Simulering av maksimumtemperaturer den 3. juli, to meter over bakken (Skjermdump, University of Maine, Climate Reanalyzer).

(KRONIKK) Nesten ukentlig, og ikke bare her i Norge, men over hele kloden, settes det nå nye rekorder. Det er imidlertid ikke snakk om sport denne gangen, og heller ikke vekst i BNP, eller børsindeks. Det er snakk om varme; eller hete. Eller er det egentlig så mye snakk om det?

Hele verden koker

Selv her i landet merker man at blåbærtuene er brunsvidde, at syrinhekken visner, at skyggen frister og at bøndene planlegger nødslakt av melkekyrne fordi gressengene ikke bugner grønt men knaser brunt. Det samme gjelder stort sett for det meste av Nord-Europa.
Den 5. juli meldte Washington Post at de 51,3 gradene som sist torsdag  ble målt i den tunisiske byen Ouargla antakelig er den varmeste pålitelige målingen som noen gang er gjort i Afrika. Nær Sahara midtsommers kunne man tro at det i og for seg ikke er noen stor sensasjon, men det er langt over normalen. Enda mer skremmende er at den topper en varmerekordbonanza som har beveget seg over store deler av kloden i løpet av bare ti dager, og det topper et år med rekord på rekord. Fra Canada til Sør-California, fra Sibir til Georgia, og fra Skottland til Shanghai settes det rekorder på 30 og 40-tallet som tar livet av både mennesker og dyr, busker og trær. Tak og veier smelter på de britiske øyer, og norske åkre og heier ligger i juli gulsvidde som greske øyer i august. Pakistan fikk verdens all time high for april med 50,2 C. Quriyat, Oman, noterte 28. juni den høyeste minimumstemperaturen som noen sinne er målt; 42,6 c er mer enn tropenatt. Da trenger man mye energi for å få det kaldt nok til å sove – om man har råd. Forrige juli ble den varmeste måneden som noen gang er målt på jorden, i Death Valley, USA, med en snittemperatur på nær 42c.

Kroppen vår setter grenser

Mange av disse temperaturene begynner å nærme seg hva den menneskelige biologien kan klare å stabilisere og regulere uten å bryte sammen. Ikke bare blir vanntilførsel og matproduksjon vanskelig.

Svette regulerer kroppsvarmen til et visst punkt, men høy temperatur kombinert med høy luftfuktighet blokkerer prosessen (Foto: Wiki Commons)

Det nytter ikke å bli tøffere, og venne oss til høyere temperaturer, for de biologiske systemene i kroppene våre begynner å svikte. Om hudens temperatur ikke holdes under 35 grader så begynner kjernetemperaturen i kroppen å stige, hjernen blir overopphetet, og da blir tilstanden fort livskritisk. Vi blir bokstavelig talt kokt levende, sammen med en rekke andre husdyr, vill fauna, flora, og andre organismer som ikke har fått tid til å tilpasse seg en galopperende temperaturstigning. I tillegg gjør villere vær og stigende hav ytterligere store områder, ofte rike jordbruksområder, ulevelige. Dette vil snart skape enorme og helt uunngåelige folkevandringer nordover mot mer tempererte strøk, og disse vil få den siste tidens flyktningestrømmer til å fremstå som en picnic. Dette er ikke bare noe som vil gjøre livet litt mer utfordrende for våre barnebarn om 50 eller 20 år. Det er i gang, og det å tro at å stille seg på riksgrensen i lusekofte med nisselua på neseryggen, å hytte med flagg og brunost i nevene for å verne norske verdier og sikre velferden er eskapisme og apatisk selvbedrag, mer enn modig, realistisk og samtidsrettet politikk. En oppdressa kvasiliberalist som helst vil at jorda skal være flat og at den politiske agendaen skal være som en veikromeny (du fører ikke opp det du ikke vet folk vil ha) er med andre ord ikke en ideell kandidat for det A-laget en djerv statsleder trenger for å være med og redde verden.

