Naturpress har snakket med biolog Dag O. Hessen og samfunnsøkonom Ebba Boye om forholdet mellom konkurranse og samarbeid. Foto: Tor Greiner Stenersen og Christoffer Olssøn

Menneskers iboende natur rommer både samarbeid og konkurranse, men samarbeid forsvinner ofte i dagens konkurransedrevne samfunn. Det er tid for å forenkle og redefinere økonomifaget og å framheve samarbeid og fellesskap.

I forrige ukes intervju snakket vi med bransjerådsleder for spedisjon i transportarbeiderforbundet, Monica Okpe, som problematiserer bedriften DHLs høye fysiske krav til mennesker. Når hun tok opp med ledelsen at kravene er langt over hva arbeidstilsynet anbefaler, fikk hun til svar at «det er der vi må ligge for å være konkurransedyktige.» Hun begynte deretter å lure på om det egentlig var bedriftens ønske å ha dem der.

Hvorfor er konkurranse blitt så sentralt i vårt samfunn, og så viktig at det går på bekostning av menneskers ressurser? Jeg søkte svar hos biolog Dag O. Hessen og samfunnsøkonom Ebba Boye.

Kappløpet

I boka På stedet løp av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og biolog Dag O. Hessen, beskriver de hvordan konkurransen ofte er dominert av et tredemølle-prinsipp der man stadig løper om kapp med andre for å oppnå kontinuerlige endringer. Ønsket er å beholde, eller forbedre posisjonen i relasjon til de andre. Og det dreier seg ikke om å komme i mål, for målet finnes ikke, det handler bare om å beholde sin posisjon i løpet.

Bok: På stedet løp (2012): For å henge med i konkurransen må alle forbedre seg og bli deltakere i kappløpet – som skaper fremskritt, eller “fremskritt.” Prinsippet gjelder ikke bare i naturen, men også i markedene, idretten og sosiale relasjoner. Men konkurransen har sine kostnader.

Konkurranse er en del av vår natur, og den er nødvendig for å drive endring og utvikling framover, men den kan også ødelegge liv på sin vei. Ukontrollert forbruksvekst og kortsiktighet kan føre til langsiktig katastrofe. Men i følge Eriksen og Hessen så er samarbeid og empati like viktig for mennesket som konkurranse. Spenningsforholdet mellom konkurranse og samarbeid, mellom individuelle strategier og solidaritet, går som en rød tråd gjennom sosialteorien helt tilbake til sosiologens grunnleggere, skriver Eriksen og Hessen i boka.

Evolusjonsteoretikerens grunnlegger, Charles Darwin, var også opptatt av at det som først og fremst kjennetegner mennesket er vår evne til samarbeid. Han mente at noen av våre fremste egenskaper som mennesker er vår empatiske sans og vår empatiske evne, og grunnen til at empatien er der er fordi vi er sosiale dyr og vi kan ikke ha suksess som sosiale dyr uten at vi tar hensyn til hverandre [1]. Et kanskje noe underkommunisert syn på mennesket fra Darwin, men antakeligvis et mer oppløftende et.

– Når samarbeid og konkurranse ser ut til å være like naturlig for mennesker, hvor stor plass får samarbeidsevnen i dagens konkurransedrevne samfunn?

I motsetning til «jeg tenker, altså er jeg», er det nå: «jeg synes, altså er jeg»

– Opprinnelig har det vært mye samarbeid, særlig på gruppenivå, og det ser vi også i akademia nå. Vi ser imidlertid en sterkere konkurranse på individnivå i dag, det er et kulturelt fenomen som kanskje har med sosiale medier å gjøre. Noe som indikerer suksess i dag er synlighet. I motsetning til «jeg tenker altså er jeg», er det nå «jeg synes, altså er jeg», sier Hessen.

Han forteller at konkurranse-karusellen har akselerert på alle måter, og for å holde tritt, må man løpe fortere. Da kan utbrentheten melde seg fort.

– Jeg tror at eskaleringen ikke er drevet av noe bestemt, i hvert fall er det ikke villet, det er mer et resultat av et system, et iboende kappløp. Men vi har for lengst passert et optimum for konkurranse, sier han.

I boka spør forfatterne: Har kappløpet nådd sitt metningsnivå med hensyn til endringstakt og produktutvikling, eller drives den av en egendynamikk, en Runaway selection (forklart nedenfor) som bare vil drive utviklingen videre i stadig større utakt med menneskelige behov, helt til ressursmessige eller andre fysiske begrensninger sier stopp?

