Årets farge? Fra elv i Kina; faksimile fra filmen River Blue

Det høres voldsomt ut, men det er det også. Tekstilindustrien er verdens verste forurenser, etter petroleumsindustrien.

(KRONIKK) Miljøødeleggelsene som ligger i kjølvannet etter det enorme bruk-og-kast-konsumet av klær er mange. Grunnvannskilder tømmes, elver og jordsmonn forgiftes, helsen og livene til både tekstilarbeidere og millioner av mennesker skades, og det samme gjelder for dyr og planter som lever nedstrøms for industrien. Ta tre, betal for to – er kvintessensen i fravær av bærekraft, for når du ikke betaler så får noen andre regningen.

Det handler om vann

De klærne vi plukker med oss hjem, enten det er i store kvanta fra billigkjeder, i eksklusive motebutikker, eller vi henter dem i en pappeske på Posten, er i overført betydning fulle av vann. Det går enorme mengder vann til å dyrke, prosessere og farge bomullen som mange av dem er sydd av, og når vannet har gjort jobben blir det pumpet urenset ut i jordsmonn, elver, sjøer og hav. Med på lasset følger farger, blekemidler, syrer og andre kjemikalier og miljøgifter, som ofte ikke er nedbrytbare.

Ved industriområdet Hazari Bag i Bangladesh er elva Buriganga mer kjemikalier enn vann, og har blitt beskrevet som verdens giftigste sted. Her bor det 120.000, nesten 20.000 jobber på garveriene og tekstilfabrikkene. Barna har ikke lenger luktesans, og mange har kreft. (Foto: Skjermdump fra filmen River Blue)

Dette skjer i områder hvor det bor veldig mange mennesker, fattige folk som tradisjonelt dyrker sin egen mat, og for hvem vann er dyrebart. Derfor får de ikke vannet – det går til bomullsdyrking, til farging og vasking, og de får det først når det kommer ut av fabrikken. Da kan de lese årets motebilde ut av fargen på elva, men det egner seg dårlig til dyrking, drikke, hygiene, liv. De er slaver av verdiskapningen, og de får regningen. Jeansprodusenten Levis gjorde selv en undersøkelse for noen år siden der det kom frem at for å produsere ett par bukser gikk det med nesten 3.500 liter vann, 111 kwt strøm, og 32 kg Co2.

Det handler om oss – ikke dem

Vi her hjemme i Norge har mye vann. Vi leder det også inn i produksjonsanlegg, skaper energi og verdier, og fortsatt har også vi, befolkningen, del i denne verdiskapningen. Og nedstrøms, når vi slipper vannet fri igjen gir det fortsatt ren næring til planter og dyr, hygiene, liv. Vi tømmer det på flasker det til og med, og selger det dyrt ut i verden; fordi det er rent, og fordi vi har mer enn nok. Allikevel, når alle disse klærne som er skapt av det dyrebare vannet der nede har reist rundt halve jorda, og havner i våre garderober, så er de billige, og ofte så verdiløse for oss at vi kaster dem før bruken har rukket å sette spor, eller de er utslitt når vi kjøper dem. Det gjør det kanskje mentalt lettere å erstatte dem? Alt det dyrebare vannet-, som er for dyrt for dem, for de er fattige, men for oss er det usynlig. Vi har mer enn nok vann, og allikevel bruker vi deres, og forbruker det.

Kampen for tilværelsen

Først må vi slutte å late som om vi kjemper for tilværelsen. Tre for to-mentaliteten er kanskje akseptabel i brødkøen i en flyktningeleir i Sør-Sudan, men har ikke livets rett i romjulssalget på CC-Vest. Mange av oss har glemt den nesten litt flaue stoltheten av å kle på oss noe som vi sparte for å få råd til, noe som virkelig kostet oss noe, og som vi renser og henger tilbake i skapet når vi har brukt det, og syr fast knappen på når den løsner. Mange har aldri hatt den følelsen, og det er en god følelse. Det er imidlertid ikke for sent, og da er det ikke for at vi må dit, men for at vi kan. Vel, egentlig så må vi, men det er ikke like motiverende å ta innover seg.

Kjøp mindre, kjøp bedre – fiks mer og lag mer

Problemet er ikke at vi liker å kjøpe klær, men at vi skal ha så mye, og at det skal koste så lite. Det betyr nemlig at andre må betale prisen, for faktum er at det koster mye å lage klær i Bangladesh og Kina, og regningen din er det miljøet, arbeiderne og lokalbefolkningen som får. Enkelt, og alt annet enn greit.

