Ingen tvil om utfallet på den nederlandske miljøorganisasjonens FB-side (Skjermdump, FB)

24 juni 2015 avgjorde en domstol i Nederland at staten måtte kutte utslipp av klimagasser med 25 % innen 2020 i Urgendasaken.

Annonse

Saken fikk oppmerksomhet omkring på kloden, og en lang rekke jurister kritiserte domstolen for å ta til seg makt som bør ligge hos den nederlandske nasjonalforsamlingen.

Staten anket dommen og i dag kom avgjørelsen, en avgjørelse som nesten er provoserende lesning. Ikke provoserende fordi den er dårlig, men fordi vi som har lest tingrettsdommen i det norske klimasøksmålet er vant til å måtte kjempe oss gjennom kronglete resonnementer, sprø ideer om at norsk olje i utlandet er mindre norsk enn den her, og følelsen av at domstolen ikke bare vil hoppe over gjerdet der det er lavest, men helst grave seg under hele gjerdet og bli der.

Den nederlandske dommen kunne ikke være mer annerledes. Denne dommen er modig, den er blottet for krimskrams og går rett til hjertet av saken.

Bakteppet som domstolen tegner opp på de første sidene av dommen, er karbonbudsjettet og den klare erkjennelsen av at noe må gjøres. Deretter følger en oppramsing av alle de internasjonale avtaler som har forsøkt å regulere utslipp fra 1992 til i dag, av FNs klimarapporter, EU sine regler og situasjonen i Nederland selv. I årevis har staten lovet at endringene kommer og at utslippene skal ned.

Miljøorganisasjonen Urgenda har påstått at statens manglende handling strider mot menneskerettighetene, mot retten til liv og retten til familie i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Domstolen viser til at staten vil ha en plikt til å handle etter disse bestemmelsene dersom de vet at det er en reell og aktuell trussel mot dem. Klimaendringene er en slik trussel og utløser derfor en handlingsplikt.

Staten forsøker å gjemme seg bak en lang rekke påstander som vi kjenner fra det norske klimasøksmålet; at de har tenkt til å kutte gasser innen EUs 2030-mål, men ikke riktig enda, at fremtidens teknologi vil kunne gi negative utslipp, at for stort kutt vil ødelegge EUs kvotehandelsystem, at andre land vil slippe ut likevel og ødelegge effekten av de nederlandske kuttene og at Nederland uansett er bittelite.

Samtlige av disse påstandene slås kort og nådeløst i bakken av domstolen. Klimagasser blir i atmosfæren lenge og bidrar til klimaendringer gjennom hele levetiden, så kuttene må komme så tidlig som mulig. Teknologi for å få til negative utslipp har ikke forlatt tegnebrettet enda. Alle land må kutte og mange er allerede langt flinkere enn Nederland. At andre land også forurenser gjør ikke at Nederland får lov. Heller ikke påstanden om at det er alt for kort tid fører frem; domstolen svarer kaldt at dette problemet har de visst om lenge.

Til slutt prøver staten seg med en påstand vi kjenner godt fra den norske saken; at dette er en type politisk avgjørelse som hører til hos folkeforsamlingen og ikke hos domstolene. Også her er domstolen kort: De har en plikt til å bruke bestemmelsene fra de konvensjoner Nederland har blitt en del av.

Til syvende og sist er essensen av dommen at den nederlandske stat igjen og igjen har lovet gull og grønne skoger, men har handlet på en måte som har eksponert folket for trusselen av klimaendringer. Staten har misligholdt sin plikt til å handle for å forsvare retten til liv og familie i den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Sett hen til de løfter staten har kommet med tidligere og hva som er nødvendig for å bekjempe klimaendringene må Nederland nå kutte utslipp med i alle fall 25 % innen 2020.

Det er altså mulig å skrive en dom på denne måten. Det er mulig å holde staten ansvarlig for sine løfter på denne måten og forsvare det systemet som hele rettsstaten hviler på. Dette gir inspirasjon til hva vi kan kreve her hjemme også.


 

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her