Elefanten på Løvebakken

For det er det som er det viktigste nå; viktigere enn å få kineserne til å spise norsk laks, viktigere enn å sikre velferden, viktigere enn individets frihet, viktigere enn arbeid for alle, viktigere enn fergefri kyst, viktigere enn enkeltrom på sykehjem, viktigere enn å stoppe velferdsprofitørene, viktigere enn å løse flyktningkrisen.

View image on Twitter
Skotske tak blør i sommervarmen (BBC)

Det betyr imidlertid ikke at disse sakene ikke er viktige, eller kan finne en felles løsning. Vi må bare bli enige om at det som ligger til grunn for spillet er å redde verden – reell global bærekraft må ligge til grunn for alle avgjørelser; og så kan vi legge kortene på nytt. Det er her politikerne virker totalt maktesløse; viklet inn i et spill der de sitter med kort de hverken kan spille eller kaste, stikk de ikke kan syne, både fordi spillereglene ikke er klare, og fordi de hele tiden endres. De venter på EU, de venter på Verdensbanken, på WTO, på IMF – på FN. Denne kverna har imidlertid hverken midler, evne, verktøy, fremdrift eller programvare til å redde jorda i tide, for det store paradokset er at den fortsatt hovedsakelig drives på fossil vekst. Erna, Jens, Siv, Jonas, Angela, Emmanuel og (ikke minst) Donald kan ikke redde verden så lenge de drives av det som truer den. Her er faktisk en økende del av både næringsliv og investorer mye mer proaktive enn politikerne, med stadig nye initiativ som innen deres premisser prøver å ta både lokal og global bærekraft på strak arm.

Hva styrer markedet?

Jonas Gahr Støre satte i valgkampen ord på den avmakten som de røde-, og den serviliteten som de blå (langs den historisk dualistiske maktaksen) føler seg bundet til: «Det er sterke, nesten naturgitte drivkrefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.» Her under nevnte han markedskreftene, globalisering, fordeling av kapital og innvandring. Det er vi mennesker som selv har skapt både markedsplassen og kapitalen som verktøy for å tjene oss. Om vi (menneskeheten) nå har kommet til et punkt der den ikke lenger gjør det, men der vi tjener den, eller der den motarbeider oss, så må vi snu ryggen til den, slutte å fore den, og bygge en ny. Et marked der derivater, hedging og andre korttriks skaper kunstige verdier som så kan realiseres i faktiske tjenester, gods og gull, er per definisjon ikke bærekraftig. Den største forskjellen på Markedet og et kasino er at kasinoet følger faste regler, og om du ikke følger dem så blir du kastet ut. Om vekstdogmet til Erna og Siv krever forbrukere mens en bærekraftig klode trenger brukere så ligger det nå til oss å justere kursen, selv om vi regner med at de vil vårt beste ut fra sitt ståsted. Vi må imidlertid også spørre oss hvilken vekst? Videre, og med vårt eget blikk som en global flokk, må vi spørre vekst for hvem? Forbruk er ordrett å bruke mer enn du produserer, og det kan jo ikke bli bærekraftig. Vekst beskriver i utgangspunktet den biologiske prosessen som gjør kloden levelig, men det må være en vekst som høstes med omhu, og som såes igjen i en bærekraftig syklus, et element i en helhet som balanserer. Utbytte er et begrep som illustrerer at noe blir tatt ut av en syklus, og det er bare i de siste tiårene at det har gått over fra å beskrive gevinsten av kriminell aktivitet til bli et suksessmål i Finansavisen. Dette er hellige kuer i Ernas fjøs, og det er samtidig tåkemyra som bruket står på. Det er bygget for en flat verden der mennesket er alle tings hersker, og som verdenssyn er det ikke lenger bærekraftig. Vi må redde ut energien, ressursene, skaperkraften og troen på fremtiden før røkkelet raser over oss og drar oss ned i sumpen.

