Natur og Ungdom ønsker å anke klimadommen

Det ble klart mot slutten av et miniseminar som Klimaaksjonen holdt mandag kveld, der jurister gjennomgikk dommen i Oslo tingrett i forrige uke..

524

Natur og ungdom startet sitt landsmøte rett etter kunngjørelsen av dommen, og har i løpet av helgen kommet til at de ønsker å anke til en høyere rettsinstans.

Beskjeden kom fra sentralstyremedlem i NU, Sara Vågsnes, mot slutten av seminaret til Klimaaksjonen.

Spørsmålet er om de øvrige saksøkerne, Greenpeace Norge og Besteforeldrenes klimaaksjon, følger ungdommen og støtter en anke før fristen går ut om tre uker.

– Uklar dom

Truls Gulowsen fra Greenpeace framhever at den norske klimarettssaken er en av de største av en rekke klimasøksmål som har kommet til rettslig behandling, og at den derfor kan få stor internasjonal betydning. Mange land fikk lignende rettsbestemmelser i etterkant av Brundtlandkommisjonen, og dette kan være med på å skape presedens. Det syntes også å være enighet blant seminardeltakerne om at det ikke er ideelt at en dom som er så uklar på flere viktige felter blir stående, selv om en dom i laveste rettsinstans vanligvis ikke er en sterk referanse.

Greenpeace i tenkeboksen

Gulowsen ønsket ikke å svare bekreftende på spørsmål fra Naturpress om de nå vil følge NU og anke saken til en høyere rettsinstans. De vil bruke tiden framover godt i organisasjonen, var hans signal. Advokat Cathrine Hambro gjorde det klart at hun gledet seg til en eventuell omkamp i en høyere instans, og at hennes kollega Feinberg er med på laget.

Muligheten for at besteforeldrene dras i samme retning, kan – om ikke annet – ikke utelukkes.


Nedenfor kan du lese et referat fra paneldiskusjonen på seminaret:

Deler av domsavsigelsen ble gjennomgått av dette panelet: Jussprofessor Hans Petter Graver, ex-høyesterettsdommer Ketil Lund (Besteforeldrenes klimaaksjon), Cathrine Hambro, saksøkernes advokat, Truls Gulowsen fra Greenpeace Norge, og Sara A Vågenes fra Natur og ungdom.

Panelet innledet med å understreke den prinsipielle seieren som ligger i å få fastslått at §112 er en rettighetsbestemmelse, jamfør lovens første ledd. Den har tenner, sa Gulowsen. Dette var et punkt mange jurister advarte mot å fokusere på, påpekte Hambro, og viste til at regjeringsadvokaten åpnet saken med å angripe dette og kalle søksmålet sirkus, og et amerikanisert forsøk på å flytte politikken inn i rettssalen. Lund trakk frem at amerikanerne tvert i mot har vært flinke til å bruke høringsretten i omfattende saker, og at politikerne ofte synes ute av stand til å løse store eksistensielle utfordringer. Som eksempel nevnte han den etniske segregeringen på 50-tallet som verken lokale eller føderale myndigheter klarte å håndtere, og som måtte tydeliggjøres i retten med grunnloven. Graver mente at i tillegg til å kunne sette grenser for hva staten kan foreta seg, så er loven viktig fordi den presiserer at miljøbegrepet også omfatter klima.

NU ved Sara Vågsnes (th) vil anke klimadommen. (Skjermdump fra video)

Rettigheten må ses i forhold til tiltaksplikten, sier dommen. Her mener Graver at dommeren gjør en feilslutning når han sier at om ikke staten har gjort de tiltak den skal (3. ledd) så er første ledd, folkets rettigheter, brutt.

Graver: – Herfra slutter han (dommeren) imidlertid at loven ikke er brutt dersom staten har gjort tiltak. Så sier dommen at utslipp utenfor Norge er irrelevant, og det er en merkelig slutning. Problemet oppstår når karbonet i den norske oljen og gassen blir frigjort gjennom brenning uten å bli fanget igjen. Her viser dommen det absurde i dette perspektivet, siden gassen blir frigjort som et resultat av beslutninger og aktivitet som er gjort i Norge.

Graver: – Det fjerde og også nedslående resonnementet hos dommeren rundt de utslippene som tross alt skjer rundt oljeutvinningen er at disse er så ubetydelige at de ikke har noen merkbar klimaeffekt. Om man forfølger det så har ingenting vi foretar oss på noe område noen betydning, for vi er så små. Her river jo dommeren vekk teppet under ethvert klimatiltak i Norge, og det må jo åpenbart være galt. Her er han også på kollisjonskurs med det politiske flertallet på Stortinget.

Hambro: – Dommeren går inn på at Staten ikke har mulighet til å innføre Co2-avgifter eller andre tiltak internasjonalt, og at det er med å underbygge at Staten ikke har ansvar utenfor Norge. Saksøkers anføring om at en beslutning om å la oljen ligge faktisk er et tiltak ble ikke fulgt opp. Noen handlinger er absolutt irreversible, det finnes ikke kompenserende tiltak, og da har man nådd en absolutt grense.

