Foto: TLB

Viljen og verktøykassen

Bjørn Gregory Stærks nye bok Jakten på den grønne lykken er en tekst som strekker seg over 333 sider. Forfatteren synes klar på hva han vil, idet han innleder kapittel 1, “Maskinen med det menneskelige ansiktet”, med følgende setning:
 – Denne boka er en reiseberetning. En god reise begynner med en følelse av at det er noe der ute du må finne. Så snubler du rundt på måfå en stund, før du finner noe annet enn det du trodde du lette etter. Slik er det også med denne.
 
Reisen i det man antar er rammehistorien til Stærk er reisen hans til (og fra) jobb på sykkel gjennom Groruddalen. Det bekreftes også av bokas undertittel – Tanker fra sykkelsetet. Det er en ganske personlig reise, og den tar ganske så mange omveier. Den er både selvhjelpsbok, kjøpeguide, en uhøytidelig historiegjennomgang, ofte på grensen til Fun Facts – både av sykkelens utvikling, Markagrensen, by- og transportutviklingen i Oslo, samt noen europeiske og amerikanske byer.  Ikke minst er den en reise gjennom en rekke mer og mindre kjente teoretikere, med overvekt i den liberalkonservative tradisjonen, og deres tanker rundt urbanisme, forbruk, frihet, og det å være menneske her i verden. Hertil hører et ganske omfattende noteapparat.
Dette er hovedelementene i en noe rotete verktøykasse, men Bjørn Stærk har noe på hjertet, og det er den store styrken i boka. Han beskriver også en reise på et annet plan – fra det å være en passe selvtilfreds liberalkonservativ programmerer som regner med at verden går sånn rimelig på skinner bare vi er gode forbrukere, passer og pusser jobben vår, bidrar til veksten, og ellers har tillit til at markedet tar godt nok vare på oss og verden rundt oss, – til gradvis å erfare en personlig oppvåkning. En oppvåkning til en erkjennelse av at markedet ikke har disse magiske egenskapene, at det trenger menneskelig styring.
– Det er noe umenneskelig med måten vi lever på, og måten vi reiser, bor og jobber på skader oss selv og andre,
heter det på omslaget. Vi kjenner ikke kilden til, eller den reelle totalprisen på avtrykket av det vi forbruker, før det kommer inn døra vår, og etter det har blitt båret ut som søppel. Personlig frihet er viktig, ja, men den må balanseres opp med individuelt ansvar. Dette ansvaret er imidlertid ikke plagsomt eller krevende. Det er givende og øker livskvaliteten. Gleden ved å sykle til jobb er forskjellig fra den å sitte i en bil, eller det å vite at de som har laget klærne og skoene dine har fått ok betalt og har et liv utenom jobben. Å takke nei til en årlig utskiftning av telefonen selv om du har råd fordi den fortsatt virker, og fordi du vet at den reelle miljøvekten av en smarttelefon er over 500 kilo. Å betale noe ekstra for produkter som er lagd for å vare, som kan repareres, og å faktisk reparere dem er ikke et pes, det er en investering som gir mening.
 
– Nøkkelen til et godt liv er å tenke i mindre skala, å sette grensen for grådigheten vår, og å ta ansvar for naturen og menneskene vi er avhengige av, lyder slutten av omslagsteksten.
 

Viktig og riktig

Det er noe forløsende med å gå løs på en bok der forfatteren har en visjon om hva som skal fortelles, og hvordan. Dette er en jakt på grønn lykke, jaktsesongen står for døra, og vi som ikke skal ut i skog og fjell med vannavstøtende kamo-tøy og gevær søker høstmørkets spenning og mening innomhus i en bok. Bjørn Stærk har en viktig historie å fortelle, og han sikter nok hovedsakelig på et publikum utenfor den grønne menigheten, selv om vinklingen hans også presenterer nye vinklinger for de som allerede har sitt liv og virke innen det grønne skiftet. Han lykkes nok også i å levere budskapet gjennom bokas syv kapitler og 333 sider, eller budskapene, for han har mye på hjertet.
Bjørn Stærk (Foto: TLB)

Han forteller i en personlig, men også litt påståelig jeg-stil om hvordan ren økonomisk pragmatisme får han til å ta i bruk en nyreparert gammel sykkel som transportmiddel fra drabantbyen i Groruddalen. På nybygde sykkelveier glir han forbi rushkøen ned til jobben i byen. Inntektene familien får ved å leie ut parkeringsplassen mer enn dekker de årlige utgiftene til bilkollektivet de benytter når de virkelig trenger bil. Lidelsen, men også gleden ved å bli sliten når han utrent kjemper seg opp de samme bakkene på hjemveien illustrerer poenget hans. En intetsigende transportetappe med bil eller bane, der man i stor grad er prisgitt andre – et tidstap – er gjort om til to forskjellige opplevelser der han har kontroll over reisen, der tankene flyr, og kroppen blir fysisk utfordret. Reisen til og fra blir en del av dagen.

