Olje

0
666

Marius Gulbranson Nordby er utdannet jurist ved universitetet i Oslo og spesialiserte seg i menneskerettigheter og klimarett ved King’s College of London. Han kommenterer løpende rettssaken i Naturpress.


Jeg har ikke ønsket å si så mye om olje.

Det er fordi, slik jeg ser det, at klimasøksmålet er mot olje, men det er ikke om olje. Grunnlovens § 112 gir oss rett til et miljø av en viss kvalitet, det er en juridisk konstruksjon som kan brukes på myriader av ulike ting, og at den nå brukes mot olje er mer tilfeldig enn en illustrasjon på hva § 112 generelt gjør.

På den annen side kan oljen komme til å påvirke § 112 like mye, eller mer enn, § 112 påvirker oljen. En gammel, velutprøvd bestemmelse vil kunne brukes på ulike faktum uten å forandres; den har sett mye rart og utviklet sine grenser og sine unntak. Fundamentale endringer er sjelden nødvendig. En ny bestemmelse har ikke funnet sin form enda og er mer påvirkelig; § 112 er helt ny og har ikke blitt prøvd før.

Det første problemet som møter § 112 er utvidelsen av norsk oljevirksomhet i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde.

Det er flere som mener at dette er et uheldig første møte, at domstolene kommer til å kvie seg så mye for å slå ned på oljeproduksjonen og heller tolke § 112 smalt. Det har blitt hevdet at man først skulle brukt bestemmelsen på noen enklere saker, og så, når den var mer herdet, sluppet den løs på oljen. En mulig annen sak man kunne prøvd, er gruvedeponiet i Førdefjorden. Det er et problem som er avgrenset, passe stort, passe alvorlig og midt i nasjonalromantisk natur. En dom mot deponiet ville true noen tusen jobber, ikke de hundretusen som er i oljenæringen, det ville truet inntekter, men ikke på oljenivå.
Oljen er i mange nordmenns bevissthet det bankende hjertet til velferds-Norge, det som skiller våre liv nå fra hvordan de var. Oljen er trygghet, visshet om at vi har penger og stabilitet.

I mitt stille sinn har jeg også tenkt at oljen er en ambisiøs første sak for en ung § 112. Når jeg nå har endret mening, er det ikke fordi jeg ikke lenger mener det ville være en fordel å få herdet bestemmelsen før den møter oljen, men fordi jeg mener at det ikke er tid til det. Uten noen sammenligning for øvrig, ser jeg som Yoda med bekymring på at § 112 med absolutt minimal trening drar for å møte en mørk fiende den kanskje ikke er forberedt på, men samtidig føler jeg nå at det var dens skjebne (og håper den ikke blir lemlestet).
Jeg holdt et foredrag om søksmålet ved universitetet i Stavanger for en tid tilbake og hørte blant annet Erling Kvadsheim fra Norsk olje & gass gi et godt innlegg om den forventede bruken av olje inn i fremtiden. Han minnet også publikum på at olje ikke bare er bensin, det er asfalten på veiene våre, gulvbelegg og maling i rommet vi er i, kosmetikken noen av oss bruker, kontaktlinser, parfyme, tannpasta, smertestillende, farveblyanter, tyggegummi, vaskemidler, og klær.

Jeg forstår at det skulle gi oss en følelse av hvordan oljen er livsblodet som holder samfunnet i gang, men det var likevel denne beskrivelsen som først fikk meg til å tenke at det er ved oljen slaget må stå. For oljen er ikke livsblodet, det er en råte som nå har fått lov til å gjennomsyre livene våre på alle nivåer, og om vi ikke klarer å ta et oppgjør med den så vil den ødelegge fremtiden vår.

Oljen er opphav til tusener av produkter vi omgås hver dag. Mellom fire og seks prosent av all olje blir brukt til plastikk; omtrent ni milliarder tonn siden 1950-tallet. I Europa bruker hver av oss gjennomsnittlig 136 kilo med plastikk hvert år. Av all denne plasten er det omtrent ni prosent som resirkuleres, tolv prosent som brennes, og 79 prosent som blir liggende, på fyllingsplasser eller i naturen.

Hvert minutt kjøpes det en million plastflasker, og hvert år ender mellom fem og tretten millioner tonn plast i havet. Dette påvirker alle havdyr, det har blitt funnet plastikk i dyr på elleve kilometers dyp. Vi husker alle hvalen som ble funnet med 30 plastposer i maven, det arme dyret hadde ikke hatt mer plass til mat og hadde sultet ihjel. Jeg håper du har sluppet å se filmen av den stakkars skilpadden som får dratt et sugerør ut av nesen. Mikroplast har blitt funnet i fisken vi spiser, i oss selv og i 83 prosent av alt drikkevann. Det er estimert at det er omtrent 150 millioner tonn plast i havet nå, og dersom utviklingen fortsetter, vil det være mer plastikk enn fisk i havet i 2050.
Det er stor sjanse for at de fleste klærne du har på deg er laget av plasttråder, at teppet du går på er laget av plast, bordet du sitter ved, hvert eneste lokk på hver eneste kaffekopp du kjøper ute. Nesten alt vi kjøper er pakket i plast, noe vi blir fortalt er godt for holdbarheten, men den typen holdbarhet ville selvsagt ikke vært nødvendig om man ikke insisterer på at butikkene skal bugne av varer hvert sekund av hver dag.

