Avskoging i Brazil (Foto: Nasa)

Avskoging, en global sikkerhetstrussel

Brazils neste president heter Jair Bolsonaro. Dette er en mann som øyensynlig hyller det tidligere militærdiktaturet, opponerer mot naturvern, mot kvinners og urfolks rettigheter, og som har en svært markedsliberalistisk tilnærming til økonomi.

Annonse

Han blir også nå sjefen for en anselig del av våre felles lunger – i de søramerikanske regnskogene i Amazonas. Han er erklært klimafornekter, og ekstremt liberal i forhold til å slippe til næringslivet på bekostning av regnskog og urbefolkning.

I lys av den nylig lanserte FN-klimarapporten, hvor stor fare utgjør dette for verdenssamfunnet? Nasjoner og allianser bruker enorme ressurser på forsvar mot mer og mindre konkrete trusler fra fremmede makter. Er det naturlig å se dette som en trussel mot den globale sikkerheten på linje med tradisjonelle maktpolitisk betingede scenarier som Nord-Korea, Kina, Iran og Russland? Rent rasjonelt så presenterer den siste rapporten fra FN-klimapanelet langt mer håndfaste, konkrete og tidsfestede trusselbilder mot det globale samfunnet enn de forannevnte, mer politisk og ideologisk begrunnede.

Kan true Norges regnskogsatsning

Rapporten er også tydelig på at vi er helt avhengig av å stoppe avskogingen i de store regnskogene, begrense kjøttproduksjonen, og legge om det mest ekstreme industrilandbruket, der gigantiske soyafarmer produserer protein til dyrefor for eksport til hele verden. Alt dette vil klimafornekteren Bolsonaro i følge sine tidligere uttalelser motarbeide.

Vår regjerings klimaflaggskip er regnskogsatsningen. Klima- og skoginitiativet skal styrkes, og ender i budsjettforslaget på tre mrd. kroner, hvorav svært mye går til Brazil som det viktigste partnerlandet.

Ola Elvestuen forventer at samarbeidet om Regnskogsatsingen videreføres med Brazils nye president ved roret (Foto: TLB)

Naturpress spurte tidligere i høst klima- og miljøminister Ola Elvestuen om han frykter at denne satsningen er truet dersom Bolsonaro ble valgt, og han uttrykte da diplomatisk at vi har et svært godt avtalefestet samarbeid med myndighetene der om å redusere avskogingen, og at han forutsetter at dette vil bli videreført etter valget i Brazil.

Une Aina Bastholm fra MDG uttrykte imidlertid en klar bekymring over at en politiker som så aktivt har utvist holdninger om å øke presset på naturressursene i Amazonas, kan få makten til å gjøre nettopp det. Det har altså nå skjedd, i og med at han sist søndag ble valgt til president med ti prosents margin.

Une A Bastholm er bekymret over klimaholdningene Brazils nyvalgte president har gitt uttrykk for. Her fra presentasjonen av statsbudsjettets miljøprofil. Foto: TLB)

Er lufta for alle?

Vi har en verdenssituasjon nå der vi har enormt mye kvalitetssikret informasjon om klodens tilstand, og vi vet mye om menneskehetens muligheter til å påvirke våre egne livspremisser de nærmeste hundreårene.

Likevel synes vi å sitte fast i tankesett, ideologier og handlingsmønstre som gir utslag i avmakt, bagatellisering og ansvarsfraskrivelse. Vi har fått en makt over verden som vi ikke er i stand til å håndtere. Hele verden er i en akutt krise som vil bli fatal om ikke svært drastiske grep blir tatt, men vi har ingen institusjoner som kan ta disse grepene.

Klimarapporten fordrer til en global unntakstilstand – til å samle et De vises råd, som også kan korrigere suverene stater når de går i retninger som truer vårt felles beste. Vi mangler dette rådet. Vi har FN, men FN er styrt av suverene staters veto. Trump er en alvorlig snublestein i arbeidet med å begrense Co2-utslippene, men det som gjør Bolsonaro til en potensiell større fare er at han i tillegg kan ødelegge det som skal reparere atmosfæren vår; de grønne lungene. Den skaden vil det ta hundrevis av år å gjenopprette, og da er det rett og slett for sent. Det verden må spørre seg er om staten Brasils suverenitet gir dem retten til å ødelegge våre lunger?