Graver: – Innholdet av første og tredje ledd har jo forbindelser, men de må jo ses på uavhengig av hverandre. Det er jo ikke sikkert at en tiltaksplikt utløser en rettighet, at skaden enda ikke har fått konsekvenser for ofre med rettigheter. Slik dommeren ser det er rettigheten bare virksom når staten har brutt tiltaksplikten i 3. ledd. Da ville man ikke hatt rettigheter om det kom et jordskjelv der staten ikke hadde skyld.

Ketil Lund kommenterte argumentet om at staten ikke kan bruke virkemiddelapparatet i utlandet til å gjøre de internasjonale utslippene irrelevante for saken, slik:

– Han tolker det slik at om staten ikke kan iverksette tiltak mot skadene jamfør 3. ledd så faller rettighetene for etterslekten til et rent og bærekraftig miljø bort. Det er absurd.

Lund: – Og andre ledd, her bruker han en bestemmelse i petroleumsloven til å innsnevre grunnloven. Grunnloven står jo selvsagt over petroleumsloven. Bisarre argumenter etter min mening.

Svært mange fulgte seminaret som måtte deles på to saler på Kulturhuset (Foto: TLB)

Hambro var frustrert over at grunnprinsipper som var blitt grundig og pedagogisk framlagt i retten av svært kompetente sakkyndige i retten ikke var lagt til grunn.

– Det spiller ingen rolle hvor CO2 slippes ut. Dette ble behørig forklart under rettssaken, og vi trodde vel ikke at det ble her man mistet tråden. Regjeringsadvokaten brukte selv som et av sine viktigste poenger at staten gjør sitt største tiltak i utlandet, nemlig regnskogsatsningen, og da er det ekstra rart at dommen argumenterer med at staten ikke kan gjøre tiltak i utlandet. Siden utslippene ikke kjenner grenser så er også effekten av de internasjonale mottiltakene relevante. Her er sedvanen mot oss, for mange oppfatter dette som en sak mot oss – mot Norge, og det kan nok smitte over på en dommer, sa Hambro.

Her mente Graver at jussen blir viktig, for det som vi kan slippe unna i en politisk sammenheng – det kan jussens rasjonelle analyse fange opp. “Karbonregnskapet er fysisk, ikke politisk – og det er ikke nasjonalt, men globalt.”

Lund: – Det uheldigste med denne dommen er at dommeren slutter at man ikke kan se dette vedtaket i noen som helst kontekst. Norge har jo vært en gigantisk oljeprodusent i mange tiår, og i tillegg inngår det som brikke i en plan om storstilt utvinning i Barentshavet. Om man ser hvert vedtak for seg så tar man hele havet bit for bit, men slipper unna ansvar fordi hver bit i seg selv er for liten. Det foreligger en terskel for hva som er akseptabelt, og nasjonalt er utslippene marginale.

– Dommeren vil i denne saken altså bare snakke om dråpen som eventuelt får begeret til å flomme over – ikke om begeret som snart er helt fullt, og at vi har vært med å fylle det.

Truls Gulowsen fortalte at det internasjonale mediepresset har fortsatt etter domsavsigelsen, og at kommentarfeltene viser at dommen blir oppfattet som en ansvarsfraskrivelse.

– Vi handler med en legal vare som har et marked, og hva kjøperen gjør med varen får være deres ansvar. Mange ser det absurde i at retten anser utslipp utenfor Norge som irrelevante – det er en Drugdealer-mentalitet som ikke er Norge verdig. De fleste ser jo at internasjonalt regelverk har den svakheten at hvert land er en egen øy, men det betyr jo ikke at norsk fremtidsrettet lovverk må utnytte dette for økonomisk vinning, sa Grulowsen.

Nasjonalt handler dette i stor grad om kapitalinteresser og makt, mente Graver. Her trenger vi korrigerende tilbakemeldinger fra verdenssamfunnet. Han fortsatte:

– Det spesielle her er at konsekvensene av våre handlinger først og fremst rammer de som ikke har en stemme i det norske samfunnslivet, enten fordi de ikke er født enda eller også fordi de bor i andre land. Da er det også en større grunn for domstolene å føre en tettere kontroll med vedtakene. Den dimensjonen mangler ofte.

Panelet var også svært skuffet over at dommen ikke hadde gått videre inn på det man mente var grove saksbehandlingsfeil som saksøkers vitner hadde avslørt. Regnefeil på titalls milliarder rundt diskontering gjorde grønne tall røde i fremskrivningene, og skapte store overskrifter, debatt og omfattende kritikk når det ble kjent, men retten så likevel i hovedsak bort fra dette i dommen, ble det hevdet.

Lund mente at retten har plukket dette fra hverandre ved å lytte til staten, og skille letefase og produksjonsfase. Igjen brukes fragmentering for å pulverisere statens ansvar. §112 må også settes i en økonomisk kontekst, for det er alltid økonomiske hensyn som presser miljøet, sa Lund.

Hele miniseminaret kan du se her.