Den første avgjørelsen i en sak om Grunnlovens miljøbestemmelse har falt, og det har ikke manglet på reaksjoner.

(KRONIKK) Svært mange av disse har vitnet om nærmest bunnløs skuffelse, fortvilelse og mistenksomhet til hele det norske rettsvesenet.

Jeg har selv skrevet at avgjørelsen var strålende, og jeg var en stund forvirret over hvordan jeg kunne ha en så annerledes oppfatning av avgjørelsen enn så mange jeg regner som likesinnede. Jeg tror forskjellene mellom reaksjonen min og andres ligger i hva vi ønsket å få ut av denne saken. Mange gikk inn århundrets rettssak med hjertet fylt til randen av håp om at ekspansjonen av norsk olje skulle stanse. For meg har olje bestandig vært en fotnote, jeg har hatt blikket festet på lovverket som danner fundamentet for staten Norge, verdens nest eldste Grunnlov, og rettighetene der.

Det kan virke som om jeg bare er fornøyd fordi jeg håpet på mye mindre enn de andre, men i denne lange teksten, som er en omarbeidet versjon av et foredrag jeg holdt en rekke ganger før saken, vil jeg argumentere litt for hvorfor jeg mener at det er her den virkelige historien ligger.

Vi tenker ikke så ofte på vår Grunnlov som en revolusjon, men den var den siste i en bølge som de siste femti årene hadde skylt over verden og snudd den på hodet. Vi, som så mange andre europeiske land, hadde blitt styrt av en eneveldig konge, makten i landet var gitt fra Gud og ned; konger styrte på Guds nåde. Under de nye grunnlovene av 17. mai 1814 skulle makten sikres nedenfra og opp; stater skulle styres på folkets nåde.

Det var denne ideen som var revolusjonerende.

De over 200 grunnlovene fra denne delen av opplysningstiden bygget på prinsippet om en samfunnskontrakt der makten ligger hos folket, og folket låner den til de ulike statsmaktene under forutsetning av at den ikke misbrukes. Faren for misbruk var noe grunnlovsfedre i Amerika og Eidsvollsmenn i Norge var bekymret for. De fryktet at den som fikk makten til låns ville nekte å gi den tilbake, eller gå utenfor rammene som var satt for makten.

Skrekkeksempelet var den romerske republikkens fall: Senatet i den romerske republikken utpekte hvert år to konsuler og lånte dem enorm makt. Senatet håpet at den korte perioden på bare et år, og det faktum at det var to, skulle hindre dem fra å bli tyranner. Systemet hadde allerede vist seg å fungere dårlig, og flere konsuler, som Marius og Sulla, hadde nektet å levere makten tilbake. Det virkelige kollapset kom da senatet i år 49 f.Kr. gjorde Gaius Julius Caesar til konsul. Med sin store makt bøllet han senatet til å gi ham absolutt makt, og han nektet å gi den tilbake. Senatet forsøkte å løse problemet med å dolke Caesar 23 ganger i ryggen, men selv død var han fortsatt populær, og hans adoptivsønn klarte etter hvert å gjøre seg til keiser av Roma.

De amerikanske grunnlovsfedrene studerte den romerske republikkens fall nøye for å finne ut hvordan de kunne unngå en tyrann – en Caesar. Den mest siterte filosofen på møtene deres var Charles-Louis de Secondat, Baron de La Brède et de Montesquieu.

Montesquieu (Wikimedia)

Baronen hadde viet sitt liv til å studere antikkens historie, og han hadde kommet til at all makt korrumperer. Å gi noen makt medfører alltid en risiko for tyranni. Det tryggeste var å dele makten opp i mindre biter, og å sørge for at disse ulike statsmaktene kunne kontrollere hverandre. Dette maktfordelingsprinsippet danner strukturen for alle opplysningstidsgrunnlovene.

Rettigheter
For mange av de eneveldige kongene var deres egen fantasi, samvittighet, og hvor langt de kunne gå før eliten dolket dem 23 ganger i ryggen – den eneste begrensningen på deres makt.

