Broen til framtiden er treenigheten mellom kirken, fagforeninger og miljøbevegelsen som jobber for å skape 100.000 klimajobber. Vi snakket med intiativtaker Andreas Ytterstad om hvorvidt klima- og helsejobber går hånd i hånd, og hva som skaper stressende arbeidsforhold.
________________________________________________________________________
Den 20. mars 2018 skrev Klassekampen [1] om netthandelgiganten Amazon som tok patent på en type armbånd som vibrerer for å lede og overvåke arbeiderne og dermed effektivisere arbeidet. Monica Nkechi Okpe fra Klassekampen skrev at Amazon foreløpig ikke er etablert i Skandinavia, men at vi også her til lands opplever økt arbeidspress og fjerning av tidligere opparbeidede rettigheter. For tre år siden meldte Det Europeiske Arbeidsmiljøorganet (EU-OSHA) dessuten at rundt 70% av nordmenn lider av jobbstress.
Vi snakket med førsteamanuensis i journalistikk ved OsloMet, Andreas Ytterstad, som er en av initiativtakerne i Broen til framtiden, om Norges fremtidige arbeidsmarked. Broen til framtiden jobber for 100.000 klimajobber for å bremse oljeutvinningen og å skape grønne arbeidsplasser. Vi spurte Ytterstad om hans tanker rundt mulige grunner til det høye antallet nordmenn som oppgir jobbstress.
– På lik linje med resten av verden er Norge også lammet av trusler om arbeidsledighet. Gode, sikre og faste jobber er viktige botemidler mot stress, men nå er arbeidslivet stadig mer preget av midlertidige stillinger, mindre stillingsvern og så videre – som skaper mer stress.
– Hvordan kan fagforeninger hjelpe til å skape tryggere arbeidsplasser?
– Fagforeninger kan skape stabile arbeidsforhold, mindre ugunstig arbeidstid, kortere arbeidstid og lignende. Regulering av arbeidstiden er primæroppgaven til fagforeningene. Men det er stadig mindre fagforeningsorganisering i Norge nå. Organisasjonsgraden har sunket til under 50% bare det siste året. Det er en klar varsellampe med tanke på stress.
– Broen til framtiden ønsker å skape klimajobber. Er det en sammenheng mellom klimajobber og helsefremmende jobber?
– Det blir stadig mer vanlig å si at klima er en ramme rundt alt. Ofte er klima noe vi bare snakker om, men klima gjøres mer personlig relevant når man vinkler det inn på jobb, stress og psykisk helse. Det illustrerer at klima også har direkte kroppslige virkninger og går inn i hele samfunnsveven og hvordan folk opplever livet her og nå.
Kapitalismen skaper stress
Ytterstad mener at stressnivået i samfunnet er mer knyttet til det allmenne ved kapitalismen enn det spesifikke med fossilkapitalismen, og at en klimajobb innenfor fornybar energi ikke nødvendigvis er forenelig med en helsefremmende arbeidsplass.
Han viser til et eksempel fra Siemens i USA som er en fornybar-gigant, og som kanskje skal være med å elektrifisere norske havner.
– De ansatte i Siemens i USA er ikke fagforeningsorganisert fordi Siemens investerer innenfor det amerikanske regelverket. Man kan gå ut ifra at stressnivået blant de som jobber innenfor fornybarhetsselskapet Siemens ikke er noe lavere, kanskje snarere høyere enn blant dem som jobber innenfor fossilindustrien. I kull-industrien er man i høyere grad fagorganisert og har organiserte arbeidsforhold, sier han.
– Det jeg skal frem til er at noe stress kanskje kan knyttes til klimaendringer og oljeutvinning, mens annen type stress kan være mer en del av kapitalismens intense og hyperaktige fase der det er vanskelig å få tak i profitt på ulike områder og der man tyner folk hardere. Kort oppsummert må man se på årsaken til stress og hvor mye man kan knytte opp til klima og miljø, og hvor mye av det som er en del av kapitalismens utvikling generelt.