Konkurranse på godt og ondt

Konkurranse er et gode, sies det, for den bringer verden fremover. Uten konkurranse i evolusjonen, ville ikke evolusjonen foregått. Uten konkurranse ville verden vært uten fremskritt, enten i biologisk forstand eller teknologisk og samfunnsmessig. Men interessant nok hender det derimot ofte at kompleksiteten utvikler seg lenger enn det som er sosialt bærekraftig. Kontrasten mellom den hemningsløse produksjonen, miljøkrisen og det faktum at middelklassen for lengst har fått sine materielle behov tilfredsstilt, mener forfatterne viser i all tydelighet at konkurranse ikke bare bringer verden fremover. Verden har som sådan ingen retning [2].

– Dere skriver at det ikke er selve konkurransen som er problemet, men heller retningen på, og konsekvensene av den – kan du forklare det?

– Det spørs hva man konkurrerer om. For individet er for høyt turtall i livet et problem, man slites ut. Og for miljøet er konkurranse om å vise fram eller få materielle goder, eller om å ha vært på flest mulig kule feriesteder og legge det ut på nettet, åpenbart ødeleggende og på sikt farlig, sier han.

– Økonomen Ebba Boye kritiserer at økonomifagets modeller er bygget på fortellingen om at mennesket er konsumenter, nyttemaksimerende og egoistiske – og konkurrerende. Hun mener at samarbeid og fellesskap må komme sterkere inn, slik som dere også beskriver på slutten i boka På stedet løp. Hvordan gjør vi dette – hvordan får fellesskap og samarbeid større plass i konkurransesamfunnet?

– Jeg tror det er veldig vanskelig å få til en endring, samtidig som jeg tror at alle føler på dette. Samtidig som man gjerne vil framstå som at man har det travelt fordi mye av den sosiale konkurransen også handler om å framstå som etterspurt, populær og travel, så skaper jo folk travelhet – og lider under det.

– Men vi er på en måte fanget i dette systemet. Jeg synes selv tidvis det er et ork å sitte og skrive disse forskningssøknadene til sent på kveld, men jeg må gjøre det, ellers melder jeg meg ut, og det kan jeg jo ikke, ler biologiprofessoren.

Runaway selection

Hessen viser til evolusjonsteorien Runaway selection som beskriver hvordan et system kan bli fanget i en seleksjon i en retning av noe som er ugunstig for gruppen eller arten, og der individene i systemet ikke har noe valg. Skal de være med, så må de innfinne seg med systemet.

– Hvordan man bryter sånne systemer er vanskelig å si. Det finnes interessante eksempler på hvordan utviklingen plutselig kan dreie i en annen retning slik at det blir noe annet som er attraktivt. At det for eksempel gir prestisje å være avlogget, eller å prioritere annerledes, som vi ser tendenser til nå, sier han.

Å snu trenden handler om å endre sosiale normer – vi er flokkdyr og søker det andre gjør og det som gir prestisje. Hessen foreslår at konkurransen kunne dreie seg om noe annet enn størst og best eller rikest. For eksempel om å være snillest.

– Ofte avfeies sånne ideer som naive, men hvis man først får trillet ballen i en annen retning, kan endringen skje fort. Nøkkelen er sosiale normer, vi følger det som er kult og trendy og det andre gjør, sier han.

Hessen trekker fram røykeloven som et eksempel: Til å begynne med var det massiv motstand. Hele restaurantnæringen ville ligge med brukket rygg hvis man gjorde dette, ble det hevdet. I etterkant spør alle seg om hvorfor man ikke gjorde det for lenge siden.

Flere tapere enn vinnere

– Konkurransesamfunnet tærer på både mennesker- og naturressurser, som er essensen i prosjektet vårt om utbrenthet. Dere skriver at konkurransesamfunnet skaper vinnere og tapere, og at de svake til slutt bukker under. Er det det som skjer nå med de som blir utbrent, og må vi akseptere at det er en del av utviklingen?

– Alle kan ikke vinne, og i et konkurransesamfunn vil noen flyte ovenpå, andre ikke. Det er uunngåelig. Men det vi opplever i større grad i dag er at alle taper i konkurransesamfunnet. Nettopp det er poenget med evolusjonens Runaway selection, at alle taper på det fordi alle blir fanget av et kappløp som er ugunstig. Hvis konkurransen eskalerer, blir andelen tapere uforholdsmessig stor og på lang sikt vil hele samfunnet tape på det.

