Natur og Ungdom og Greenpeace har med hjelp fra Besteforeldrenes klimaaksjon stevnet Staten for brudd på Grunnlovens paragraf 112, for å ha utlyst letekonsesjoner i Barentshavet  S / SØ.

Annonse

Avanserte saker, det der. For allerede der har vi mistet minst to tredjedeler av befolkningen, og når vi blander inn prøvingsretten, koeffisienter og ekvivalenter så har fire av fem falt av lasset. Klima og miljø er jækla vanskelig tilgjengelig. Det er kvotehandel og NOX og SOX, 1,5 gradersmål og togradersmål – det er for eksperter. Jeg er ingen ekspert, men er over gjennomsnittet interessert. Etter å ha fulgt med en stund, er dette hva jeg har forstått så langt:

Saken er:

  • Vi, folket, representert ved Natur og Ungdom, Besteforeldra, Greenpeace
  • har saksøkt oss, representert ved Regjeringen – våre folkevalgte
  • for (anklagen) å true alle våre etterkommeres fremtid, i en tid der vi burde vite bedre.
  • Loven de (vi) skal ha brutt er selveste Grunnlovens §112, en lov Stortinget vedtok i 2015.

Den såkalte miljøparagrafen er en lov som er lett å forstå:

Første ledd: “Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Andre ledd: Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Tredje ledd: Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

Sånn som jeg forstår det så sier Natur og Ungdom, Greenpeace og Besteforeldrenes klimaaksjon at denne loven skal sikre at Staten skal sjekke grundig om aktiviteter de setter i gang som de mener er til vårt felles beste der og da, eller her og nå, faktisk ikke er til skade for folk på Fiji, Maldivene og i Florida. Loven sier Enhver. De skal også forsikre seg om at våre barnebarn og deres barnebarn – etterslekten – ikke kommer i trøbbel på grunn av valgene som gjøres i dag.

Andre ledd pålegger Staten å fortelle oss – velgerne – hvordan det står til med verden, hvordan det de setter i gang, eller fortsetter med, påvirker verden; hele verden, og over lang tid. Hva vinner vi på det, og hva koster det oss?

Det skal blant annet gi oss et grunnlag for hvem vi vil stemme på til neste valg. Dette mener saksøkerne; ungdommen, aktivistene og besteforeldrene, at de regjerende partiene ikke har gjort. De forteller oss at vi har ren olje, at vi har god tid, og at vi alle kommer til å miste jobben, bli fattige og havne i den største elendighet om vi ikke fortsetter med oljen i minst 50 år til. Dessuten sier de at de fattige nasjonene trenger vår rene olje for å komme ut av fattigdom.

Dette stemmer ikke med det forskere, vitenskapsfolk og stadig flere økonomer har funnet ut, og forteller oss. De sier at klodens atmosfære ikke klarer mer karbon, at den globale økonomien ikke virker som den skal lenger, og nå jobber mot oss, og at vi må begynne å kutte – forbruke mindre – nå, for at våre barn og barnebarn skal unngå et sant helvete om en liten mannsalder.

De tre største partiene vil ikke snakke om klima-, miljø- og ressursspørsmål når det er valgkamp. De stoler ikke på at folk flest vil gi tillit til politikere som utfordrer det livet vi har nå, selv om det tar livet av oss.

For la oss ikke snakke om de vanskelige tingene.

Noen vil mye heller snakke om lykkejegere og terrorister som kommer sørfra for å ta fra oss velferden og friheten vår, og om grønne fundamentalister i egne rekker som vil gjøre oss arbeidsløse, ta fra oss oljesmurte flyferier og retten til å kjøre firehjulingene våre opp til hyttefeltene der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Drømmere og ekstremister er karakteristikker som henger løst. Hvor drømmende er det å kjempe for å unngå et mareritt? Hvor ekstremt er det å jobbe for å unngå ekstremvær som gjør store deler av kloden ubeboelig?