Unntakstilstand

Vi trenger et krigsråd med utvidede fullmakter, og folk må belage seg på å ofre mer enn normalt for å hegne om våre verdier og en levelig fremtid, men det skjer ikke. Nå kan det hende at verdenssamfunnet har andre midler enn makt tilgjengelig for å begrense Bolsonaro og andre som ønsker å gjøre det samme som vi har gjort i 2-300 år for å utvikle samfunnet og gjøre velgerene fornøyde; drive rovdrift på jordas ressurser.

Formålet med å slippe tømmer-, soya-, mineral-, kveg- og oljeindustrien løs på regnskogen er selvsagt økonomisk vekst gjennom å tiltrekke utenlandsk kapital. Hvis verdenssamfunnet klarer å legge bånd på den kapitalen som blir invitert inn, behøver ikke skadene å bli så omfattende. I en ideell verden kunne til og med markedet vært med på å redde både Brasil og verden, men til det er reguleringen av finansmarkedet og industrigigantene alt for svak og grådigheten for sterk. Det må være et marked som tjener oss, og ikke omvendt.

De store globale konsernene og finansinstitusjonene fungerer fortsatt frikoblet fra FNs klimapanel, fra våre barnebarns fremtid, fra det faktum at kloden er rund, at havet stiger, at stormer og branner raser. Det er fortsatt rask profitt til investorene som styrer alt, og de fleste kan kjøpes.

SPU – Oljefondet, er en slik investor. En av de skikkelige – med eget etikkråd, men formålet er fortsatt: Målet med forvaltningen av fondet er å oppnå en høyest mulig avkastning over tid ved å ta moderat risiko. Dette fondet som er ditt og mitt – vår gyldne billett inn i en fremtid der selv våre europeiske naboer vil være uendelig mye fattigere – er snart på ni tusen milliarder kroner. Det høres litt ut som et tulletall fra en barnehagesamtale, og det henter mye større verdier ut av verdens regnskoger og hav enn de tre milliardene vi skal bruke for å redde regnskog i 2019.

Målsetningen kunne tenkes endret til for eksempel dette: “Målet med forvaltningen av fondet er å snarest mulig styre markedet i en bærekraftig retning i det henseende at Parisavtalens 1,5-gradersmål nåes nasjonalt og globalt innen 2030, gjennom en avstemt risikobalanse mellom investeringer i utviklede og fremvoksende økonomier. Fondets etiske rammeverk er gjennom investeringene å aktivt fremme FNs 17 bærekraftsmål.”

Markedet, realbehovet, bærekraftsynergiene og vekstpotensialet for grønn energi i sør er enormt, men risikoen passer dårlig inn i oljefondets retningslinjer. (Foto: PXPhere.com)

Dette er et krisetiltak som vil kunne få en global påvirkningskraft menge ganger større enn elbil-satsingen. Både gjennom å faktisk sette oljeformuen i arbeid for å redde verden (det er vel lov å si det nå), å vise finansmarkedene at det å takke ja til Bolsonaros eventuelle invitasjon om trampe inn i Amazonas med de største styggeste maskinene kanskje ikke er det smarteste omdømmemessig. Det kan også sikre varig verdi, i alle fall i deler av en formue av oljeflekkete monopolpenger, som er avhengig av at alle vil være med på å fortsette å spille for at den skal beholde sin verdi. Det kan som kjent være utfordrende nok når en liten velkledd og skinnhellig nerd sitter med banken og alle hotellene på de fine adressene, og bare håver inn – runde for runde.

Det beste av alt er at vi vanlige borgere ikke må begynne å spise barkebrød, bruke rasjoneringskort, eller pløye opp plenen til potetåker. Vi må ikke, men vi kan, og det er også med på å snu utviklingen i riktig retning.