Ubåten ble senket få måneder før krigen tok slutt. 15 år etter at den farlige lasten ble avdekket har regjeringen nettopp besluttet å tildekke det hele under et teppe av sand og grus.
Andre mener det kan true livet i Atlanteren.
I februar 1945 ble den torpedert under vann av den britiske u-båten Venturer, og ingen av besetningen på 73 så noen gang dagens lys igjen. Men med i dypet fulgte også 65 tonn kvikksølv, i tillegg til 27 torpedoer, diverse håndgranater og detonatorer – til sammen rundt 4,5 tonn TNT. Sjelden har vel uttrykket miljøbombe vært mer dekkende.
Miljøbomben
For i følge en i utgangspunktet lokal, men etterhvert både nasjonal og internasjonal aksjonsgruppe, så er det nettopp det den er. Selv om torpederingen var historisk i og med at det var første gang en neddykket u-båt senket en annen under vann, så var det en tysker som på slutten av 90-tallet gjorde norske myndigheter klar over den problematiske lasten U-864 tok med til bunns.
Wolfgang Lauenstein hadde brukt år, og nylig frigitte amerikanske etterretningsdokumenter på å fastslå at lasten sannsynligvis besto av opp mot 1867 beholdere med metallisk kvikksølv, og muligens også tungtvann og 560 kilo uranoksyd (dette er ikke blitt bekreftet). Lauenstein hadde funnet bestillingen på kvikksølvet fra japanerne, samt en link til U-båten, og i 2003 varslet han norske miljømyndigheter. De reagerte raskt, og allerede samme år ble vrakdelene funnet av marinefartøyet KNM Tyr. Undersøkelser ble iverksatt umiddelbart.
Det ble etterhvert fastslått at et 30 000 kvadratmeter stort område rundt vrakdelene er forurenset av kvikksølv, og allikevel er bare 8 av de nesten 2000 beholderne funnet. Noen ble ødelagt når skroget brakk under torpederingen, men de fleste antas å ligge i kjølen på vraket, som er delt i to.
Det antas at en del kvikksølv ble frigjort både under havariet og senere, og at mesteparten av dette har trukket ned i havbunnen under og rundt vraket. Det er også fastslått kvikksølv i varierende grad befinner seg i næringskjeden i området. Mange av beholderne antas å fortsatt være intakte men i oppløsning, og vanskelig å nå, så nå kreves tiltak for å unngå en gigantisk miljøkatastrofe. Kvikksølv i saltvann vil avgi Hg+ioner til vannmassene, slik at det omdannes til metylkvikksølv. Dette svært giftige stoffet tas opp i organismer i havet og kan sirkulere i næringskjeden i svært lang tid. Med mengder som dette er det slik sett ikke et nasjonalt problem, men vil kunne forurense store deler av Atlanterhavet om det blir frigjort.
Heve eller tildekke?
Det har gått 15 år siden KNM Tyr fant U-864, og selv om alle har vært enige om at noe måtte gjøres så er det inntil nylig lite som er gjort. Diskusjonen har gått mellom å heve vraket og få giften opp av havet, eller å forsegle det på havbunnen. Folkeinitiativet som jobber for at vraket må heves og kvikksølvet fjernes mener at dette er den eneste ansvarlige løsningen, mens myndighetene har landet på at vraket skal dekkes til og etter beste evne forsegles på bunnen.
Myndighetene argumenterer for at en heving vil være altfor risikabel. Vrakdelene og beholderne kan brekke opp, eksplosiver i vraket kan detonere, og i begge tilfeller vil forurensningen være massiv, blir det hevdet. Prinsippet med tildekking er at kvikksølvet, på grunn av sin egenvekt, vil trekke videre ned i havbunnen når beholderne etterhvert går i oppløsning, og at det derfor aldri vil bli noen stor eksponeringsfare til vannmassene over tildekkingen. Et annet moment er at en forsøksvis trygg teknisk demontering og fjerning av skrog og last fra 150 meters dyp, vil være svært kostbart. Det hevdes at man må bygge store faste strukturer rundt vraket for å holde kontroll på allerede kontaminert masse.
Folkeinitiativet hevder derimot at en tildekking aldri kan bli trygg. Grunnen er ikke stabil, det har nylig vært jordskjelvaktivitet i området, og siden kvikksølvet ligger i beholdere som ruster så vil det ikke forbli stabilt under sand og stein. Menneskene som bor i området og fiskerne som lever av havet, vil også alltid føle trusselen når de vet at det ligger der. Motstanden bygger i hovedsak på en rapport som ordføreren på Fedje bestilte fra kjemisk institutt ved Universitetet i Bergen. Dette skjedde etter at Kystverket i løpet av 2005-06 hadde fått utredet saken av henholdsvis GEOCONSULT, NIVA, NIFES, SMIT og Det Norske Veritas.
Dobbel tildekking?
Nå har regjeringen tatt sin beslutning, og 30 millioner er satt av i forslaget til statsbudsjett. Neste steg vil i så fall være å sette tildekningsjobben ut på anbud.
Påstanden fra Kystverket om at tildekning er den løsningen med lavest miljørisiko er imidlertid betinget, og de skriver selv på sine hjemmesider at avgjørelsen i siste omgang vil være politisk. I opposisjon var nemlig både Høyre og FRP for å fjerne kvikksølvet, men de har altså snudd, selv om både Fedje-ordføreren (H) vil ha det bort. Så langt Naturpress har klart å finne ut er tildekking i Kystverkets vurdering også det klart rimeligste løsningen, men staten forsikrer at det er sikkerheten, og ikke økonomien som er avgjørende for vedtaket.