Like sikkert som at konkurranse kårer vinnere, skaper den tapere, og taperne vil være flere enn vinnerne, skriver Eriksen og Hessen i boka [3]. Så er det også slik at hvis den innbyrdes konkurransen har form av et jevnt kappløp der den absolutte farten øker, men ikke den relative, så verken vinner eller taper konkurrentene på utviklingen. De blir stående på stedet hvil i stadig høyere hastighet. Er det derfor vi blir stressa og utbrente?

Det er dette som menes med «allmenningens tragedie»: havet er fullt av fisk, og det er gode nyheter for meg og min familie, men gleden varer ikke lenge hvis hundre tusen familier drar ut på fiske samtidig. Da sitter alle igjen med svarteper.

– Det er ikke sånn at det er en fast proporsjon mellom vinnere og tapere, jeg tror det går an å ha systemer hvor nesten alle blir tapere, og det går an å ha systemer hvor ikke alle er vinnere, men hvor i hvert fall flere føler seg som vinnere, sier han.

Dag O. Hessen: “Konkurransen i akademia er dysfunksjonell i det den har passert et punkt der den er mer opptatt av å skrive flest mulig artikler på kort tid enn å løse problemer, hvor det langsiktige og nytenkende sonderes bort til fordel for det sikre.” Foto: Tor Greiner Stenersen.

Grader av konkurranse

– Har mennesker grader av konkurranse og samarbeid i seg, går det på personlighetstypen? Kan det sammenliknes f.eks. med å være mer/mindre ekstrovert?

– Helt klart. Noen har lite konkurranseinstinkt i seg, og det kan henge sammen å være empatisk og inkluderende. Andre er i andre enden av skalaen. Dette kan også forsterkes kulturelt: Noen segmenter i samfunnet framhever mer at de er konkurranseinnstilte, og de med sterkt konkurranseinstinkt trekkes gjerne mot sånne miljøer. Så fremheves og dyrkes konkurransen ytterligere i disse miljøene, og man ender kanskje opp i Gordon Gekko-parodier med et budskap om at greed is good.

Med det henviser Hessen til konkurransens absurde ytterpunkt i en grådighetskultur, personifisert gjennom Wall Street-filmene. For helten Gordon Gekko er ikke grådighet en skam, men en dyd:

The point is, ladies and gentleman, that greed, for lack of a better word, is good. Greed is right, greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures the essence of the evolutionary spirit. Greed, in all of it forms, greed for life, for money, for love, knowledge has marked the upward surge of mankind. – Gordon Gekko fra filmen Wall street (1987).

Et viktig poeng i dette er imidlertid måten vi betrakter oss selv på, forklarer Hessen. Hvis vi tenker at det naturlige for mennesket er uhemmet selvhevdelse, egoisme, og at vi er selektert for spisse albuer, så blir det en selvoppfyllende profeti. Da tenker man at «dette er naturlig og riktig, og jeg følger bare min indre natur.»

– Men hvis vi erkjenner at vi i mye høyere grad er selektert fram til samarbeid og empati, og tenker at det er naturlig, så er det lettere å etterleve det, sier han.

– Hva med de mindre konkurransedyktige? Går det an å være en samfunnsengasjert akademiker framfor en nytteorientert en i dag, og hvordan gjør man det?

– Ja, og jeg har noen kolleger som er nesten altruister, enten fordi de ikke føler at det viktigste i verden er å få ut publikasjoner med sitt navn på, eller fordi de har andre preferanser. Slike kolleger er veldig viktige for en velfungerende akademisk institusjon fordi de hjelper andre fram, de stiller opp for undervisningen, de tar seg tid til å hjelpe studenter, de lager gode kurs – og de gjør det helhjertet.

– Er det rom for disse personene i en presset, akademisk hverdag?

– Ja, i høy grad. Det er høyt verdsatt. Alle ser at de er viktige ressurser. Og det er ofte de som får ting til å gå rundt. Der er det nok også en kjønnsfordeling – det er helt klart at det er flest kvinner som tar det ansvaret, men det er også mannlige kolleger som gjør det, sier han.