– Jobber Broen til framtiden aktivt frem mot helsefremmende jobber, altså inkluderer dere helseaspektet i visjonen om 100.000 klimajobber?
– Nei, så langt ikke, men det er ingen tvil om at helse og klima henger sammen. Så helse er relevant. Men jeg ønsker å være litt mer snever når jeg definerer klimajobber, for med klimajobber mener i hvert fall jeg klimajobber som klart og entydig får ned utslippene.
Ansvarliggjøring av individet
Vi har analysert alle artikler i A-tekst fra norsk papirpresse som handler om utbrenthet (nærmere utdypet i artikkelen «Arbeid for enhver pris»). De fleste artiklene viser at individet ofte blir ansvarliggjort for problemene de opplever på arbeidsplassen ved at individet fremstilles som både problemet og løsningen på ugunstige arbeidsforhold som fører til stress og utbrenthet.
– Hvilke konsekvenser har det at vi ansvarliggjør individet for et større strukturelt problem?
– Jeg snakket med en industripsykolog for noen år siden og lærte at når folk som er utbrent snakker om det, så har man institusjonelt ikke lov til å blande seg med forhold på arbeidsplassen, for det går ut over mandatet. Du skal så og si hjelpe folk til å klare å overleve i de systemene og arbeidsforholdene som er.
– En samfunnsmedisinsk tilnærming er klokt, og å gå bort fra en for sterk individualisering av stress, smerte, at det er mitt problem, og at jeg ikke klarer å takle ting. Jeg tror det i seg selv å ha et perspektiv om det samfunnmessige og strukturelle til en viss grad kan gjøre det litt lettere.
Rotterace i akademia
I boken «Sannhet til salgs» skriver Dag O. Hessen at akademia minner om et rotterace der tiden går med til å skrive søknader om penger til prosjekter som må oppfylle stadig strengere krav til kortsiktig nytte, økt konkurranse og internasjonalisering.
– Du jobber selv i akademia, opplever du noe av det samme?
– Selv prøver jeg å variere mellom å lytte til det stresset som er generert av en slags taus forventning om flere internasjonale publiseringer, og et ønske om å bidra med noen viktige sannheter om det norske samfunnet. Jeg tror jeg også ville blitt veldig stresset, ensporet og ulykkelig hvis jeg bare skulle skrive i smale teoretiske tidsskrifter, og å følge med på tellekanten av hvor mye jeg har publisert sammenliknet med mine kollegaer. Jeg kjenner et visst stress bare jeg snakker om det, ler Ytterstad.
Han forklarer videre at det er en lang vei til fast ansettelse også i akademia. Selv om man tar et stipendiat, gjennomfører og leverer de internasjonale publikasjonene som skal gjøres, så kan man ikke være garantert å få fast jobb. Det er ganske stor grad av midlertidighet i universitetssektoren.
– Spesialiseringen i akademia er også et problem, i hvert fall med tanke på klima. Da jeg var tilknyttet forskningsprosjekt SciencePub (Science to the Public), var de fleste klimaforskere. Men når jeg kalte dem for klimaforskere identifiserte de seg ikke med denne betegnelsen; de kalte seg kvartærgeolog, oseanograf og lignende.
Ytterstad ser et behov for å være generalist og å dra ting sammen med så brede samfunnsutfordringer på den ene siden, og så spesialiserte forskningsløp på den andre siden. Mye av hans arbeid handler derfor om å motvirke tendensen til å holde seg i sin egen akademiske silo.
– Vi befinner oss nå i en slags spagat mellom den veien markedskreftene fører kunnskapsutvikling på den ene siden, og det samfunnsmessige behovet for å sette noen tålegrenser både i naturen og i menneskekroppen – på den andre siden, avslutter Ytterstad.
[1] Okpe, N. M. (2018, 20. mars). Amazon light. Hvor langt er det fra Amazon til et lager i Norge? Ikke langt nok. Klassekampen.