De gamle, engelske kongene hadde imidlertid mer formelle maktbegrensninger. Etablerte tradisjoner fastsatte visse ting monarken ikke kunne gjøre, hun kunne for eksempel ikke kreve inn skatt uten godkjennelse av parlamentet, eller dømme folk uten etter lov. Litt av og på ble disse begrensningene omtalt som folkets rettigheter.

Charles I forsøkte både å skattlegge og dømme i strid med disse rettighetene, og i 1627 ba parlamentet ham om å stoppe. Charles svarte med å oppløse parlamentet, og parlamentet svarte med krig, og til slutt å hugge hodet av ham. Det som fulgte var en periode der én og en halv diktator hadde absolutt makt; to nye konger fra Charles’ eget dynasti som også nektet å respektere pålagte maktbegrensninger, og oppløste parlamentet for å regjere eneveldig.

I 1688 tilbød parlamentet til slutt kronen til Vilhelm av Oranien og hans kone Maria, under den forutsetning at de aksepterte en liste med rettigheter. Før kroningen ble de lest den såkalte “Bill of Rights”, en avtale mellom dem og parlamentet og som Vilhelm og Maria stort sett respekterte.

Rettighetstanken vokser utover 1700-tallet, og ett eksempel er hvordan folk endret sine tanker om tortur. I århundrer hadde folk elsket å se offentlige henrettelser der de kriminelle ble buksprettet, brent, kløpet, kuttet, kokt, stukket, strukket og brukket før de kanskje, om de var heldige, ble halshugget eller hengt, og om de var uheldige, lagt for å dø en langsom død på toppen av et hjul på en lang stang. Så skjedde noe spesielt: Folk fikk det for seg at stakkarene oppe på skafottet fortjente bedre, selv om de var kriminelle, at de hadde en rett til å bli behandlet bedre.

Det er flere teorier om hvorfor folk plutselig fikk slik sympati for hverandre, men min yndlingsteori kommer fra professor Lynn Hunt, som blant annet peker på at folk hadde begynt å lese romaner, og bedre kunne leve seg inn i andres følelser enn tidligere – også folk fra andre klasser.

Så snart ideen om slike naturlige rettigheter eller menneskerettigheter hadde blitt født, så ble den brukt som argumenter mot de eneveldige kongene. Vi begynner å se argumenter av typen: “Du kan ikke gjøre dette, for da krenker du min rettighet”.

Rettighetene er en sentral del av den større tanken om folket som kilden til all makt i samfunnet og til samfunnskontrakten. Den fineste formuleringen av dette, hvor vi virkelig ser sammenhengen, er den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776:

-We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

-That to secure these rights, Governments are instituted among Men, deriving their just powers from the consent of the governed.

På få år gikk man fra konger av Guds nåde med absolutt makt, til at folket selv besitter makten, og at de har rettigheter som staten må sikre, rettigheter som er “selv-evident”; selvsagte.

Rettigheter var begrensninger på kongers makt, og straks selvstendigheten i USA var oppnådd og makten sikret i folket var det flere som begynte å lure på om de nå trengte formelle rettigheter i lovverket. Hvorfor skulle folket trenge beskyttelse fra seg selv? John Adams uttalte at demokratisk despotisme var en selvmotsigelse.

Det tok ikke lang tid før det ble klart at han tok feil. I årene etter uavhengigheten vedtok de ulike delstatene haugevis av hårreisende og korrupte lover. Det ble klart at det var et behov for å begrense folkevalgtes makt på samme måte som de gamle kongenes. Folket hadde stadig behov for sine rettigheter. Man lagde derfor en rettighetskatalog som det første tillegg til Grunnloven, en “Bill of Rights”, som trådte i kraft samtidig som grunnloven selv i 1789.

Jeg hører ofte folk si at de er gitt rettigheter, at grunnloven gir oss ytringsfrihet. Det kan være sant, men det er mer sant og mer spennende å se rettigheter fra statens side. En rettighet er et uttrykk for en form for makt staten ikke skal ha. Ja, du har en rett til å ikke bli torturert, men enda mer viktig: staten skal ikke ha makt til å torturere deg.

