Filtre bør merkes og behandles som giftig avfall (Foto: TL Bjørsvik)

Men de blir ikke borte – de flyter avsted med neste regnskyll, de blir fraktet bort med snøen, og svært mange av dem ender opp i havet eller på en strand.

Seks milliarder filtersigaretter blir produsert hvert år, og det antas at rundt to tredjedeler av disse, 4,5 milliarder, ender i det fri.

Hvert eneste filter består av over ti tusen mikrotråder med rayonplast som har som jobb å fange opp nikotin, tjære, tungmetaller og andre kreftfremkallende giftstoffer som finnes i sigaretter. Dette gjør de relativt effektivt, og de holder på giften i opp til ti år, selv om filtrene løses opp. Disse 45000000000000 plasttrådene kan altså forgifte organismer som enten tar dem opp i vevet, spiser dem, eller lever blant dem lenge etter at de har opphørt å være synlige sneiper, enten det er i vann, jord, elver eller i strandsonen.

Sneipenes unnselighet, spesielt etter noen måneder i vær og vind, gjør dem lett å overse, men det at de er over alt gjør dem til et massivt miljøproblem.

SIKKERHETSMYTEN

Filtrene ble opprinnelig introdusert for over 50 år siden for å unngå at røykeren fikk tobakksmuler i munnen, men etter at helsefarene ved røyking ble kjent fikk filtrene en ny og beroligende funksjon. De skulle nå fange opp tjære og gift, og nærmest fjerne farene ved røyking. Det er imidlertid aldri bevist at filtrene gjør røyking mindre farlig, tvert i mot. Forskning har vist at filtersigaretter øker røykefrekvensen, avkjølingen i filteret gjør at røyken trekkes dypere inn i lungene og slik kan gjøre større skade, og trygghetsfølelsen det gir kan synes å øke både røykefrekvensen og rekrutteringen av nye unge røykere. Filteret er slik sett avgjørende for at sigarettene skal kunne beholde den markedsposisjonen den har i dag.

VANSKELIG Å FANGE OPP

Det er et voksende fokus på problemet internasjonalt, spesielt i USA hvor blant annet California forsøker å få til et forbud. Filteret er imidlertid et av tobakksindustriens mektigste markedsføringsverktøy, og de juridiske utfordringene er store. Det er også firma som har startet med innsamling av sneiper, og det skal være et velegnet råstoff for alt fra murstein og oljelenser til solbriller og høyteknologisk materiale. En åpenbar utfordring her er å nå røykerne på gata etter en kveld på byen eller på stranda, og motivere dem til å deponere sneipen trygt i stedet for å slippe den. Innendørs røykeforbud har faktisk økt forurensningsproblemet, og i Storbritannia regner man med en økning på 43% til naturen.

Kort vei til fjorden (Foto: TL Bjørsvik)

I store deler av verden er fortsatt landdeponi den vanligste måten å håndtere innsamlet avfall på, og innsamlede filtre vil slik allikevel ofte ende opp som giftkilde til grunnvann og i naturen. Bøtelegging er et annet mulig virkemiddel som nok vil kunne ha en viss effekt i urbane industrialiserte deler av verden, men globalt sett er det vanskelig å se at dette skal ha en omfattende effekt. En annen stor satsing er filtre som komposteres i naturen, noe flere tobakkselskaper snuser på. Dette løser imidlertid bare mikroplastproblemet, og sørger i tillegg for at giften frigjøres raskere til miljøet.

GIFTEN DREPER

Et omfattende forskningsprosjekt utført på børstemark, publisert i Scientific Reports, viser at det først og fremst er giftstoffene som selv i små doser har en negativ innvirkning på deres livssyklus, og at mikroplasten her er et sekundært problem. Forsøkene viste at en giftmengde 60 ganger lavere enn det som er vanlig i urban avrenning gjorde børstemarken til en langsommere graver, de tapte rundt 30 % av kroppsvekten, og skadet DNA hos halvparten av individene. Børstemarken er en svært viktig ingeniør for det marine økosystemet i den norske strandsonen.

Giftstoffer gjør børstemarken til en langsommere graver.

Et brukt filter bløtlagt i en liter vann i 96 timer frigjør nok gift til å drepe halvparten av den fisken som blir eksponert. Det betyr i praksis at et par sneiper i gullfiskbollen sannsynligvis tar livet av fisken i løpet av en uke. Det er tungmetaller, nikotin, og andre kreftfremkallende stoffer som dominerer utslippet fra flitrene, og dette kommer på toppen av skaden mikroplasten gjør. Den sprer seg i følge rapporten også ut fra kystsonen til de store havdypene, og 20 mikrometer brede rayonfibre dekker nå rundt to milliarder kilometer av havbunnen. Forskningssjef i NIVA (Norsk institutt for vannforskning) Dr Kevin Thomas, bekrefter overfor Naturpress at denne forskningen også anerkjent her, og overførbar til norske forhold.