Veien til paradis på jord? Verden er enig, men særinteresser blokkerer for faktisk handling. (Skjermdump, ForUM)

Selvsagt skal vi ha et marked, innovasjon, vekst og næringsutvikling, men det må være et marked som lytter til og tjener klodens og menneskenes behov i stedet for å forlede, forgifte og slavebinde oss. Verdenssamfunnets 17 bærekraftsmål er i så måte en god begynnelse. Om disse reelt sett ble gjort til globale premisser for all politisk og økonomisk aktivitet så ville vi komme langt. Det er imidlertid omvendt; de rådende politiske og økonomiske strukturene er premissleverandører, og da er vi langt på vei satt i sjakk, for her er det mye som ikke er kompatibelt.

Mission Possible; tro – og tillit

Redde verden-tema har lett for å bli svulstige, men det må ikke gi oss berøringsangst. Vi må begynne på laveste beslutningsnivå, og ta tak selv. Vi har endret på verden før, med dårligere utgangspunkt og mye mindre avansert verktøy enn vi har til rådighet nå. Det bør ikke være så vanskelig heller. Den aller største klimaskurken er olje, kull og gass; uansett om den kommer fra Barentshavet, Namibia eller Saudi. Hva er viktigst for meg; En ekstra flytur til Thailand, eller en levelig verden for mine barnebarn? Enkelt, jeg stikker på fjorden og seiler med naboen. Det er et aktivt valg; det er miljøarbeid. Oljefinansiert enerom på sykehjem når jeg blir gammel, eller at Florida er beboelig og ikke står under vann om 60 år? Hvem vil stues bort på et polstret enerom uansett? Jeg vil leve til jeg dør, og da som en del av samfunnet.

Nest største klimasynder er avskoging for industriell soya- og palmeoljedyrking og husdyrproduksjon. Skal jeg kutte ned på rødt kjøtt og regnskogoppdrettet laks, eller ofre fremtida til slekta? Kom igjen! Det sterkeste instinktet vårt er jo å føre genene videre, og kombinert med den unike menneskelige evnen vi har til å reflektere over tid og trekke slutninger, så da gjenstår det bare å oppdatere handlelista. Markedskreftene sørger for at det ligger lam som er skipet fra andre siden av kloden – fra New Zealand! – i frysedisken på Extra og utkonkurrerer lam fra norske bygder, så vi må frakte våre lam halvveis rundt jorda og dumpe dem i det saueproduserende (og krigsherjede) landet Afghanistan. Imponerende – ja, men ikke veldig rasjonelt, og alt annet enn bærekraftig.

Den største jobben med det grønne skiftet for folk flest blir å ta det litt mer med ro, sløse litt mindre, handle litt mer bevisst, og bruke mer av tida til å gjøre det du vil enn det du må, til å være med å gjenoppbygge samfunnet rundt oss – å bare trives. Dessuten må ikke vanlige folk legge om den materielle livsstilen så voldsomt heller, men vi må gjøre noe med fordelingen der de rikeste ti prosentene grafser til seg og sylter ned så vanvittig mye mer enn det som blir resten av menneskestammen til del, og som er mye av drivkraften bak ubalansen.  Her må vi bare sørge for å styrke blodsirkulasjonen i demokratiet vårt slik at de viktige sakene kommer øverst på programmet.  Vi kan i hvert fall slutte å tvangsfore de superrike, i den tro at det er en slags naturlov vi er underlagt, for det er det ikke. Det er heller ikke politikk eller ideologi. Det er mer som en sekterisk religion som bruker manipulasjon for å låse menigheten inn i et innbilt fatalistisk handlingsmønster, og slik kan vi ikke fortsette om vi skal redde verden. Da trenger vi superkrefter som kunnskap, tro på oss selv, og en god porsjon tillit til hverandre, og det fikser vi! Gevinsten kan bli, om ikke evig liv for oss, så i alle fall en god sjanse for at menneskeheten og så mange som mulig av våre samboere fra plante- og dyreriket får mange flere runder i bærekraftig balanse på denne fantastiske jordkloden som det – så langt vi vet – bare finnes en av.

God sommer!