Ved neste finanskrise trenger vi hjelp fra oven

- og krisen kommer. Økonomen Sony Kapoor mener verden - også Norge - er vesentlig dårligere rustet til å takle den neste finanskrisen.

618

Dette var et kjernebudskap i et foredrag Kapoor holdt på Oslo Met i oktober i regi av Rethinking Economics Norway. Han mener signalene er tydelige på at en ny krise nærmer seg, og sier det ikke er usannsynlig at den starter i et av de landene som kom seg greit gjennom forrige krise i 2008, som Sverige, Norge, Canada eller Australia. En av hovedgrunnene er rett og slett at vi ikke har lært nok fra forrige runde, og dessuten har vi begynt å slakke av på de grepene vi gjorde. Denne gangen vil vi også bli truffet hardere, og synke dypere – fordi vi ikke lenger har de virkemidlene tilgjengelige som vi brukte for å dempe skadevirkningene etter Lehman-krisen.

Finans har for stor plass i økonomien

Annonse

Finanssektorens rolle skal egentlig være å administrere og tjene den primære skapende økonomien, som er utvikling og produksjon av varer og tjenester – med HR, regnskap og så videre. Den burde vært nøktern, kjedelig, og holde til i kjelleretasjen, mener Kapoor, men det har blitt omvendt. Den bebor et penthouse som stadig sveller utover. Børshandelen forteller ikke lenger nok om hvilke selskaper som er under- og overpriset, hvilke som er i vekst og trenger utviklingskapital. For mye av handelen går på gjenkjøp av aksjer mellom eiere og ledere med opsjoner som ønsker å  kjøre opp aksjeverdien på kort sikt, og mye mindre kapital går inn i ny utvikling og innovasjon innen for eksempel bærekraft, ren energi, ny teknologi / AI, og i fremvoksende økonomier.

Kapitalen arbeider ikke

Finanskapitalen blir i stedet kastet på giganter som ikke trenger dem, som Google, Apple og Amazon, som sylter midlene ned i skatteparadiser for å unndra seg samfunnsbyggende beskatning, og verdiene går ikke inn for å virke i realøkonomien. Det blir heller ikke investert nok i de fremvoksende økonomiene, som egentlig har alt som skal til for å skape reell vekst; arbeidskraft, et umettet marked, og stor avstand til grensen for teknisk utvikling; litt rekker langt, for de fleste mangler det meste, og det er ingenting der fra før. I stedet tappes disse økonomiene gjennom ofte utbyttende råvareeksport, og investeringene gjøres i stedet i våre mettede markeder der marginene er små, og man hele tiden må skape nye behov.

Kapoor snakket om den neste finanskrisen for økonomistudentene på OsloMet (Foto: TLB)

Over halvparten av verdens børstransaksjoner skjer dessuten nå i følge Kapoor gjennom data-algoritmer, og er altså ikke et resultat av reelle investeringsvurderinger, og de neste drøyt 40 prosent er indeksstyrte investeringer, som tilfellet er for pensjonsfond-midlene. Under fem prosent gjenstår da som meningsfylte, kalkulerte, bevisst samfunnsbyggende investeringer.

Finans følger sine egne regler

Markedet blir som kjent ideelt presentert som selvregulerende; når prisen går ned går etterspørselen opp, og omvendt. Sånn fungerer imidlertid ikke finansmarkedet, sier Kapoor. Det drives av frykten for å bli akterutseilt. Når prisen går opp, så går også etterspørselen opp. Det virker selvforsterkende. Han gir et eksempel; Om en klesbutikk i et kjøpesenter går konkurs så er det bra for de andre klesbutikkene, som er kvitt en konkurrent, og får flere kunder. Om en finansinstitusjon går dukken så er det farlig for de andre bankene; de handler ofte mer med hverandre enn med kundene, og kan bli dratt med ned. Fordi produktene ofte handler om kundenes trygghet, midler og hjem så vil de bli skremt – de vil sikre verdiene sine, slutte å handle, og åpne for en resesjon. Om banken har solgt kundene dårlige investeringer eller spilt bort pensjonssparingene så har ikke kundene noen angrefrist. Det er en tillit som er brutt, og tapet er reelt. Lehman Brothers’ konkurs skapte ikke krisen; det var angsten som tillitsbruddet til bankene skapte som gjorde at folk ble sittende hjemme, sluttet å handle, og trakk tilbake verdiene sine – det skapte krisen.