Saksøkerne mener altså at grunnloven er til for å beskytte oss alle når de folkevalgte blir for hissige på grøten i det å drive butikken for folket. Når de blir for kortsiktige, og holder på å ta avgjørelser som er for omfattende, for dårlig undersøkt, og for dårlig informert om i valgkampene. Saksøkerne mener regjeringens oljepolitikk rett og slett ikke forholder seg til virkeligheten, og vitnemålene til forskerne i rettssalen kan tyde på at de har rett.

Så er det statsadvokaten, som snakker for Staten – de folkevalgte – som også er oss. Han begynner med å si seg enig i at klimautfordringene er store, viktige og alvorlige. Han forsikrer oss også etter beste evne (og den er god) om at dette har Staten styring på – her er alt under kontroll, og dette skal ikke vi (Enhver, Borgerne) bekymre oss over.

Det neste han gjør, slik jeg forstår det, er å si at saksøkerne ikke er representanter for hverken Enhver eller Borgerne. De er aktivister som driver en amerikanisert kampanje som truer vår nøkterne nordiske rettspraksis, og med det selveste demokratiets maktfordelingsprinsipp. Aha!

Dessuten gir ikke §112 noen en rett til å saksøke Staten, sier Staten. Rettssaken truer demokratiet, sier Staten. Tredje ledd gjør at de to første egentlig bare er til pynt, fordi Storting og regjering er valgt av folket, og da må folk stole på at de gjør jobben sin. Er de ikke fornøyd så får de vise det ved neste valg. Det tredje ledd sier er at Staten må gjøre noe, og det gjør Staten; drivstoffavgifter, flyseteavgifter, kvotekjøp og regnskogsatsning, så kom ikke her!

Staten sier også; Det kan jo hende at vi ikke finner noe der oppe! I Arktis. Da blir det jo ikke mer forurensning, så da har dere i hvert fall ikke noen sak!

Økonomene som vitner for saksøker (oss?) svarer at det da kanskje ikke er så lurt å bruke massevis av milliarder av fellesskapets penger på å betale oljeselskaper som ikke engang betaler skatt til oss, for med stor risiko å lete etter – men kanskje ikke finne – en skadelig vare som vi har mer enn nok av, og kanskje ingen vil kjøpe, når vi kanskje finner den og endelig skal begynne å tjene penger på den. Selskapene tjener, vi taper.

Dette er penger som kan brukes til å bygge enerom for eldrebølgen, kjøpe kampfly (forsvarsmateriell er ikke med i klimaregnskapet), sende hjem lykkejegere, hjelpe dem der de er, hjelpe dem her, bygge jernbaner og trikkelinjer, solceller og vindmøller, eller utvikle ny høyteknologi som gir nye utslippsfrie arbeidsplasser, handle kortreist sunn mat dyrket på plasser der ingen skulle tru, kanskje av en eks-afghansk fjellbonde eller en sliten norsk Irak-veteran, og samtidig støtte en lavteknologisk arbeidsplass, kutte NAV-budsjettet og ta hele landet i bruk i samme slengen. Hva som helst som tjener oss bedre enn å sponse livsforlengende nødhjelp til en farlig men døende fossilnæring, for monsteret er ikke grønt, det er svart.

Vi vet egentlig at vi ikke kan spise opp kaka og samtidig spare den til senere, og da kan vi ikke fortsette med politikere som leier inn Jugehjelpen (konsulenter; aka ex-politikere) til å fortelle oss at det er klart vi kan fortsette det oljefyrte overforbruket vårt og samtidig redde verden for oldebarna. Vi forstår at de er redde for å miste jobben, når de går til valg på full sysselsetting for enhver pris, i en økonomi der den sikreste måten å skape utbytte til eierne på er å sparke folk (oss).

Om det var opp til oss – og det er det egentlig – så høres det ikke så verst ut å forbruke litt mindre, kjøpe litt mindre, reise litt mindre, stresse litt mindre, låne – og skylde litt mindre, jobbe litt mindre, leve litt mer. Det er vel egentlig ingen som ber oss om å slutte med alt som er gøy – kanskje heller tvert i mot?

Det er der vi må begynne for å redde verden.

Vil du vite mer? Les denne og denne.