Under et folkemøte sist juni uttalte daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen at man ikke kan være sikker på at kvikksølvet for alltid vil holde seg stabilt under massene.
Folkeinitiativet for heving, som også støttes av flere naturvernorganisasjoner og politiske partier, mener at å fjerne kvikksølvet ikke bare er den eneste holdbare løsningen over tid – det er også den rimeligste. Man har bred erfaring med sanering av lignende krigsvrak på kontinentet.
Deres forslag er som følger: Det finnes tysk teknologi med roboter som skjærer stålskroget opp på havbunnen, slik at sprengstoffet fjernes. Kvikksølvbeholderne må så flyttes direkte over i tette konteinere slik at de kan heves, før man støvsuger opp kontaminert masse for trygg deponering. En duk spent over området, sammen med et nett av strømførende kabler vil fange opp partikler som virvles opp og Hg+-ioner.
Tiden er allikevel den største bekymringen. I tillegg til korrosjon på beholderne frykter man at tildekking med svært tunge masser over et rustent skrog kan få sprengstoffet om bord til å detonere. Dette vil kunne føre til en akutt spredning av miljøgiften, med konsekvenser som man vanskelig kan ane omfanget av. Det er hentet inn vurderinger fra forskjellige fagmiljøer, og man mener å ha god faglig dekning for å si at myndighetene her feier et problem under teppet som vil kunne slå tilbake på senere generasjoner. Det blir hevdet at tildekkingen også er i konflikt med grunnlovens §112; klima- og miljøparagrafen.
Internasjonalt dilemma – internasjonalt ansvar
Mens myndighetene velger å behandle dette som et lokalt problem mener folkeinitiativet at dette er en internasjonal sak med delt ansvar.
Om disse mengdene med miljøgifter skulle komme ut i vannmassene, enten akutt ved en eksplosjon eller over tid, vil det føres med havstrømmene, gå inn i næringskjeden, og kunne skade liv, helse og næring, ikke bare lokalt, men i store deler av Atlanterhavet. I tillegg mener de Norge vil kunne bli stilt erstatningsansvarlig overfor nærliggende land, som Danmark, Island og Storbritannia, gjennom den internasjonale FN-domstolen (ICJ). En tilleggsfaktor er at selskapet Saga Shipping er eier av dette og hundrevis av andre krigsvrak langs kysten, og juridisk sett er det de som har ansvar for fjerning.
Som internasjonal sak er imidlertid ikke ansvaret nødvendigvis bare norsk. U-båten og lasten var tysk, den ble senket av et engelsk fartøy, og lasten truer ressursene på flere lands kontinentalsokler. Et problem er imidlertid at myndighetene ikke har rapportert inn forurensningen slik de er forpliktet til.
– Slett innsats og skremselspropaganda
Anders Løberg, som i tillegg til å være ansatt i Miljøvernforbundet, er kontaktperson for det internasjonale forumet som jobber for heving. Han svarer på vedtaket om tildekking på deres norske FB-profil, slik:
– Norge bryter med OSPAR-konvensjonen, der vi er forpliktet til å rydde opp i forurensing på havbunnen. Et kvikksølvdeponi med 67 tonn kvikksølv utenfor Fedje er en garantert miljørisiko. Ingen kan garantere for at kvikksølvet vil holde seg der uten å lekke ut. Skroget er sterkt nok til å heves, og i følge rapporten fra Det norske Veritas har kjølplatene omtrent ikke rustet siden 1945.
Løberg kritiserer Kystverket for på 15 år hverken å ha søkt etter eller forsøkt å inspisere tilstanden til beholderne, hverken i sedimentene i sjøbunnen eller i vraket. Han kommer med følgende oppfordring:
«De har funnet 9 flasker av 1857 siden 2003. Er dette godt jobbet? Bruk nå av Norges ufattelige rikdom til å ta opp dette, legg til side skremmepropagandaen fra Kystverket og Samferdselsdepartementet.»
Gir ikke opp
Selv om Kystverket gang på gang har utredet og konkludert med tildekking, så er hovedkritikken at utredningene ikke har bredt eller dypt nok beslutningsgrunnlag. Einar Sletten, professor i fysikalsk kjemi som skrev UiB-rapporten, kritiserer her beslutningsgrunnlaget for å være svakt, både med bruk av spredningsmodeller som baserer seg på antakelser, og utelatelse av andre faktorer som kan være avgjørende for en helhetsvurdering over tid.
Arild Hermstad, talsperson for MDG, uttalte følgende til NRK når avgjørelsen ble kjent:
– Dette er ikke en reell avklaring, fordi denne metoden ikke vil fjerne den enorme risikoen som kvikksølvet på havbunnen representerer.
Nåværende samferdselminister Jon Georg Dahle avviser at det er pengene som har vært tungen på vektskålen, og hevder at det er de miljøfaglige vurderingene som ligger bak konklusjonen.
Fedje-ordfører Stian Herøy (H) sier til NRK at det positive nå er at regjeringen har bevilget pengene til å løse problemet, men at de må brukes på heving – ikke tildekking.
– Nå er det opp til oss å overbevise regjeringen om at det går an å løse dette på ein bedre måte, sier Herøy.
Om det går som Kystverket og regjeringen nå vil så er imidlertid saken begravd i løpet av sommeren 2020.
