Marius Gulbranson Nordby er utdannet jurist ved universitetet i Oslo og spesialiserte seg i menneskerettigheter og klimarett ved King’s College of London. Han kommenterer løpende rettssaken i Naturpress.
Det finnes mange måter å tolke en rettighet på, en kontroversiell rettighet som retten til helse tolkes meget vidt i Brasil, men langt smalere i Sør-Afrika, begge land tolker den bredere enn hva som er normalt i Vesten. Til sammenligning er ytringsfriheten tolket svært vidt her hjemme, mens den tolkes adskillig smalere i Kina.
Den måten regjeringsadvokaten velger å tolke retten til et helsebringende og bærekraftig miljø i Grunnlovens § 112 er imidlertid ikke så mye smal, som den er et forsøk på utslettelse.
Bestemmelsen har aldri vært prøvd før den skal opp under klimasøksmålet som startet i dag. Saksøkerne påstår at vedtaket om tildeling av utvinningslisenser for petroleum i Barentshavet, den såkalte 23. konsesjonsrunde, strider mot § 112 og derfor må kjennes ugyldig.
Rettigheten kom inn i loven i 1992 og ble strammet opp i 2014, den består av tre deler:
Den første delen sier at enhver har rett på et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfoldet bevares. Ressursene i naturen skal brukes på en måte som også sikrer disse rettighetene for kommende generasjoner. (1)
Det andre leddet gir borgerne rett til informasjon om miljøet, slik at vi kan passe på at rettigheten vår respekteres.
Det tredje leddet pålegger staten en plikt til å iverksette tiltak sånn at de to foregående kan oppfylles. Det var dette leddet man strammet opp i 2014 da Stortinget mente det var behov for å tydeliggjøre at dette er en aktiv plikt for myndighetene.
I sitt sluttinnlegg av 6. november skriver regjeringsadvokaten at rettigheten må tolkes slik at den ikke setter noen grense for hva staten kan gjøre med miljøet, men kun krever ”tiltak” for å avhjelpe skadelige bivirkninger, et tiltak kan f.eks. være en konsekvensutredning. Videre hevdes det at dersom statens myndigheter først har truffet tiltak, skal ikke domstolene kunne vurdere hvorvidt disse er gode nok.
Denne tolkningen innebærer at vi kun har en rett til at staten skal gjøre ”noe”. Statens vurdering av hva dette «noe» er, skal være endelig og vi har ikke rett til å gå til domstolene selv om «noe» er uegnet eller utilstrekkelig.
Regjeringsadvokaten begrunner tolkningen med at rettigheten ikke er en klassisk, individuell rettighet, men mer et ullent, stort samfunnsmål. En kan spørre hva en ”klassisk” rettighet er, konseptet er ganske nytt og har vært i konstant utvikling siden det dukket opp.
Thomas Jefferson skrev at det var en selvsagt sannhet at mennesker har visse iboende rettigheter, blant disse er retten til liv, til frihet og til søken etter lykke. I 1776 var dette sterke ord om en ung idé. Selv om ulike rettighetstanker kan spores tilbake gjennom århundrer, var ideen om individuelle mennesker som bærere av rettigheter ny; begrepet «Rights of man» hadde først blitt brukt i Rousseaus ”Samfunnskontrakten” bare fjorten år tidligere.
Veien mot de rettigheter vi har i dag, var fremdeles lang. Jeffersons vakre ord omfattet ikke de mange slavene han eide, heller ikke var vennene hans i Frankrike beredt til å utvide rettighetsbegrepet da Olympe de Gouges i 1791 skrev sin ”Déclaration des droits de la femme et de la citoyenne” for å sette søkelyset på kjønnsdiskrimineringen i revolusjonen, de sendte henne i stedet i giljotinen for en helt kjønnsnøytral halshugging. Over de siste 250 årene har sfæren for rettighetsbærere blitt utvidet til å omfatte sorte, kvinner og barn, samtidig som glemte og utsatte grupper har fått særlig vern.