I 1781 skrudde James Watt på sin dampmaskin for aller første gang, det var ikke den første, men den første med kommersiell suksess, og den markerer overgangen til en verden der muskelkraft ga stafettpinnen over til maskinkraft drevet av fossile brennstoffer. Siden 1781 har 500 milliarder tonn Co2 blitt sluppet ut, og konsentrasjonen av Co2 i atmosfæren er høyere enn på 800 000 år. I dag kommer omtrent 79 prosent av de én milliard tonnene med Co2 som går til himmels hver tiende dag, fra fossile brennstoffer. Over en tredel av dette kommer fra olje, omtrent 47 prosent av olje blir til bensin, 23 prosent til varme og diesel, ti prosent til flybensin.

30 prosent av alle Co2-utslipp, cirka en million tonn i timen, absorberes av havet og gjør det surere. Dette er en utvikling som særlig truer korallrevene der en tredel av alle havets arter bor, og som potensielt kan påvirke alt liv under overflaten.

Utslipp i atmosfæren leder også til global oppvarming. Siden den første dagen i 1781 har vi gjort kloden én grad varmere. Vi vet også at det er en forsinkelse mellom utslipp og oppvarming, så vi må regne med at vi allerede har sluppet ut nok til en halv grad til. En varmere verden er en verden med mer ekstremvær, branner, ørkendannelse, stigende havnivåer, smelting av polarisen og av alle isbreene som gir vann til de fleste av verdens store elver. Med den kursen vi nå har, er vi på vei mot en global oppvarming på fire grader, med en mulighet for seks, i det siste scenarioet møter vi en ukjent fremtid med forhold kloden ikke har sett på 20 millioner år.

«En myte vil ha det til at fortidens kartmakere, når de kom til kanten av den kjente verden skrev ordene ”Here be dragons”. Sannheten er at vi bare vet om ett slikt kart, og det er mulig at det bare beskrev kjempeøgler. Likevel, her vi nå står på kanten av togradersmålet ser vi skremmende konturer av fremtiden der vi skal leve vår alderdom og som vi etterlater til våre etterkommere føles det riktig å hviske at: Here be dragons.»

Kvadsheim nevnte at vi nå må fokusere på teknologi som karbonfangst. Det kan man være enig i, nesten alle scenarioer der vi klarer å holde oss innenfor togradersmålet hviler tungt på denne typen løsninger. Problemet er at teknologien foreløpig ikke har kapasitet til å håndtere opprydningen vi trenger. Karbonfangst er så langt meget ressurskrevende i både energi og penger, det er langt billigere å ikke forurense enn å rydde opp. I beste fall kan denne teknologien gi oss litt mer handlingsrom, i verste fall er den en livsfarlig distraksjon fra det virkelige problemet.

Dette er et problem som vi har ignorert lenge.En måned før jeg ble født kom Brundtlandkommisjonens rapport «Our common Future», det første store skrittet mot internasjonalt klimasamarbeid. I avslutningen kommer kommisjonsmedlemmene med en bønn, de skriver:
”The Commissioners came from 21 very different nations. In our discussions, we disagreed often on details and priorities. But despite our widely differing backgrounds and varying national and international responsibilities, we were able to agree to the lines along which institutional change must be drawn. We are unanimous in our conviction that the security, well-being, and very survival of the planet, depend on such changes, now.”
Siden den gang er energibruken og utslippene doblet og folks forbruk har svulmet. Politikernes totale mangel på handleevne i møte med den kommende katastrofen er nærmest total; på tretti år har vi ikke en gang klart å forby plastposer.

Den miljøbestemmelsen som ble tatt inn i Grunnloven i 1992 skulle ansvarliggjøre politikerne, den hentet blant annet inspirasjon fra Brundtlandrapporten, men handling fulgte aldri ord.

Oljen har vært en fantastisk ressurs for Norge. Det er tåpelig å snakke om den nye oljen, for ingenting kan foreløpig ta dens plass, dette er et produkt vi pumper rett opp av bakken uten å måtte stille med råvarer. Det er helt klart at våre liv vil bli annerledes uten. Samtidig er det klart at oljen også har vært sløvende for norsk næringsliv, vi har hatt en større deindustrialisering enn våre naboer. Graden av innovasjon i Norge er lavere enn i land vi ellers liker å sammenligne oss med, og bakgrunnen er vårt store fokus på olje.
Med oljefondets varslede avskjed fra fossile brennstoffer bør alarmklokkene hos politikerne ringe. Oljens fremtid er usikker, og norsk økonomi trenger flere ben å stå på. I stedet gir regjeringen full gass. Feilene i prosessen rundt Goliat og 23. konsesjonsrunde viser at det har vært viktigere å få en avgjørelse om fortsatt oljeutvinning enn en riktig avgjørelse. Vi styrer nå med åpne øyne rett mot planetens tålegrenser.

Når Greenpeace og Natur og Ungdom med Klimasøksmål Arktis i ryggen nå har valgt å ta frem § 112 og vise at politikernes handlinger er i fullstendig utakt med det løfte om et bærekraftig miljø som de har gitt oss i Grunnloven, er der ingen felt hvor statens totale mangel på handleevne er tydeligere enn oljen.

Det er også derfor det er riktig og nødvendig å bruke bestemmelsen her.


1) Min utheving.