Konferanseområdet i Bonn (Wikimedia.com)

Trumps USA isolert

Under Obama ble USA en stadig viktigere aktør i det internasjonale klimalandskapet, noe som toppet seg under klimaforhandlingene i Paris (COP21)der en stor delegasjon (124) ble ledet av fire ministre, inkludert utenriksministeren, og ti senatorer. Kontrasten er stor til årets COP 23 i Bonn, Tyskland, hvor Trump-administrasjonen knapt er synlig. Det ene arrangementet de har annonsert skiftet nylig tema fra «Ren energi» til «Renere og mer effektive fossile brensler og kjernekraftens rolle i klimatilpasningen.» Foredragsholderne er imidlertid de samme, og vaskeseddelen bærer preg av å være en vaskekampanje for fossilnæringen og behovet for olje i mange tiår fremover. Det høres kjent ut. Andrew Light fra World Resources Institute uttalte til The Guardian at uansett hvem Trump-administrasjonen prøver å nå så er det ikke COP-deltakerne, for de har et klart fokus på den globale boomen i fornybar-markedet. «I beste fall vil arrangementet bli en kuriositet, siden USA nå er helt isolert internasjonalt», sa han til avisen. (Syria bestemte seg nylig som 197. nasjon å signere Parisavtalen, som Trump nå trekker USA ut av. Red. anm.)

Amerikanerne er med

Parisavtalens tredje største økonomi, etter Kina og USA – som formelt ikke kan hoppe av før i 2020, er imidlertid også USA. De er den gruppen av stater, byer, institusjoner og selskaper som har svart på Trump-administrasjonens utmelding med å aktivt etterleve, følge opp, og styrke Parisavtalen. Så langt representerer US Climate Action Centre tjue stater, flere enn femti av de største byene (samt hundrevis av mindre), og over 60 av Amerikas største selskaper, sammen med universiteter, organisasjoner og trosamfunn. Det tilsvarer en økonomi med BNP på rundt ti billioner USD, like bak Kina (11 bill.) Trekker vi disse fra det offisielle USAs 18,6 billioner, som de selv jo faktisk har gjort, så er de verdens nest største økonomi. Over halvparten av økonomien tar et aktivt valg mot den sittende administrasjonens politikk, og det er ganske revolusjonerende. Tidligere forhandlingsleder i Obama-administrasjonen, Paul Bodnar, beskrev bevegelsen som svært kraftfull. Den representeres i Bonn av blant andre tidligere borgermester i New York, Michael Bloomberg, og sist lørdag brukte de Bonn-møtet til å gi Amerikas klimaløfte for innsatsen mot global oppvarming, “America’s pledge”.

Nasjonene stiller krav

Grupperingen er samlet i en stor boblehall i utkanten av konferanseområdet under emneknaggen We are still inog slik sett akkurat innenfor det gode selskap. Delegasjonen er allikevel utestengt fra mange av de tekniske samtalene, de kan ikke legge penger på bordet for forpliktende offentlige tiltak, og de kan heller ikke formelt representere landet sitt.

Nick Nuttall, kommunikasjonssjef for arrangøren UN Climate Change, bekrefter overfor The Guardian at de vil jobbe konstruktivt med ikkestatlige aktører: «Vi gir full støtte til det store antallet byer, stater og territorier som har knyttet seg til Parisavtalen. Amerikanske byer har vært svært aktive, – det speiler også hva som skjer ellers i verden». Antha Williams fra Bloomberg Philantropies uttaler til samme avis at det beste hadde vært om Det hvite hus hadde vist lederskap, men at faktum her er at disse byene, statene og selskapene som nå går inn og fyller tomrommet representerer over halvparten av Amerika.

Andre lands delegater er også positive til ikkestatlige initiativer, men det påpekes at de deltakende guvernører og ordførere må sette mer ambisiøse mål, og de må forplikte seg til å oppfylle dem på lik linje med nasjonalstatene. De må være villige til å bli sett i kortene, slik at det ikke blir med tomme løfter.

Største motstand mot en sittende president 

Professor Espen Moe. (Foto: NTNU)

US Climate Action Centre-gruppen ble møtt med utmerkelsen Ray of the Day på konferansens første dag, og det viser et ganske overraskende handlingsrom for initiativer som er drevet frem av grupper i sivilsamfunn på tross av nasjonalstaters offisielle politikk. Vi har spurt Espen Moe, som er professor ved institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU i Trondheim, (han har internasjonal politisk økonomi og fornybar energi som spesialfelt) om dette er signaler om en maktglidning mot noe nytt som kan hoppe over tungrodde formelle, politiske og byråkratiske behandlingsprosesser?

USA som føderal stat er annerledes enn de fleste andre. USA er en stat hvor delstatene KAN gjøre mye utover det den føderale regjeringen gjør og også under Obama, hadde de fleste delstatene fornybar energi-mål, der USA som sådan ikke hadde det.