Her vil noen alltid innvende at det finnes ulike typer rettigheter. Det er de som forbyr staten å gjøre ting, og de som pålegger staten å gjøre ting, men begge legger føringer for statens maktutøvelse; begge begrenser statens handlingsrom. Grunnloven setter de grunnleggende spillereglene for hvordan staten skal fungere. Den peker ut hvor ulike former for makt skal ligge etter maktfordelingsprinsippet, og rettigheter er et uttrykk for at akkurat denne typen makt – den går ingensteds.

En rettighet er et uttrykk for en form for makt staten ikke skal ha. Ja, du har en rett til å ikke bli torturert, men enda mer viktig: staten skal ikke ha makt til å torturere deg.

Vår grunnlov kan endres, men det er vanskeligere enn med andre lover. Det kreves to tredeles flertall i Stortinget, i to omganger, med ett stortingsvalg i mellom. Når Stortinget setter en ny rettighet i Grunnloven så begrenser staten sitt eget handlingsrom; staten gir folket et løfte: Vi vil ikke ha makt til å krenke din ytringsfrihet, vi vil ikke ha makt til å torturere deg, vi vil ikke ha makt til å ta eiendommen din uten erstatning. Dernest forsegler Stortinget det løftet med denne prosessen som gjør det vanskelig å trekke løftet tilbake; to tredels flertall på Stortinget to ganger med ett stortingsvalg i mellom.

Den dømmende makt

I årevis har Zimbabwe hatt en Grunnlov som garanterer frie og rettferdige valg, men har levd under Mugabes kleptokratiske styre like lenge. Selv uten Mugabe har ikke ordene i Grunnloven fått noe mer tyngde. Dette er fordi selv grunnleggende spilleregler kan ignoreres, og når det skjer er det viktig at noen kan si fra.

I den amerikanske Bill of Rights står det at ingen del av staten får krenke ytringsfriheten, men i 1798 skrev John Adams under på en pakke lover kjent som The Alien and Sedtion Acts, som blant annet gjorde det straffbart å si stygge ting om staten. Thomas Jefferson var i sjokk. Hva skulle man gjøre når president og parlament trampet over grensene i Grunnloven, og behandlet dem som om de ikke var noe mer enn papir?

Det var en annen grunnlovsfar, Alexander Hamilton, som først begynte å se på domstolene som den naturlige forsvarer av folks rettigheter.

Alexander Hamilton styrket høringsretten (Wiki. Commons)

De fikk aldri bryne seg på The Alien and Sedtion Acts, men kom med sin viktigste avgjørelse i saken Madison vs. Marbury fra 1803. Her slo den amerikanske Høyesterett fast at dersom loven sier én ting og Grunnloven noe annet, så må domstolen følge Grunnloven og sette motstridende lover eller vedtak til side:

“It is emphatically the province and duty of the judicial department to say what the law is”

Dette er hva vi i Norge kaller prøvingsretten, og siden 1860-tallet (men kanskje så tidlig som 1818) har også de norske domstolene kontrollert hvorvidt lover og vedtak strider mot Grunnloven. I 2014 ble prøvingsretten også skrevet inn i selve Grunnloven, og § 89 sier nå at domstolene har rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven.

Svært forenklet blir systemet blir slik:

” Stortinget vedtar lover –

” Regjeringen og forvaltningen utøver makt innenfor rammene av de lovene –

” Og, dersom det er tvil om hvor de rammene går, så dømmer domstolene.

Noen mener at prøvingsretten er udemokratisk og innebærer at uvalgte dommere lager lover, men selv om det er sant at også domstoler kan gå for langt så er det en svært god grunn til at vi ikke lar de samme menneskene som skrev lovene tolke dem. Å tolke grensene for sin egen makt er hva tyranner gjør.

Klimasøksmålet
Under klimasøksmålet var regjeringsadvokat Fredrik Sejersted tidlig ute med å understreke at § 112 ikke var en rettighet. Regjeringsadvokaten mente at bestemmelsen kun var en programerklæring over fine ting som kanskje ville komme, men at den ikke la noen føringer for statens maktutøvelse.