Dysfunksjonell konkurranse i akademia 

– Hvor langt er vi kommet i kappløpet?

– Jeg tror vi har passert et metningspunkt for lengst. I akademia genereres det nå mer kvantitet enn kvalitet som er utmattende – det gjelder også samfunnet forøvrig.

Biologen poengterer igjen at konkurranse er en del av livet. Uten konkurranse ville vi mangle incitament, og det henger sammen med den evolusjonære delen av oss. Vi må ha et element av framdrift for å hevde oss. Et sentralt poeng i Darwins evolusjonsteori er at det fødes flere enn det det er ressurser til.

– Det må være konkurranse, i hvert fall implisitt, det er uavvendelig. Det er også sånn i akademia: det er færre professorater enn dem som ønsker å bli professor, sier han.

– Men jeg tror altså konkurransen, hvis vi holder oss til akademia, så er den dysfunksjonell i det den har passert et punkt der den er mer opptatt av artikler enn å løse problemer, hvor det langsiktige og nytenkende sonderes bort til fordel for det sikre. Og hvor selvfølgelig folk føler ubehag – de jobber vettet av seg og er slitne og sover dårlig om natta fordi det hele tiden er et eller annet de skulle ha gjort, og man føler pusten fra de andre i nakken, eller pusten fra systemet og forventningspresset i nakken – det er ikke lett å heve seg over det, sier han.

Folk føler ubehag – de jobber vettet av seg og er slitne og sover dårlig om natta fordi det hele tiden er et eller annet de skulle ha gjort, og de føler pusten fra de andre i nakken, eller pusten fra systemet og forventningspresset i nakken – det er ikke lett å heve seg over det.

Univeristetet som toppidretts-arena

Dette skjer ikke bare på individnivå, forklarer biologen. Han forteller hvordan alle institusjoner etter hvert skal publisere mer enn de gjorde foregående år for å klatre på rankingen.

– Det har litt av det samme elementet som i topp-fotball der man skal forsøke å skaffe de beste hodene, enten det er studenter eller ansatte.

– Jeg drukner f.eks. i mail, ikke bare om tilbud om å publisere i stort sett useriøse tidsskrift, men også om how to boost your visibility, how to boost your impact factor. Det er masse tilbud om hvilke triks jeg skal bruke for å få artiklene mine mer lest og sitert – for å klatre på rankingen som det ofte handler om, sier han.

En bærekraftig tredemølle

Problemet er: Deltakerne i kappløpet betaler ikke regningen for vasene de velter eller blomsterbedene de raserer i sitt ivrige kappløp for å holde posisjonen. Noen må rydde opp etter dem. Når vi nå har muligheten til å tenke langsiktig, spørs det om vi har råd til å la være, skriver Hessen og Eriksen i boka.

De foreslår at det kollektive ideal må reetableres. Det kan lett avfeies som naivt og naturstridig, men på den andre siden ville det vært utilfredsstillende å trekke resignert på skuldrene, og satse på stø kurs. Mennesker er både kollektivt og individuelt i stand til å identifisere slike resultater og å justere kursen. Konkurransen kan ledes over i spor som ikke fører til et stup.

– Dere snakker om en bærekraftig tredemølle basert på en kollektiv og langsiktig tankegang. Nå som flere begynner å merke konkurransens konsekvenser på kroppen, vil adferden lettere kunne endres?

– Det bør det være, men samtidig bør vi ikke tro at det kommer veldig fort. Det er 20 år siden det kom sånne reportasjer om folk som har hoppet av rotteracet og nå kjøpt seg småbruk. Men jeg tror ikke det har blitt noe stor trend ennå, det må bli en sosial norm først. Så lenge man har følelsen av at livet foregår på en konkurransearena, tror jeg ikke at det er tilfredsstillende å sitte på stabburstrappa på et eller annet småbruk. Da vil man kanskje få følelsen av å ha meldt seg ut.

Så lenge man har følelsen av at livet foregår på en konkurranse-arena, tror jeg ikke at det er tilfredsstillende å sitte på stabburs-trappa på et eller annet småbruk. Da vil man kanskje få følelsen av å ha meldt seg ut.

– Så lenge de andre henger med i kappløpet, og du selv bare framstår som en taper ved å ikke gjøre det, er det ikke noe incentiv for det. De fleste ønsker seg kanskje Arne Næss’ rike liv med enkle midler, samtidig ønsker de fleste å bidra med noe. Det er ikke snakk om å drifte tilbake til en drømmetilværelse uten slit og plikter, men som sagt, vi er langt over konkurransens optimum – den er langt på vei perverterende ødeleggende, konstaterer han.