Jenny Skavlan instruerer på omsømverksted under Klimafestivalen 2018 (Foto: Terje Lind Bjørsvik)

For at det skal bli greit, og at du skal få igjen den gamle godfølelsen når du åpner klesskapet eller Walk-in-garderoben din, så du ikke bytte engelsksetterne og landeveissykkelen med sauer, karder og rokk (selv om du kan). Vi skal rett og slett være bevisste forbrukere, og helst konvertere til å bli brukere. Det blir vi når vi har kommet dit at vi ikke forbruker jordas ressurser, og at ressursbruken vår er bærekraftig – den balanserer. Det er den resepten som gjør at vi har fått det til å gå rundt i såpass mange hundretusen år, men den er ikke kompatibel med vekstidealet som vi har med oss fra en tid der jorda var flat. Hverken stats- eller finansministeren vil vel begeistres av dette, for det betyr at når de sier at alt skal tilrettelegges for forbrukerne, og at utviklingen ligger i fortsatt økt vekst, så er det ikke lenger oss de snakker til. Verden er ikke vår hotellbuffet.

Men for å begynne i klesskapet; Vi skal skaffe oss færre klær, men de skal være bedre, og vi skal betale det de faktisk koster. Ikke minst skal de vare lenger, og om det ryker en knapp eller en søm så skal vi fikse dem, og når plaggene skal ut så skal de gjenbrukes eller resirkuleres.

Dobbel katastrofe

Det store tekstilproblemet oppsto på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, da NAFTA-frihandelsavtalen åpnet verdenshandelen radikalt. Så langt hadde Sør-Europa og USA hatt en velregulert tekstilindustri som i hovedsak betjente sine respektive hjemmemarkeder i Europa og USA i tråd med arbeids- og produksjonsstandarder for øvrig.

Så ble hele industrien i løpet av få år flyttet til Mexico, India, Kina og Indokina – spesielt Bangladesh. HMS- og miljørestriksjonene ble imidlertid liggende hjemme, og selskapene begynte å flagge ut produksjonen til lokale selskaper, slik at de slapp unna ansvaret. Produksjonskostnadene falt dramatisk, uten å påvirke betalingsviljen i markedet, og den nye markedsføringsstrategien ble derfor å øke forbruket, rett go slett sørge for at folk handler mer og oftere.

Jo mere slitt, desto giftigere for miljøet.

Samtidig lanserte man en ny stil, stonewashed. Dette bredte seg i et utall varianter; klærne skal se brukte og slitte ut, og da trenger man kjemikalier, mye kjemikalier. Ikke bare sluker industrien enorme mengder vann, men når det kommer urenset ut av tekstilfabrikkene og garveriene igjen, så bobler det av kjemikalier, og forgifter elvene.

Greenpeace-aksjon ble øyeåpner

Denne utviklingen har fått gå relativt upåaktet hen frem til 2011, da Greenpeace lanserte sin Detox our Future-kampanje. Et nitidig research-arbeid hadde pekt ut noen av de største og høyest profilerte varemerkene internasjonalt, og målrettede og velregisserte aksjoner mot merkebutikker i de største byene fikk stort fokus. H&M, Zara, Adidas, Levis og andre ble møtt med krav om å ta ansvar for produksjonskjeden.

Aksjon i Bergen 2016 (Foto: Greenpeace)

Denne kampanjen har som første hovedfokus å fjerne 11 skadelige kjemikaliegrupper og substanser fra produksjonen. I neste omgang vil de ha bransjen til å legge om fra et kvantitets- til et kvalitetsfokus, og slik få ned massekonsumet. I tillegg er bærekraft med hensyn til vannkonsum, råmaterialer, reparasjon og gjenbruk, et viktig element i kampanjen.

Noen av selskapene tok utfordringen på strak arm. Fem år etterpå, i 2016, så var både Hennes & Mauritz, Nudie, Bennetton og Inditex, som står bak merker som Zara og Max Mara, på topp i organisasjonens Catwalk-statistikk over de mest aktive for å nå mål om å bli giftfrie innen 2020. Mens tidligere verstinger som Levis og Adidas jobber med saken, så viser Diesel, Armani, GAP og Dior så langt liten interesse for å ta ansvar (2016).

Aksjonen har blitt utvidet, og slo i 2016 til med en omfattende avsløring av giftinnhold i sports- og fritidstøy. Greenpeace hadde da målt en konsentrasjon 100 ganger høyere enn normalt av fluorkarboner (PFAS), blant annet inne i to norske sportsbutikker. Stoffet blir brukt til å gjøre tekstiler vann- og smussavstøtende.

Også her førte medieoppmerksomheten til økt fokus og engasjement blant kundene. Hagløfs, som var en av produsentene, er nå langt fremme på utfasing, og har forpliktet seg til å være helt fluorfrie innen 2020. Her i Norge har MDG foreslått overfor Stortinget et forbud mot de 200 farligste fluorstoffene (av 4000), men de møter motstand fra de blå – ikke for at de er imot et forbud, men fordi de vil vente på EU. MDG mener vi ikke har tid til å vente, og at et nasjonalt forbud kan være med på å fremskynde en EU-prosess.


-Annonse-

 

 

 

 

 

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her