Oslo tingrett var ikke enig Retten viste til lovens ordlyd og til forarbeidene, og konkluderte med at § 112 er en rettighetsbestemmelse som begrenser hva staten kan gjøre mot miljøet. Ting som har negative virkninger av et visst omfang overfor natur og klima krever at staten iverksetter tiltak.

Sejersted mente at disse tiltakene kan være nesten hva som helst, og at en konsekvensutredning er tilstrekkelig. Han mente også at domstolene ikke bør kunne bruke prøvingsretten til å se om disse tiltakene er gode nok; Stortingets vurdering må være endelig. En slik tolkning ville selvsagt innebære at bestemmelsen ikke ville hatt noe innhold i det hele tatt.

Jeg har sett to artikler som argumenterer for at tingretten faktisk gikk med på denne uthulingen av miljøbestemmelsen, men etter å ha lest avgjørelsen en rekke ganger kan jeg fortsatt ikke finne noe sted der retten sier dette.

I dommen understreker retten at den må legge vekt på Stortingets vurdering av sine egne tiltak, også om tinget selv har vurdert forholdet til Grunnloven. Dette kan virke som en fallitterklæring, men det er en helt normal del av den vanlige læren om prøvingsretten. Dette er retten som anerkjenner at Stortingets vilje er ett av mange tolkningsmomenter. Spørsmålet er imidlertid hvem som har det siste ordet, og der kan jeg ikke se annet enn at retten sier at det ligger trygt hvor det skal; hos domstolene.

Retten var også klar på at 23. konsesjonsrunde utløser en tiltaksplikt for staten, men kom, etter en nærmere vurdering, til at plikten var oppfylt.

Dette var mulig fordi retten ikke ville regne med skadene som oppstår når vår olje brennes i utlandet; ingenting utenfor våre grenser ble regnet med. Når man bare ser på norsk olje i Norge blir skadene fra 23. konsesjonsrunde veldig små, og statens små tiltak ble derfor vurdert som tilstrekkelige.

Det er klart galt å ikke regne med skadene som oppstår i utlandet. At miljøskader ikke bryr seg om nasjonale grenser er et faktum som har ligget fast i internasjonal miljørett siden Trail Smelter-saken fra 1941. Likevel er ikke denne avgjørelsen et stort tap, men heller et godt rammeverk for anken som nå foreligger. Dersom Høyesterett er enig med tingretten om at vi her står overfor en grense for staten så er vi halvveis i mål.

Etterord
Før klimasøksmålet bekymret det meg at mange mente at saken ikke burde sluppet inn for domstolene. Det bekymrer også at så mange i ettertid har hulket over avgjørelsen, og at kommentarfeltene har florert med konspirasjonsteorier om hvordan domstolene er i lommen på Stortinget og regjeringen.

Jeg hadde selvsagt også håpet på en full seier for miljøet i tingretten. Norge er den syvende største eksportør av karbon i en verden som nå er truet av uopprettelige klimaendringer. Vi vet at dersom vi skal holde oss innenfor planetens tålegrenser og unngå dette må all uoppdaget olje, og mesteparten av den oppdagede forbli under jorden. Løftet Stortinget har gitt i §112, og 23. konsesjonsrunde kan ikke forenes, og når et vedtak ikke kan forenes med Grunnloven så skal Grunnloven vinne.

Mange mener at Stortinget opplagt ikke tenkte at § 112 skulle brukes sånn, og det er riktig at domstolene skal legge vekt på hva Stortinget mente, men for at rettsstaten skal fungere, så er det domstolene som må ha det siste ordet i tolkningen av lover. Faktum er at Stortinget burde ha tenkt på hva det kunne innebære å love oss alle et bærekraftig miljø. Grunnloven er ikke en dumpingplass for politikeres valgflesk og programerklæringer; å endre på statens grunnleggende spilleregler har konsekvenser.

Søksmålet handler om makt. Skal staten ha makten til å skyve oss nærmere et klimakollaps, eller er det en form for makt folket ikke låner bort?

Det er dette som er den virkelige historien bak klimasøksmålet. Det er mot olje, men det handler ikke om olje. Søksmålet handler om makt. Skal staten ha makten til å skyve oss nærmere et klimakollaps, eller er det en form for makt folket ikke låner bort? Her ligger også styrken i tingrettens avgjørelse. Den anerkjenner dette systemet, anerkjenner at § 112 kan legge begrensninger på staten, og at domstolen har en plikt til å håndheve den grensen. Systemet er på plass, og det som mangler er at retten tar av seg skylappene og tør å se hele det problemet som det faller på dem å vurdere.

For mange er en seier i klimasøksmålet en absurd tanke. Vi eier jo norsk sokkel, vi eier norsk natur, vi tenker på disse tingene som prisgitt vår vilje og våre behov. En gang i tiden tenkte man også slik om kriminelle; kriminelle var prisgitt staten. De levde og døde etter majestetens behag. Men på få år våknet folk, og oppvåkningen var så total at Thomas Jefferson kunne skrive at sannheten om at mennesker er født med visse ukrenkelige rettigheter er selvsagt.

Kanskje kan folk våkne på samme måte og se at den måten vi behandler planeten på er feil, at den måten vi forvalter fremtiden til kommende generasjoner på er gal. Mitt håp er at folk vil våkne så ettertrykkelig at ideen om at stater ikke skal ha makt til å rasere miljøet blir selvsagt.

Jeg synes det er sørgelig at Greenpeace og Natur og Ungdom nå vil hoppe over lagmannsretten, og anker direkte til Norges Høyesterett. Å bygge en rettighet tar tid, og det er en stor, ny idé som folk skal venne seg til. Prosessen ville hatt meget godt av å få vokse i en ekstra rettsinstans.

Når det likevel ble slik er det viktigste man kan gjøre å ta samtalen og bygge en enighet, ikke om olje, ikke om forurensing og klodens endetid, men om vår rett til et sunt og bærekraftig miljø.

TIDSLINJE

Historien
16. Mai 1814: Grunnloven er ferdig og blir presentert for Hans Majestet Kongen dagen etter. Vi vet at noen av eidsvollsmennene var skuffet over at bare ni rettigheter hadde funnet veien inn i dokumentet, de hadde ønsket seg en full rettighetskatalog som i den amerikanske eller franske grunnloven. Men det er det ikke tid til, krig med Sverige var rett rundt hjørnet.

13. April 1965 Norge utlyser første konsesjonsrunde og det norske oljeeventyret begynner. Norge har siden midten av syttitallet hatt en uhørt vekst på minst tre prosent hvert år siden.

15. september 2010. Norge og Russland inngår omsider en avtale om delelinjen i Barentshavet. Denne avtalen gjør det mulig for Stortinget å åpne store deler av Barentshavet for oljeleting sommeren 2013.

2014, Grunnloven feirer 200 år og den gamle traveren får en oppussing. Omsider skal også arbeidet med å få inn rettigheter i loven fullføres. En liten katalog blir introdusert og samtidig strammes miljøparagrafen, som hadde kommet inn i 1992, opp for å gjøre det klart at staten har en forpliktelse til å sikre oss og våre etterkommere et helsebringende og bærekraftig miljø, dette er § 112.

18. mai 2016. Olje og Energidepartementet inviterer 13 selskap til å by på 10 tillatelser i Barentshavet. 23. konsesjonsrunde ble godkjent i statsråd 10. juni.

Ti dager senere blir Norge det første industrialiserte landet til å undertegne Parisavtalen, vi lover å bidra til å holde global oppvarming under to grader med et mer ambisiøst mål om 1,5.

18. oktober 2016 stevner Greenpeace og Natur og Ungdom, som står i spissen for koalisjonen klimasøksmål Arktis, staten for retten. Påstanden er at 23. konsesjonsrunde strider mot Grunnloven § 112 og derfor må kjennes ugyldige.


Marius Gulbranson Nordby er utdannet jurist ved universitetet i Oslo og spesialiserte seg i menneskerettigheter og klimarett ved King’s College of London. Han kommenterer løpende klimarettssaken i Naturpress.


 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her