Hessen forklarer til slutt at konkurransenivået er mye høyere i andre land – at vi skal være prisgitt at vi fortsatt har mulighet til å gå hjem klokka fem, være sammen med barna og dra på hytta i helgen.

– Jeg har utenlandske kolleger som har gitt opp sosialt liv, familie eller andre ting for en karriere i akademia. Så her handler det ikke bare om å nedjustere konkurransen, det handler om å ikke skru den ytterligere opp, avslutter han.

It’s the economy, stupid

Hvordan eskalerer konkurransen, og hvordan blir den så dominerende at den er ugunstig for mennesker og natur? Ebba Boye, samfunnsøkonom og leder av økonomi-nettverket Rethinking Economics Norge, mener at mye av problemet i konkurransesamfunnet henger sammen med hvordan økonomifaget er bygget opp i dag. Økonomifaget tar utgangspunkt i at mennesker er grunnleggende egoistiske og nyttemaksimerende konsumenter. Samarbeid og fellesskap må få større plass i modellene for at mennesker skal bli sett på som arbeidstakere, ikke bare som konsumenter, og at arbeidsforholdene blir lagt opp deretter, mener Boye.

Ebba Boye, samfunnsøkonom og leder av Rethinking Economics kritiserer at økonomifaget ser på mennesket som grunnleggende egoistiske og nyttemaksimerende konsumenter.

Rethinking Economics jobber med å fornye økonomifaget, for sånn som faget blir lært ut i dag, er det verken særlig kritisk, forståelig eller i tråd med virkeligheten, mener de.

– Først og fremst gjør økonomistudiet en dårlig dårlig jobb i å forklare hvordan økonomien henger sammen på en enkel måte. Det henger sammen med at du får lite skrivetrening i løpet av studiet, og du lærer dermed ikke å sette ord på det som skjer. Når økonomer skal forklare ting, bruker de komplekse grafer og tall som ingen forstår. For at demokratiet skal fungere, må hele befolkningen forstå hva som foregår i økonomien, og det er en viktig del av økonomens rolle, sier hun.

Rethinking Economics’ mål er å åpne mer opp i økonomipensumet, for å få inn mer historie og økonomiske teorier som ikke er på pensum i dag, og få inn mer kritisk tekning.

Boye forklarer at i andre samfunnsvitenskapelige fag lærer man ulike teoretiske retninger, og hvordan sette disse opp mot hverandre. I økonomiutdanningen lærer man kun modeller og matematikk – og bruker all tid på det fordi det er krevende. Seminarundervisning som i andre fag brukes til å diskutere teorier, går på økonomilinja til å forstå matematikken.

– Effekten av det er dramatisk. Det eksisterer så mye kritisk forskning til modellene man lærer, men de blir ikke studentene introdusert for. Det forplanter seg fra studenter til økonomer, at man har veldig stor selvtillit på vegne av egne modeller, og økonomer er sjelden interesserte i å diskutere disse modellene med ikke-økonomer, sier samfunnsøkonomen.

Effektivitets-hensynet må ned

Særlig for å takle klimakrisa trenger vi andre og mer nyttige økonomiske modeller mener Boye og henviser til kvote-ordninga.

– Å sette en pris på naturen kan være nyttig, men det er en veldig snever måte å bruke faget på. Økonomer har for mye makt, de sier at dette er måten å gjøre det på, og så blir ingen andre metoder introdusert, noe av forklaringen på hvorfor Norge ikke har greid å gjøre mer, sier hun.

– Hvilke metoder kunne vi ha brukt?

– Innenfor miljøøkonomi i dag er man svært opptatt av å sikre mest mulig effektive miljøtiltak, definert etter noen smale standarder. Økologisk økonomi derimot mener at hensynet til effektivitet må lenger ned på prioriteringsskalaen, det viktigste er å finne ut av hvilke tiltak som må til for å redusere utslippene massivt nå, sier hun.

– Å sette en pris på naturen kan være nyttig, men det er en veldig snever måte å bruke faget på. Økonomer har for mye makt, de sier at dette er måten å gjøre det på, og så blir ingen andre metoder introdusert, noe av forklaringen på hvorfor Norge ikke har greid å gjøre mer i klimakampen.

