Planetens tålegrenser

0
1218

Marius Gulbranson Nordby er utdannet jurist ved universitetet i Oslo og spesialiserte seg i menneskerettigheter og klimarett ved King’s College of London. Han kommenterer løpende rettssaken i Naturpress.


Jeg har skrevet litt om hvordan rettigheter bygges gjennom bråkete folkebevegelser og om hvorfor regjeringsadvokatens tolkning av at § 112 er gal. Staten mener at retten til et helsebringende og bærekraftig miljø ikke er en rettighet, men bare er en programerklæring. Men hva er så den riktige forståelsen av denne bestemmelsen?

En god, juridisk analyse konstrueres slik man fornuftig pakker en handlepose: de tyngste tingene skal først. Regjeringsadvokaten har fokusert på hva han mener var Stortingets egen oppfatning bestemmelsen da de lagde den, de såkalte forarbeidene. Men selv om Stortingets intensjoner kan være et ganske tungt argument, skal ikke folket trenge å gå til arkiver for å finne ut hva loven betyr; det er ett argument som bestandig skal først: lovens ord.

Ordlyden i § 112 er at enhver har rett, og som saksøkernes advokat sa i retten på torsdag, rett betyr rettighet. Det er først med ordlyden på plass at man kan gå videre med andre elementer av analysen. Forarbeidene trekker i litt ulike retninger, men det er vanskelig å forsone regjeringsadvokatens tolkning med setninger som at ”Komiteen vil understreke at rett til en viss miljøkvalitet er en grunnleggende menneskerettighet.”

Så la oss konkludere med at § 112 er en rettighetsbestemmelse.

Men nøyaktig hva gir den oss en rett til?

Vi skal igjen begynne med ordene i loven og i første setning får vi vite at vi har en rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der mangfold og produksjonsevne bevares. Rettigheten er koblet til miljø og natur. Partene i klimasøksmålet er også enige om at miljø også omfatter klima.

Vår rett er knyttet til klima, miljø og natur, og disse skal være av en viss kvalitet.

Det er vanskelig å bygge tradisjonell jus rundt et slikt tema, det omtales gjerne som hot eller, det mye kulere begrepet: wicked. Dette er fordi det er vanskelig å bruke eksisterende juridisk teorier på dem, og vi jurister liker å gjenbruk. Gjenbruk gir kontinuitet og forutsigbarhet til reglene som skapes og det sikrer det historiske suset som gir dem tyngde.

Tradisjonell jus er gjerne bygget rundt temaer med et begrenset antall aktører som står ganske stille og ikke endrer seg så mye. Miljøet påvirkes av milliarder av store og små handlinger, det bryr seg ikke om grenser og det er i konstant endring. Ikke alle miljøskader er en gang menneskeskapte: enkelte kjipe individer blant darwinfinkene på Isla Genovesa i Galapagos har funnet ut at i stedet for å nippe nektar fra kaktusblomster, kan man røske ut hele griffelen og slurpe i seg mye mer. Dette fungerer godt i det korte løp, men alle vet at dersom du er avhengig av en art, bør du ikke rive av den kjønnsorganene.

Så hvor skal man sette grensen i et slikt kaos? Hva er en viss kvalitet og hva er for dårlig kvalitet?

Det er her saksøkerne viser til naturvitenskapen, forskning har identifisert grenser der det å krysse dem vil utløse ukontrollerbare miljøforandringer på hele kontinenter eller hele planeten. Det opereres gjerne med ni grenser vi må holde oss innenfor, herunder tap av biomangfold, bruk av ferskvann, surhetsnivået i havet og selvsagt: klimaendringer. Det er den siste grensen denne saken i første rekke handler om. Advokat Hambro, for saksøkerne, forklarte i retten hvordan grensen for klimaendringer går ved togradersmålet. Dette er en vitenskapelig fastsatt øvre grense som verdens politikere også er enige om. Selv innenfor målet må vi forvente store endringer i klima, men den linjen som skiller global oppvarming under to grader og global oppvarming over to grader, skiller også to helt ulike klimasystemtilstander.

Professor Beate Sjåfjell har skrevet, og jeg ser ikke at det er mulig å være uenig, at en rettighet til et miljø av en viss kvalitet i det minste må innebære en rett til at staten gjør alt den kan får å holde oss innenfor planetens tålegrenser.

For at denne rettigheten skal ha noen realitet, må den både innebære en plikt for staten til å iverksette tiltak for å verne miljøet, og en plikt til å ikke gjøre ting som bringer oss på kant med disse grensene.

Saksøkernes advokater viste i retten hvordan verdens samlede utslipp må ned med 40 prosent innen 2030 for at vi skal nå togradersmålet, og hvordan vi, dersom vi ikke gjør noe, når denne tålegrensen allerede i 2037.

Vi har også sett hvordan staten stritter mot å anerkjenne noen som helst form for grenser under § 112, hvordan regjeringsadvokaten mener at dette store, vanskelige emnet som miljø er, hører hjemme hos politikerne.

Det er ingen tvil om at det å fastlegge grenser på miljøfeltet er en vanskelig øvelse for jusen, men naturvitenskapen gir oss heldigvis veiledning. Det er også en øvelse som mange land har klart før oss. Domstoler i en rekke land har klart å hamre ut systemer for å håndtere et slikt wicked problem.

Når vi nå vet nå at klodens alarmklokker uler, er vi avhengige av at den tolkningen som tingretten, og til slutt Høyesterett legger til grunn for § 112 er slik som lovens ord tilsier: bestemmelsen er en rettighet til et miljø av en viss kvalitet, og grensen for hva som utgjør en slik kvalitet må i det aller minste går parallelt med planetens egne tålegrenser.

Grenser er vanskelige fordi man kan befinne seg på uriktig side av dem, det er opplagt mer behagelig å bevege seg fritt inni et problem og ikke ta stilling til hvor man er, som når man ikke sjekker fristen på et prosjekt. Men grenser er også viktige, for når man til slutt sjekker den fristen, er det kanskje for sent.


Dette er Nordbys tredje tekst i en serie som kommenterer klimarettssaken i et større juridisk perspektiv, og her er de foregående: