Stillbilde fra EONs presentasjonsvideo.

Etter første august er vi på krita igjen, i en enorm økologisk gjeldsspiral som har stått på avdrags- og rentefritak siden midten av 70-tallet. Da passerte forbruket for første gang klodens evne til å regenerere, etter Global Footprint Networks sitt oppsett.

Annonse

Finanskrisa ga oss et pustehull på fem dager ekstra fra 2007 til 09 i en utvikling som stort sett har gått feil vei siden 1970, men dette ble slukt da vi i løpet av de neste to årene mistet to uker. Dette er også en av de mest konkrete og lettfattelige tilbakemeldingene på hvordan vi takler omleggingen til et bærekraftig samfunn, og slik sett kan vi tolke en forsiktig optimisme i at vi `bare´ har mistet en uke siden 2011. Det er uansett uendelig langt tilbake til 31. desember, som vil kunne markere en verden i økologisk balanse.

Å måle økologisk kapital

Premissene for statistikken er selvsagt sammensatt, men den er internasjonalt anerkjent blant beslutningstakere, og publiseringen er også gjenstand for oppslag i verdenspressen.

En by, et distrikt, eller en nasjons biokapasitet eller øko-kapital tilsvarer summen av biologisk produktive land- og havområder; fiskefelter, skog, jordbruks- og beiteland, villmarks- og skogsområder. I et ordinært balanseoppsett representerer dette tilgjengelige aktiva; tilbudssiden.

På etterspørselssiden måles det økologiske fotavtrykket i befolkningens etterspørsel etter plantebaserte matvarer, fiberprodukter, husdyr- og fiskeprodukter, mineraler, tømmer og annet trevirke, arealer til bebyggelse, industri, infrastruktur, og skogsområder som kan absorbere fossile CO2-utslipp.

Begge størrelsene måles i globale hektar – globalt sammenlignbare, standardiserte hektar med verdens gjennomsnittlig produktivitet. En global hektar tilsvarer 10.000 kvadratmeter eller 2,47 hektar.

Hver by, stat eller nasjons økologiske fotavtrykk måles opp mot dens biokapasitet, og om den økologiske etterspørsel overgår kapasiteten har regionen et økologisk underskudd. Dette blir oppfylt gjennom import, overbeskatning og utarming av egne ressurser, samt utslipp av CO2 i atmosfæren, og siden det ikke er nettoimport av ressurser til kloden tilsvarer summen av regionene den globale (u)balansen.

Utviklingen må snus

Parisavtalen har som mål å bringe utslippene tilbake til 1990-nivå innen 2030. I 1990 var datoen for global balanse 11. oktober, og det er nesten en og en halv måned tilbake på under 12 år. Regnestykket er ikke fullstendig sammenlignbart, men når fagmiljøer som MIT har beregnet at selv om alle nasjoner fyller Parisavtalens mål vil vi ligge nærmere tre graders temperaturstigning enn 1,5 så er det klart at vi mangler riktig verktøy for oppgaven.

Mathis Wackernagel, medgrunnlegger og direktør for tenketanken GFN, beskrev situasjonen slik for The Guardian:

– Vi belåner jordens fremtidige ressurser for å holde økonomien gående i samtid, – dette fungerer bare en viss tid. Men ettersom nasjoner, selskaper og husholdninger graver seg dypere og dypere ned i gjeld, så bryter de til slutt sammen.

Politikk mest effektivt

Forskerne bak rapporten mener at utviklingen kan snus, og at politisk handling i så måte er langt mer effektivt enn individuelle anstrengelser. Hvis man i et område for eksempel skulle klare å kutte kjøttforbruket ned til det halve, så ville samfunnsenheten vinne tilbake fem dager, mens en forbedring i effektiviteten i industrien og byggenæringen ville kunne gi tilbake tre uker, og en halvering av de samlede karbonutslippene ville kunne gi tilbake opp mot tre måneder.

Spørsmålet da er om vi som individer skal droppe alle anstrengelsene våre fordi de allikevel tilsynelatende monner så lite, i forhold til det politisk initierte reguleringer kan utrette. Men vi har også sett at en rekke forbrukerinitiativer har hatt stor direkte innvirkning på produsenter og markedet. Dette kan være en indikasjon på at symbolpolitikk og personlig engasjement kan være katalysatorer som trigger reaksjoner mot større omveltninger.

Solhjell maner til holdningsendringer

Generalsekretær Bård Vegar Solhjell i WWF Verdens naturfond er skremt over utviklingen han ser.

Bård Vegar Solhjell i WWF Verdens naturfond (Foto: Marius Nyheim Kristoffersen)

– Over hele verden forsvinner natur i rekordhøyt tempo, fordi vi ikke lever bærekraftig nok, vi har et for høyt forbruk, og fordi vi blir flere og flere mennesker på jorda. Det er skremmende å se hvordan Earth Overshoot Day kommer tidligere for hvert år. Vi er helt nødt til å snu utviklingen så fort som mulig, sier Solhjell, som mener at politikerne og næringslivet kan være med og fremme holdningsendringer.

– Alle kan gjøre litt, og det bidrar også – som tallene viser. Men det viktigste bidraget er det vi kan få til sammen, gjennom politiske vedtak, at store bedrifter og næringer endres og holdninger og verdier i samfunnet forandrer seg.

Solhjell anser at økologisk overforbruk bare er mulig en veldig begrenset periode før økosystemer begynner å forvitre og potensielt kollapse.

– Konsekvensene av overforbruket av ressurser viser seg i form av vannmangel, forørkning, jorderosjon, dårligere avlinger, overbeiting, avskoging, utrydding av arter, kollaps i fiskebestander og økt konsentrasjon av karbon i atmosfæren, sier Bård Vegar Solhjell.