Rafaels Skolen i Athen.

(KRONIKK) Naturretten sier at hvert menneske er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter. Retten til liv, frihet og eiendom regnes vanligvis til disse rettighetene. På grunn av sin egen natur som sosialt individ og naturens lovmessighet, der samme handling får samme følger, har altså mennesket visse opprinnelige, allmenne rettigheter og plikter, overfor seg selv og overfor samfunnet. Det er særlig Aristoteles som regnes som en opphavsmann til denne tankegangen. Han koblet også sammen naturretten med naturlovene, som peker frem mot Newtons prinsipp – aksjon medfører reaksjon; gravitasjonsteorien.

Annonse

Rettighetene skal være universelt gjeldende. En begrunnelse for at det finnes et slikt sett med rettigheter er at et studium av menneskets natur vil peke på hvilke adferdsnormer som er nødvendige og tilstrekkelige for at et samfunn skal opptre i hovedsak fredelig, men også kunne motstå kriser. Slik opptreden antas å heve en befolknings lykkenivå, og et samfunn med høyt lykkenivå antas å ha en optimal effektivitet. Det hevdes hos antikkens stoikere at menneskenes konstruerte lover (positiv lov) alle henter sin gyldighet fra naturens ordning.

Tankegangen finner vi igjen bl.a. i Den amerikanske uavhengighetserklæringen (all men are created equal, and are endowed with inalienable rights, all men have a right to the pursuit of happiness, osv), i FN-erklæringen om menneskerettighetene, i Den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter og i den norske Grunnloven. I Grunnlovens § 112 heter det: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Den norske stat er forøvrig saksøkt av flere naturvernorganisasjoner for overtredelse av denne paragrafen i forbindelse med tildeling av letelisenser i oljenæringen.

Retten til streben etter lykke

Det asiatiske landet Bhutan måler ikke BNP, men BNL – Brutto Nasjonal Lykke. FN’s generalforsamling vedtok i 2011 en resolusjon om at medlemslandene skulle ta hensyn til menneskelig lykke som mål for utvikling. Dette er et av naturrettens emner, nevnt over: Retten til streben etter lykke. Delmålene kan være: Innbyggernes psykologiske velvære/psykisk helse, fysisk helse, levestandard, god samfunnsstyring, utdanning med høy kvalitet, vitalt fellesskap, meningsfull tidsbruk, kulturelt og økologisk mangfold.

Disse delmålene ble brukt i Bhutan. Landet har de siste 20 år oppnådd å doble forventet levealder, å få alle barn inn i grunnskolen, å bli nesten karbonnøytralt og å få innlemmet miljøvern i grunnloven. Men, regjeringen forbeholder seg retten til å blokkere nettsteder som er «anti-bhutanske» og den har også vedtatt en statsborgerskapslov som er på grensen til å promovere etnisk utrenskning. Vi kan anta at bhutanske myndigheter fant det nødvendig å innskjerpe disiplin i befolkningen for å oppnå det høye BNL.

Bhutan har de siste 20 år oppnådd å doble forventet levealder, å få alle barn inn i grunnskolen, å bli nesten karbonnøytralt, og å få innlemmet miljøvern i grunnloven. (Foto: Wiki Comm.)

Det kan også være grunn til å debattere hvilken statsform som på beste måte vil fremme høy-lykketilstanden for å øke BNL, hvis vi aksepterer dette som et velformulert mål for et land. Skal det være et diktatur, opplyst enevelde, parlamentarisk demokrati eller annet? Forøvrig, i 2017 ble Norge kåret av FN til verdens lykkeligste land (!)

En retning for rettighetene

Naturretten ble forøvrig også anvendt i sammenheng med Nürnberg-prosessene etter Det tredje rikes fall, siden «forbrytelser mot menneskeheten» som ble begått ikke alltid var dekket av skrevne lover. Til det var de for grusomme, for uvanlige. Her måtte de dømmende makter i sine vurderinger tilbake til et menneskesyn fra før den mennskeskapte lovgivning. De siste årene har vi sett det samme i rettssakene i Den europeiske kriminaldomstolen, i etterkant av krigene på Balkan.