Boye lister opp prioriteringsskalaen i økologisk økonomi som er:

  1. Kutt i mengden forurensning og bruken av naturressurser
  2. Fordelingsperspektivet, hvordan treffer kuttene fordelingsmessig.
  3. Effektivitet.

– Et eksempel på hvordan dette kan slå ut i praksis er at man ofte anbefaler rene forbud i stedet for avgifter. Det gjør at tiltakene ikke primært treffer de med lavest inntekt, samtidig som man er garantert å få ned utslippene. Dersom tiltakene fører til det økonomene kaller effektivitetstap, kommer den utfordringen i andre rekke, sier Boye

Mennesker = konsumenter

Boye forklarer at dagens økonomifag analyserer menneskene i økonomien som konsumenter og ikke som arbeidere. Hun mener at problemet i økonomifaget ligger at man skal måle samfunnsøkonomisk overskudd ut fra konsument-overskudd, å få ned prisene, øke effektiviteten, med mennesket som en konsument.

– Burde det ikke være mulig å lage økonomiske teorier som startet med mennesket som utgangspunkt, at det som gir økonomisk vekst er at mennesket har godt fungerende arbeidsplasser med stabil lønn og stabile rammer som løfter fram skaperevnen og produktiviteten deres? spør samfunnsøkonomen.

Det første som møter økonomistudenter er fortellingen om at mennesker i utgangspunktet er egoistiske, nyttemaksimerende og konkurransedrevne, forklarer Boye. Mange professorer vil nok være opptatt av å understreke at mennesket ikke nødvendigvis oppfører seg slik, de understreker at forenklingene er nødvendige for å kunne putte menneskelig atferd inn i en matematisk ligning.

– Men – det har vist seg å påvirke studentene, sier Boye.

Hun henviser til et forskningsprosjekt som ble gjort av økonomistudenter, der studentene i løpet av studiet gradvis ble mindre opptatte av andre mennesker rundt seg, fordi fortellingen om mennesket som grunnleggende egoistisk dominerer så sterkt.

– Burde det ikke være mulig å lage økonomiske teorier som startet med mennesket som utgangspunkt, at det som gir økonomisk vekst er at mennesket har godt fungerende arbeidsplasser med stabil lønn og stabile rammer som løfter fram skaperevnen og produktiviteten deres?

– Milton Friedmann sa det rett ut: «Bedrifters mål bør være profittmaksimering, og det er det.» Og det er ikke bare han, det er noe mange bedriftsledere sier og legitimerer sin oppførsel med hele tida. Men trenger det nødvendigvis å være sånn? Mange bedriftsledere er faktisk opptatt av det ansvaret de har for natur og menneskene rundt seg. Men det er det for lite rom for i dagens økonomi, sier Boye.

Fortellingen om mennesket – hvem er vi?

Fortellingen om mennesket

Hun mener at fortellingen om mennesket som egoistisk og nyttemaksimerende har blitt en sannhet og gradvis fått større innpass de siste førti årene.

– Men dette er en fortelling som egentlig går i mot hvem vi er som mennesker, og som mennesker føler at de selv er, men som likevel har formet samfunnet. Økonomifaget har dessverre spilt en stor rolle i å bekrefte fortellingen og være med på den utviklinga i å fortelle hvem mennesket er, sier hun.

– Hvilke alternative fortellinger om mennesket finnes?

– Vi må tenke på hva som er drivkraften i mennesket, og hva som gjør at vi skaper et godt samfunn. Er det konkurranse eller samarbeid? Svaret er begge deler.

Samarbeid-delen er blitt underkommunisert de siste årene, mener Boye. Fortellingen om at det kun er konkurranse som får fram kvalitet og effektivitet har dominert.

– Noen ganger er konkurranse nyttig, andre ganger ikke. Velferd er et eksempel på noe som ikke fungerer så godt kun med konkurranse fordi verdien av menneskelige tjenester er vanskelig å måle. Og når konkurranse blir for dominerende, forsvinner andre gode verdier vi lenge har hatt i Norge og som vi har brukt for å bygge opp samfunnet: dugnadsånd, samarbeid og tillit, avslutter Boye.


 

[1-4]: Hessen, D. O. og Eriksen, T. H. (2012) På stedet løp. Konkurransens paradokser. Oslo: Aschehoug