HVA KAN GJØRES?

Tomas Novotny, professor i epidemiologi og biostatistikk ved San Diego State University har ledet et omfattende forskningsprosjekt på området, og har i en rekke intervjuer og artikler pekt på én tilfredsstillende løsning – å fjerne tilførselen ved å forby filtre på sigaretter. Første trinn er å ansvarliggjøre produsentene. EPR – Extended Producer Responsibility – ble først lovfestet i Europa på slutten av 90-tallet.  Det pålegger produsenter av produkter som skaper giftig avfall et livsløpsansvar for produktet, og omfatter nå produsenter innen farmasi, batterier, malingsprodukter, elektronikk, og så videre, men altså ikke tobakksbransjen. Han ser for seg en lovgivning i fire ledd.

  1. Ansvar: for å påvise miljøskader forårsaket av det aktuelle produktet; Ansvarsomfanget bestemmes av lovgivningen, og kan omfatte ulike deler av produktets livssyklus, inkludert bruk og forsvarlig deponering.
  2. Økonomisk: Produsenten dekker deler eller alle utgifter for innsamling, gjenvinning eller endelig avhending av de produserte produktene; Disse utgiftene kan betales direkte av produsenten eller gjennom en spesiell avgift innhentet av selgere.
  3. Fysisk: Produsenten har medansvar for håndtering av produktet og dets miljøpåvirkning gjennom hele livssyklusen.
  4. Informativ: Produsenten må aktivt informere allmenheten om produktenes totale miljørisiko.
Tomas Novotny

VI SLENGER IKKE BRUKTE OLJEFILTER PÅ FJORDEN

Sigarettfiltre er uansett å regne som giftig avfall, og det må vi begynne å forholde oss til. Det ville være uhørt for et renseanlegg å dumpe slagget i naturen, eller for et bilverksted å kaste brukte oljefilter og utrangerte katalysatorer i bekken bak hallen. Røykerne hiver sneipen på fortauet. Overflatevannet i en by som Oslo vil i hovedsak ledes gjennom gateavløpene og rett i fjord eller elveløp. Bare unntaksvis ledes overflatevannet sammen med avløpssystemet til renseanleggene. Her vil ristene under normale nedbørforhold fange opp sneipene, som går til deponi med annet slam. Ola Toftedal, daglig leder i Bekkelaget Vann AS, sier i en e-post til Naturpress blant annet:

– Dersom forurensningene helt eller delvis vaskes ut (av sneipene – red.anm.), slik at miljøgiftene havner i vannfasen, er det usikkert hvorvidt renseanlegget fjerner stoffene eller ikke.

– Dersom de fjernes vil de normalt havne i slammet som sendes til landbruket. Dersom de ikke fjernes vil de havne i fjorden, og ingen av delene er ønskelig.”

Vi må altså hindre sneipene fra å komme i sirkulasjon, og da er ansvarliggjøring av røykerne og snuserne et første skritt – gjennom informasjon, tilrettelegging og eventuelt bøter. Norge har imidlertid ikke en sterk tobakkslobby som er beskyttet av lovverket, så om filteret ikke er helsefremmende – kan vi ikke da bare forby det? Vi kan som foregangsland også få drahjelp av EUs havstrategidirektiv fra 2008, som slår fast at avfall (herunder mikroplast og giftstoffer) ikke bør medføre skade på livet i havet. Legeforeningen har foreslått et forbud mot snus- og sigarettsalg til personer født etter 2000, noe som vil fase ut tobakken om rundt 20 år, og EU har forbudt mentolsigaretter fra 2020. Argumentene for et forbud er altså klare både fra et folkehelse- og forurensningssynspunkt – i tillegg til at filter kan vurderes som villedende markedsføring. I en e-post til Naturpress gir forskningsdirektør ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) Karl E Lund tilslutning til denne vinklingen.

Kamuflasjen er villedende

Dette er med andre ord et stort forurensnings- og helseproblem som kan løses parallelt på flere nivåer – også av den enkelte røyker / snuser, og på sikt gi store gevinster til fellesskapet. At giftfilteret ofte er kamuflert i et naturbrunt korkdesign er imidlertid produsentens ansvar, og burde påtales som villedende markedsføring. En – GIFTIG AVFALL-merking i sort og signalgult er mer relevant, og vil kunne hjelpe røykerne til ikke å stubbe sneipen i avløpet, selv etter et par halvlitere.

Teksten er en revidert versjon av en kronikk publisert i juli 2017.


 

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her