Dette er en gjennomgående styrke i teksten; konkrete hverdagssituasjoner som på et rasjonelt grunnlag – i hovedsak gjennom bevisste bærekraftige valg – gjør hverdagen til familien og ham selv enklere, mer meningsfull, og pengebesparende. Forbruksmaskineriet er innstilt på å presse på oss valg – som regel gjennom kjøp – som ikke er våre. Valg som skal spare tid, men da må vi spørre, tid til hva og hvem?

Valg som skal spare penger, men da er spørsmålet, til hvilken pris?

Kvalitet, behov, etisk eller økologisk avtrykk? Det er på dette grunnlaget vi må ta bevisste valg. Frihet til å velge, og ansvar for å velge riktig ut fra våre egentlige behov.  Det innebærer også ansvar for å gjennomskue markedsføringsapparatets røykteppe, og betale riktig pris i forhold til ressurser, arbeidskraft og distribusjon.

 

Kvalitet

Stærk legger ikke skjul på at når han velger å redusere forbruket så er det ikke for at han må av økonomiske grunner, og det er nok ikke først og fremst de ubemidlede han henvender seg til heller. Når han velger en gammel sykkel foran en ny el-bil så er det fordi han analyserer sitt transportbehov innenfor et kost – nytteperspektiv, og i en bærekraftramme. Han tar opp et tema som har vært i fokus etter at antropologen David Graeber i vår ga ut boken “Bullshit Jobs: A Theory”. Han tar videre bokens tema om hvor mange av de ofte godt lønnede jobbene i samfunnet som er mer og mindre meningsløse, og det skadepotensialet de utgjør for helheten.
Det får virkelig perspektiv nå, når statsministeren ber oss gjøre oss klare for 45 timers arbeidsuke. Hvorfor må vi jobbe mer og ikke mindre, når automatiseringen tar over stadig flere oppgaver tilknyttet både primære og sekundære behov? Er det for at vi har så mange viktige samfunnsoppgaver som skal løses, at maskineriet er i ferd med å gå i stå? Nei, det er for å holde oss i gang som forbrukere, slik at ikke økonomien går i stå. Dette er et kjernebudskap slik jeg leser boka; vi har kommet dit at naturen og mennesket tjener økonomien, og vi må tilbake til en praksis der økonomien igjen tjener naturen og samfunnet. Her opplever jeg at forfatteren pakker inn budskapet litt for å gjøre det spiselig for sitt antatte publikum. Han forsikrer oss om at man ikke behøver å være venstrevridd for å være grønn; det er vel så mye en konservativ verdi å ta vare på jorda og vise måtehold. Han bruker også mye plass på å søke å dokumentere dette.
 

Viljen og evnen

Boka har som sagt ikke bare ett, men en rekke viktige budskap, og de settes i en sammenheng som forteller at det å legge om til en grønnere livsstil krever ingen radikale valg eller store smertefulle omlegginger av livet. Bevisste og grønne valg kan rett og slett gi oss et billigere, lykkeligere og på alle måter bedre liv, med mindre bullshit, mindre kjøpepress, og mer kvalitetstid til overs.
De uhøytidelige historiepassasjene rundt byutvikling, sykkel vs bil, og forskjellige aggressive forbruksstrategier, som planlagt foreldelse (produkter programmert for å svikte etter en viss tid), er underholdende, og en vekker for dem som ikke kjenner til dette fra før. Ikke minst setter han et viktig fokus på hvilken lidelse og hvilke enorme ødeleggelser den vanvittige bruk og kast-karusellen påfører mennesker og miljø andre steder på kloden. Her henger han bjella på katten, og konfronterer leseren med at dette er ditt og mitt ansvar – dette må vi tenke på når vi jakter tre for to og prisgarantier. Den tredje skjorta du får gratis har en lutfattig syer i Bangladesh betalt for.
Når jeg nå likevel sliter med boka så har det mest med det litterære og strukturelle å gjøre. Det virker nok som om veien har vært for kort mellom første gjennomskrivning og innbundet bok, og sitatet i innledningen, “Så snubler du rundt på måfå en stund, før du finner noe annet enn det du trodde du lette etter”, slår tilbake. Det blir endel snubling og rot, med massevis av tilnærmet produktprofilering – som i en blogg, samt de nevnte teoretiske referansene, der grensene er uklare rundt hva som er teoretikeren sine sitater og hva som er Stærks tolkninger av disse. Blandet med noteapparatet gir det av og til følelsen av å være inne i en slags universitetsoppgave.
Om forfatteren hadde hatt en strukturell stålkontroll på dette, og litterære kapasiteter til å balansere det så kan det hende det hadde vært en styrke. Det er vondt og unødvendig å bli hektet av når man i utgangspunktet er revet med i en inspirert og aktuell passasje, og om det er tenkt som et bevisst grep så fungerer det ikke for meg. Først og fremst tenker jeg at det har sviktet i redaktørleddet, for det tilnærmet samme blir sagt flere ganger, til tider i et stivt og omstendelig språk, og det er i tillegg en del grammatikalsk rusk som en siste korrektur burde ha fanget opp. Følelsen jeg sitter med er at boken kunne vært ganske mange titalls sider kortere uten at den hadde blitt dårligere – tvert i mot.
 

