Hålogalandbrua ved Narvik, som blir Nord-Europas nest lengste hengebro, skal snart åpnes. (Foto: Terje Lind Bjørsvik)

Nok er nok?

Med utgangspunkt i protesten mot bompengeringen på Jæren sprer motstanden seg nå fra bygd til by, og over hele landet. Folk som ikke har tilgang på trikkelinjer eller 20-minuttersruter er sinte og fortvilet fordi de stadig oftere må kjøre gjennom digitale portaler for å få det grønne blunket, som igjen betyr at e-fakturaen fra Fjellinjen og co snart er et av de største innhoggene i familie- eller firmabudsjettet.

Men hva går egentlig alle disse pengene til? Er det de grønne som skal bruke dem til sykkelveier og til å plante benker og busker på parkeringsplassene i byene? Det er en lang tradisjon for at bilistene er med på å betale for veinettet rundt i vårt vidstrakte land, og da spesielt broer.

I 1932 gjorde Vrengen bro Tjøme landfast. Nordeuropas til da lengste hengebro var også det første bompengefinansierte veiprosjektet i nyere samferdselshistorie. (Foto: Vestfoldmuseene / Wikipedia)

Vei i Norge er imidlertid dyrt, og med den ekstreme veksten i biltrafikken i etterkrigstiden så har det blitt Bigger Better Faster More som er forventet standard. Nå er det dessuten i stadig større grad EU som bestemmer standarden på både veier, broer og tuneller, og de fleste steder på kontinentet er det jo både lettere å bygge veier og flere bilister å fordele kostnadene på. Da blir det dyrt hos oss.

Hvor skal folk rette frustrasjonen sin? (Skjermdump, Facebook)

Det andre vi betaler for nå er å kjøre inn i byene, og grunnen er egentlig enkel. Byene ble bygd før bilene kom – og som oftest fordi det er der en eller flere store elver møter havet. Havet var hovedfartsåren for både handel og persontransport til langt inn i forrige århundre, og når man bygde veier inn til og gjennom byene, og skrudde opp volumet og farten så begynte det etterhvert å gå i stå.

Vi vil heller bo i byen enn på landet, men vi vil ikke holde oss hjemme. Hver helg skal vi til innlandet eller kystlandet eller utlandet, og vi skal handle – for vi er jo forbrukere, vi må holde hjulene i gang. Så byene har blitt fylt opp av biler, trailere og konteinere. Vi kommer verken ut eller inn, og lufta er ikke til å puste i. Derfor må bilene nå betale stadig mer for å komme til og gjennom byen, og stadig mer av pengene går til å bygge alternativer; kollektivtrafikk, infrastruktur – vi har som en dyd av nødvendighet rett og slett begynt å hive bilen ut av byen igjen.

Baklengs inn i framtida?

Her kvitter stadig flere seg med bilen; vi sykler, busser, toger eller trikker, og så hyrer vi en bil når vi virkelig trenger det. Vi ser på selvkjørende biler som vil ta oss trygt til og fra fest med bobler i blodet, og vi snakker om privatbilens endelikt. Dette er i tråd med Parisavtaler og bærekraftsmål; bilen forurenser for mye, den legger beslag på for mye plass, og for mange ressurser; fra hest og vogn til dampmaskin til privatbil til… Det er snart gårdagens teknologi – vi har jo bare en klode. Innovatører, næringsliv og andre kloke hoder er allerede langt inne i problemløsninger for den nye tiden, men hva gjør myndighetene? Mens ingeniørene og industrien utvikler utslippsfrie ferger og skip planlegger de fergefrie motorveier, ikke bare mellom bakkar og berg, men over, under, og ikke minst gjennom.

-så er det største samferdselsprosjektet vårt de neste 40 år å perforere resten av den snart folketomme kysten med en fergefri vei som er dimensjonert ut fra at veitrafikken skal fortsette å vokse som den har gjort de foregående 40.

En typisk norsk dal- eller fjordbygd eller småby ligger på en stripe av beboelig land mellom fjorden eller elva og skoggrensen. Mange steder i nord og vest er denne stripa noen hundre meter, andre steder et par kilometer, men en ting har de til felles. Midt i, eller langs strandkanten, går det en stadig bredere stripe asfalt, og der dundrer det lett og tung trafikk igjennom – 24/7. Trafikken har en ting til felles; de skal alle andre steder enn den bygda de deler i to med støy, møkk, plast og metall. Det viktigste på sjekklista for slitne urbanister som ser etter et småbruk der ingen skulle tru-, er å sjekke om det er prosjektert en firefelts hovedferdselsåre bak fjøsen. Byene blir stillere, men bygdene perforeres av trafikk; gjerne trailere breddfulle av oppdrettslaks fra den ytterste nøgne ø, som er sprengfødd på Brasiliansk regnskog, og skal til Kina for å bli spist. Og alt dette for å sikre velferden og pensjonene i framtida.   Har vi virkelig ikke kommet lengre? Gjelder ikke Parisavtalen på bygda?

John Stears skapte denne for Luke Skywalker for over 40 år siden. Hvor vanskelig kan det være? (Wikipedia)

Med verdens fremste teknologi- og innovasjonsforutsetninger, formue på bok, og ry ute i verden som et høyteknologisk samfunn, så er det største samferdselsprosjektet vårt de neste 40 år å perforere resten av den snart folketomme kysten med en fergefri vei som er dimensjonert ut fra at veitrafikken skal fortsette å vokse som den har gjort de foregående 40. Blir det ingen omstilling eller teknologisk revolusjon utenfor ring 3? For det er her de store bompengene blir hentet inn; for å bygge en infrastruktur for det som snart er gårdagens transportteknologi. Framtidig bærekraft handler også om at vi skal reise og transportere mindre – ikke mer, og så båndlegger vi allikevel så enorme summer av fellesskapets midler for å påføre kysten uopprettelige sår, og belaster befolkningen med regningen for veianlegg de kanskje aldri får brukt… Er det noe vi kanskje burde snakke litt om? Kanskje se om det finnes en ny måte å gjøre det på?

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her