Av de tre «rettene» som er nevnt over, er nok den tredje, eiendom, mest debattert. Den ser ut til å være hierarkisk hevet over nød og behov hos verdens fattige. Et samfunn må skape gode mennesker som er i stand til å ta ansvar for det felles gode, en rettferdig fordeling av godet, og de kommende generasjoners retter. Dette siste ble også sagt i rapporten fra FN-kommisjonen i 1986. Bærekraft betyr at dagens mennesker skal kunne fylle sitt behov for goder, uten at det skal gå utover retten til et fullverdig liv for kommende generasjoner.

Heri ligger hovedsaken i denne artikkelen: På best mulig måte peke på sammenhengen mellom bygningsøkologi og naturrett, for å forankre økologien entydig.  Alt i naturen henger sammen med alt annet, ingenting forsvinner, naturen vet best, mennesket må yte for å nyte (no such thing as a free lunch), og intet tre vokser inn i himmelen.

Den norske Grunnloven fordeler også retter og plikter mellom borgere og myndigheter: Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand, og statlige myndigheter har plikt til å iverksette nødvendige tiltak. Rettssaken som er nevnt over skal bl.a. utdype innholdet i grunnlovens § 112. En definisjon av begrepet bygningsøkologi er «Bygningsøkologi er læren om samspillet mellom menneskers liv og handlinger og det bygde miljø». Et forklarende tillegg lyder: Det bygde miljø er bærekraftig når dets egenskaper er økologisk riktige.

Det felles gode må altså tas vare på, som f.eks. eiendom, men ikke nødvendigvis i form av personlig eiendom -. I den aktuelle sammenheng, som er boligens økologi, vil retten til å bo kunne betraktes som den viktigste rett.

Det felles gode må altså tas vare på, som f.eks. eiendom, men ikke nødvendigvis i form av personlig eiendom (men noe eiendom vil alltid være personlig, som f.eks. smykker). I den aktuelle sammenheng, som er boligens økologi vil retten til å bo kunne betraktes som den viktigste rett. Rettighetslovgivningen har i svært høy grad dominert mye av lovgivningen i de senere år, i alle fall i Norge. Det er bare et velstående samfunn som kan tilby borgerne understøttelse fra vugge til grav.

Denne positivretten, bestemmelser om en høy grad av felles understøttelse av individer, kan ha gått for langt. Rettighetslovgivningens forbindelse til økologien burde være klar: Intet tre vokser inn i himmelen, og videre, verdens ressurser finnes kun i begrenset mengde. Borgernes retter i enkelte land kan være tatt for langt. Om noen velstående lands borgere krever å få dekket sine – i global forstand overdrevne – behov, så må andre fattige lands borgere finne seg i å få mindre.

Retten til personlig eiendom satt opp mot retten til å bo i et globalt økologisk perspektiv. (Montasje)

Det viktigste av de økologiske prinsippene sier at alle goder finnes i denne verden i begrenset mengde, og følgelig kan ikke forbruksvekst fortsette i evighet. I vår tid er dette vanskelig å få øye på hvis vi ser på energi som den viktigste vare i verden, og som representativ for menneskenes ressurser i generell betydning. Alle former for energi i bruk idag har sin opprinnelse i solas aktivitet, og det er vanskelig å forestille seg at den slukner. 

Naturretten og de bygningsøkologiske prinsipper står, som hevdet over, harmonisk til hverandre, og flere og flere aktører i dagens byggevirksomhet handler etter disse prinsippene. Kanskje står vi snart overfor et paradigmeskifte i en næringsgren som ellers må sies å være drevet av økonomisk pragmatisme. Økologiens støtte i naturretten gjør det riktig for menneskene å arbeide etter økologiske prinsipper, i tillegg til gruppe-spesifikke incentiver, og å handle ut ifra den holdningen at verdens ressurser er endelige og må fordeles rettferdig; evig vekst er ikke mulig.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her