Noe du finne?

Jeg mener også at agendaen med å frata venstresiden eierskapet til miljøsaken og ydmykheten overfor moder jords gaver er en avsporing; ikke fordi det ikke er riktig, men fordi det er å slå inn åpne dører. Bestrebelsen med å overføre den til konservatismen gjennom å bruke så mye plass på til dels obskure teoretikere og salongfilosofer oppleves tidvis som et blindspor, spesielt når han selv bedyrer å ikke tilhøre denne retningen.
Samtidig setter jeg stor pris på å bli kjent med tankene til Leopold, Chester, Schumacher og Berry, men her kunne Stærk vært mye mer økonomisk. Menneskets ydmykhet for og underordning under naturen er da grunnleggende både i verdenreligionene, hos Homér, og i de fleste animistiske stammesamfunn. Seriøse samtidsteoretikere fra miljøer som Bloomberg og London School of Economics er enige om at den 200 år gamle blå-røde politiske aksen ikke lenger strekker til for å forklare og håndtere de globale bærekraftutfordringene vi står overfor, den er utdatert. Hver uke er det samlinger og seminarer rundt i Norge hvor de største nærings- og finansaktørene lanserer og setter i gang klima- og ressursprosesser som er så radikale at hverken blå eller røde politikere evner å henge med.
Og ja – inntjening er selvsagt i fokus, men det er i symbiose med ressurser, etikk og bærekraft. Akseideologi har ingen plass i denne diskursen, men dette er en virkelighet utenfor Stærks rammeverk. Om man vil finne en klok gammel onkel Blå som i klare ord har tatt disse utfordringene inn over seg så kan man vel så gjerne lytte til Kåre Willoch, selv om han ikke bor på Tveita. Når det gjelder det historiske forelegget for å finne det gode liv så er det vel ingen tvil om at markedsliberalismen har ødelagt konservatismen, men hvor viktig er det i forhold til bokas intensjon, å leve gode liv som gjør verden bedre gjennom å ta personlig ansvar og tenke økologi? Hvor viktig er det å liste opp rettferdige nettbutikker som er så nisjete, kostbare og utilgjengelige at de reelt sett bare er aktuelle for en tiendedel av en tiendedel av forbrukerne i verdens rikeste land?
Stærk snubler rundt på måfå (hans egne ord) i en masse viktige problemstillinger og paradokser som vi står oppe i hver dag, og dette kjenner jeg meg igjen i, men jeg er ikke sikker på om han viser en retning ut av det, eller om han tilbyr en personlig praktisk og ideologisk grønnvask, eller spabehandling.
Et virkelig verdifullt historisk perspektiv finner han på bokas siste side når han går tilbake til Første Mosebok og minner oss på Adam og Eva, som ikke klarte å forvalte Edens hage fordi de ble grådige. Jeg regner med at Stærk her vil ha oss til å tenke på at Gud så introduserte synden, for å sette begrensninger for dem, som en parallell til hans foregående konklusjon om at vi trenger grenser – vi må gjenvinne evnen til å være takknemlige, og si takk, nå har jeg fått mitt – selv om det er mer igjen. Reisen når ikke målet sitt, men det er heller ikke en slik reise Stærk ber oss med på. Det er en hverdagsreise, hvor vi ved å følge hint i teksten hans kan komme nærmere og nærmere målet hver dag; det gode liv.
 
Naturpress bruker ikke terningkast, men om boka kan anbefales kommer an på hvilke andre bøker du har på vent, hvor mye tid du har til å lese, og hvor romslig bokbudsjett du har. Det er veldig mye bra her. Den er viktigere å bruke tid på enn Grisham, Nesbø og Peterson, men om du har Dostojevskij, Willoch, Naomi Klein eller Jason Hickel på vent så er Stærk fortsatt sterkest i kort og konsentrert format. Det er med forbehold og en viss ambivalens jeg anbefaler en innbundet bok som predikerer kvalitet, når det er der utgivelsen er svakest. Det er noe gull inni her, men ikke vær redd for å skumme gjennom passasjer som hadde hatt godt av en grundigere vask.


LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her