petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Som takk for din innsats skal du få tilbakebetalt skatteverdien av investeringen din.
Du blir litt overasket og samtidig litt nysgjerrig. Er det sånn at man kan få tilbake «skatteverdien av beløpet» og hva i alle dager er det, tenker du.
– Hvor mye er det snakk om, spør du.
– Vi overfører 88 kroner. Du har det på konto i morgen. Adjø!
Dette er et karikert eksempel, men det viser essensen av innretningen av oljeskatten. Staten garanterer for utbetaling av skatteverdien ved konkurs/opphør og for investeringer i felt dekker staten 88 prosent av utgiftene. Private investorer dekker kun 12 prosent. I tillegg tar staten 78 prosent av kostnadene ved leting etter olje. Med andre ord dekker staten:
- 78 prosent av letekostnader
- 88 prosent av investeringer i feltutbygging
Når kommer det grønne skiftet for fullt?
Teknologiske fremskritt og klimaendringer tvinger frem nye løsninger innen industri, transport, varehandel og i resten av økonomien. Det nye erstatter det gamle. Vi vet at et skifte fra fossile energikilder til fornybare kilder skjer. Vi vet bare ikke hvor rask overgangen blir. Utviklingen i blant annet sol-, vindkraft og salg av elbiler tyder på at overgangen kommer raskere enn mange vil tro. Dette sa også klima- og miljøminister Vidar Helgesen da han satte ned regjeringens klimarisikoutvalg tidligere denne måneden. Hvor raskt skiftet kommer er svært relevant for oljestaten Norge og vår samlede klimarisiko.
«For nye funn og feltutbygginger i dag og i årene fremover, er det priser på olje og gass i 2030 og fremover som er relevant.»
Når vi leter og finner olje utenfor kysten vår tar det gjerne 10 år fra et funn er gjort til man er i gang med produksjon. Det betyr at for nye funn og feltutbygginger i dag og i årene fremover, er det priser på olje og gass i 2030 og fremover som er relevant. Hvordan tror vi verden vil se ut i 2030? Hvordan vil vi at verden skal se ut? Norge står her i en oljespagat. På den ene siden er vi høylytt forkjemper for å bekjempe klimaendringene og for å nå målene i Parisavtalen. På den andre siden ønsker vi å få mest mulig penger for den oljen og gassen vi selger. Hvilken risiko tar vi og hvilke muligheter har vi i denne overgangen?
Hvis klimapolitikken lykkes, vil Norge kunne tape store penger
Dersom prisen på olje og gass faller mye, fordi overgangen til det fornybare går raskere enn vi først hadde trodd og vi lykkes med klimapolitikken, vil staten og fellesskapet kunne tape store penger på leting og utvikling av nye oljefelt i dag. Det er mye som tyder på at nettopp det kommer til å skje. Senest i forrige uke lanserte Det internasjonale energibyrået IEA en rapport som viser at verdens fattige kommer til å få sin strømtilgang fra fornybart, ikke fossilt. Og, to av verdens største land, India og Kina, har signalisert at de vil gå over til en helt fornybar transportsektor. Dagens skatteregler for oljebransjen oppfordrer til investeringer og staten bærer mye risiko. Er dette riktig strategi for staten gitt de endringene som kommer, før eller siden?
Tankesmien Agenda arrangerer i samarbeid med WWF Norge Agendafrokost om statens klimarisiko i oljebransjen på Kulturhuset i Oslo, torsdag 26. oktober, klokken 0800.