Rettigheter er juridiske konstruksjoner, de har ikke noe motstykke i den fysiske verden. De blir til gjennom prosesser der vi identifiserer interesser som bør være grunnleggende, legge føringer for maktutøvelsen i samfunnet og som krever et særlig vern. Rettigheter har også en kulturell rolle og i sin beste form reflekterer de våre mest verdsatte verdier, et konsept som heldigvis er i konstant endring.
Ideen om at miljøet er en forutsetning for et godt liv, og at et sunt miljø derfor bør være en rettighet, dukker først opp på den internasjonale scenen i Stockholmerklæringen fra 1972. Det første landet som tok rettigheten inn i sin grunnlov var Portugal i 1976, og i dag har 112 land en form for beskyttelse av miljøet på grunnlovsplan. Norge er ingen rebell på dette området, i internasjonal sammenligning er vår bestemmelse temmelig konservativ; sammenlignet for eksempel med Equador som i 2008 ga rettigheter direkte til miljøet selv, og ikke en avledet rettighet til at mennesker skal kunne nyte det.
Selv om det er stor variasjon i hvordan ulike land bruker sine grunnlover, fra de som kun er til pynt, til de mer levende slik som vår, har Professor David R. Boyd funnet noen generelle trender når et land beskytter miljøet på grunnlovsnivå: Bestemmelsene har utløst arbeid med ny miljølovgivning, har blitt et samlingspunkt for miljøbevegelsen, og ligger til grunn for en lang rekke rettssaker. Disse rettssakene har sikret ting som opprydning, erstatning, nye helsetilbud, inspeksjoner, bedre drikkevann, sterkere regelverk osv. Sakene har blitt reist av individer, av grupper og av store bevegelser.
De har også ledet til at flere land har måttet avstå fra lukrativ utvinning av naturressurser. Man kan argumentere med at disse ikke har vært i samme størrelsesorden som 23. konsesjonsrunde, men det er også få land som har den påvirkning Norge har på miljøet.
Å tolke en slik ny rettighet kommer med mange nye utfordringer. Domstoler verden over har måttet finne et helt nytt begrepsapparat, likevel er det bare noen få land der domstolene har besluttet at bestemmelsene ikke kan håndheves.
Regjeringsadvokaten har kritisert tolkningen av § 112 i saksøkernes stevning for å være utpreget frirettslig og utvidende. At den er frirettslig er ingenting å skamme seg over når man skal prøve en helt ny bestemmelse, at den er utvidende er jeg mer usikker på. De fleste rettigheter har mange sider. En klassiker som retten til vern mot tortur innebærer først og fremst at landet selv ikke kan torturere, men menneskerettighetsdomstolen har likevel funnet at hensynet bak bestemmelsen ikke ville være ivaretatt dersom man kunne sette ut torturen til andre, eller ikke være ansvarlig om man sender en person til et land der man har god grunn til å tro at de blir torturert.
På samme måte kan ikke hensynet bak § 112 ivaretas gjennom regjeringsadvokatens tolkning der staten kan gjemme seg bak et hvilket som helst «tiltak» og domstolene ikke kan vurdere hvorvidt disse er gode nok. Selv om jeg er enig med regjeringsadvokaten i at domstolene skal være forsiktige med å tilsidesette Stortinget og forvaltningens vurderinger, må de fortsatt ha muligheten for at vi skal kunne stille staten til ansvar om de tråkker på vår rettighet.
Skulle domstolene gå med på denne tolkningen vil det innebære en uthuling av § 112 som vil bli stående som et skrømt i Grunnloven.
Alle rettigheter har vært nye en gang, at denne rettigheten er ny i norsk sammenheng er ikke noe argument for at den ikke skal gis styrke nok til å gjøre jobben den var ment å gjøre. Regjeringsadvokaten mener at om domstolene skal kunne vurdere «tiltakene», må det være med en høy terskel. Jeg tror de fleste er enige med ham der, men vi er også svært mange som mener at den høye terskelen har blitt passert for lenge siden.
(1) Den siste biten er svært lik definisjonen av ”bærekraftig” fra Riokonvensjonen fra 1992, og jeg bruker derfor det begrepet.