I den forstand er ikke det som skjer nå så fryktelig mye annerledes, bortsett fra det at det i så stor grad toner flagg mot det føderale USAs politikk…!

Det som også har skjedd de siste årene er at både sol og vind nå har blitt konkurransedyktig på pris stadig flere steder. Det er dermed attraktivt med sol og vind enten man er republikaner eller demokrat, noe som forsterkes av at de viktigste vindstatene med noen få unntak er republikanske stater. California innførte et cap and trade system for en tid tilbake, men altså under Obama, ikke Trump.

Så, det det i hvert fall viser er at det i USA er betydelige muligheter for klimainitiativ uavhengig av den føderale regjeringen. Og så vil man fra fornybarsiden håpe på at det dannes et momentum som er stort nok til at man etter hvert blir uavhengig av DC. Men det er også slik at Trumpadministrasjonen har klart å skape nok usikkerhet rundt støtteordningene for sol og vind (vedtatt for en femårsperiode i 2015) til at det kan skape usikkerhet for nok investorer til at de backer ut. Når DoE under Rick Perry understreker viktigheten av kull, er det også klare signaler om vanskeligere forhold for fornybar energi. Som betyr at teknologisk endring forhåpentligvis kan skape momentum, men at fremtidsutsiktene er svakere enn i andre land hvis forskningsmidlene forsvinner, oppgradering av el-nettet ikke prioriteres (og det gjør det ikke hvis man blir ved kull), og en del slike ting. Får man fjernet Obamas/EPAs Clean Power Plan for godt, setter man jo også klimaarbeidet minst en presidentperiode tilbake.

Kan dette sees på som en styrking av et slags direkte demokrati (mellom valgte byråd, delstatsforsamlinger og det internasjonale samfunn), er det en utfordring mot demokratiet – en avansert form for sivil ulydighet, eller er det mer komplisert enn det?

Styrking av direkte demokrati? Tja… Kanskje heller det at USAs føderale struktur faktisk gir delstatene ganske mye makt. Californiaeffekten er jo etter hvert et innarbeidet begrep og handler om at når California, med sin markedsmakt, bestemmer seg, så følger resten av USA etter hvert etter, stat for stat, og så til slutt føderal regjering.

Jeg tviler på at Trumpadministrasjonen bryr seg så fryktelig (annet enn at det er irriterende for dem…), men det er jo veldig interessant å se hva delstater, byer og industri kan få istand av utvikling på dette området med fire år med Trump.

Og ellers er det jo alltid en fare for at dette er mye store ord og fett flesk. Delstatene kan bygge el-infrastruktur og installere vind og sol. Hva byene kan gjøre er ikke like opplagt. Dvs, det er egentlig ganske opplagt, men det er vanskeligere å få til, fordi det for eksempel å begrense utslipp fra veitrafikk er noe som går utover hver enkelt bilfører, mens vindmøller og solceller er noe man bygger, ikke noe man bygger om… Byer har allerede sin infrastruktur, og det er ikke alltid veldig lett å få endret den radikalt, og de har sjelden store arealer hvor de kan bygge fornybar energi annet enn solceller på hustak. 

Så, som du ser, jeg er litt nøkternt avventende. Veldig positivt, men en del av det er egentlig bare en forlengelse av politikk ført under Obama, men med klart større trykk nå når det finnes en «fiende» denne politikken føres i opposisjon til. Og en del av det kan fort være fine ord og ikke så mye annet. Men det markerer uansett større aktiv motstand mot en sittende president enn siden før 1945 i hvert fall, og jeg kan ikke huske at stater har markert på denne måten tidligere. Og det er det verd å merke seg, synes jeg.

I hvilken grad det innebærer et brudd og noe nytt; det du beskriver som California-effekten som vi tidligere har sett nasjonalt, og det faktum at delstatene nå samler sin makt og opptrer sammen i internasjonal sammenheng, uavhengig av, og dels i opposisjon til føderale myndigheter?

Det som er nytt er jo den klare felles fronten mot presidenten. Og fronten består av stater, byer og industriaktører. Det er helt klart noe annet enn hva vi har sett før. Sparket til presidenten er enda klarere når de faktisk får et slags institusjonelt uttrykk på en kjempekonferanse som COPen. Og det at det har fått et institusjonelt uttrykk er jo noe som kan gjøre denne fronten mer permanent og mindre bare en samling av enkeltutspill.

Men så må jo bare tiden vise om denne fronten faktisk fylles med innhold, eller om den bare blir en fortsettelse av det at USAs delstater har betydelig frihet til å drive sin egen politikk, og særlig på fornybarfronten har gjort det i hvert fall i 10 år allerede, noen stater enda lenger.  

Samler sin makt? Tja… De har ingen større formell makt sammen enn de har en og en, men det er jo en mulighet for at man kan få større innflytelse. Skjønt neppe på kort sikt, for presidenten gir f…

Og der har du vel egentlig orakelsvaret… avslutter professoren.