-Derfor, mener Kapoor, er det helt avgjørende at finansmarkedet blir underlagt mye strengere overvåkning, regulering, og straffeforfølgelser ved regelbrudd.

Den neste krisen – vi har lært for lite

Han mener tegnene på en ny krise er tydelige, og den vil ramme hardere. Han setter opp følgende argumentasjon.

  • Landene som kom godt fra 2008, kanskje unntatt Norge, har ikke de samme bufferne nå – vi har ikke bygget opp igjen dikene som reddet oss sist, og redningspakkene som ble betalt ut fra fellesskapet for å redde bankene gjorde at vi ikke fikk noen korreksjon av det som ikke virket. Bankene døde ikke, de fortsatte å vokse.
  • De billige offentlige pengene som reddet økonomien vår i 2009 er fortsatt i systemet, og har skapt en kunstig vekst. Bare rundt 20% av veksten i denne perioden er realvekst, noe som har skapt en ubalanse i dynamikken mellom tilbud og etterspørsel. 80% er altså skapt gjennom lek med tall; det er ikke dekket inn av reell verdiskapning.
  • Neste krise vil muligens komme utenfor banksystemet. Finans-, forsikrings- og pensjonsfondene disponerer 80 billioner USD, og hvor kommer de fra? Under halvparten kommer fra nyskapte verdier, mens resten er tilbakebetalinger fra det akkumulerte finansmarkedet. De er skapt på grunnlag av fire faktorer som nok aldri kommer igjen.
  1. På 80-tallet var rentene, som kan sies å være prisen på pengene, over ti prosent mens de nå er rundt null. Pengene er altså billigere, mens eiendommer er dyrere, og det er mye derfor oljefondet er en så stor suksess.
  2. Kinas innrykk i verdensøkonomien førte til en kraftig endring i balansen mellom kapital og arbeid. Opp mot 800 millioner nye arbeidere i markedet forrykket verdiforholdet mellom arbeid og kapital dramatisk. Det betyr i praksis at verdien av arbeid krympet dramatisk i forhold til verdien på kapital, noe som igjen innebar at en mye mindre del av overskuddet gikk tilbake til arbeidsstyrken. Aksjeverdien steg altså dramatisk, og ga markedene større verdier å spille med.
  3. Selskapsbeskatningen er i all hovedsak blitt svekket siden 80-tallet; med mellom 10 og 30% i den rike verden. Det betyr at fortjenesten etter skatt har skutt i været, og har dratt opp aksjeprisene ytterligere.
  4. IT-revolusjonen har fått opp giganter som Apple, Google, Microsoft, Amazon, og så videre.

Ingenting av dette vil nok skje igjen; rentene kan ikke falle mer, lønnsnivået globalt kan ikke falle mye mer, skattenivået gir heller ikke mye mer spillerom, og IT-markedet er etablert.

Sannsynligheten er derfor stor for at dette tvert om vil snu; det er ikke mer å gå på, bærekraften mangler, og økende sosial uro truer som følge av de enorme forskjellene denne utviklingen har skapt.

Er det inndekning i pensjonsfondene våre?

Et av feltene hvor den neste boblen kan tenkes å sprekke er derfor pensjonsfondene, mener han. Det er ikke først og fremst et spørsmål om det enkelte fond faktisk har inndekning for å realisere kundenes spareprodukter, men disse produktene er ikke noe du får hjem på to ukers prøve, eller har reklamasjonsrett på. Du betaler inn i år etter år, og vet ikke om de virker før du trenger dem. Om du får mistanke om at pengene dine ikke er trygge i banken så tar du dem heller ut, og gjemmer dem i madrassen. Om dette sprer seg som panikk i markedet så vil alle sikre seg selv samtidig, og da har vi det gående igjen. Dette kommer nødvendigvis til å treffe mye hardere enn sist, og vi har ingen enkel løsning.

Vi vet ikke når krakket kommer, eller hva som vil utløse det, men det er sannsynlig at det kommer ganske snart.

Derfor rammes vi hardere denne gangen

I dag er det omtrent bare Norge av vestlige land som har penger på bok. Middelhavslandene med Hellas og Italia i spissen er på grensen til konkurs, og USA har mangedoblet sin utenlandsgjeld, og snittgjelden i de vestlige økonomiene har økt med 30-40% siden forrige krise i 2008. Altså er rommet det offentlige har til å øke forbruket for å få fart på økonomien igjen på et minimum.

Før forrige krise lå rentenivået i snitt på 4-5%, så myndighetene hadde mulighet til å kutte rentene ned mot null for å begrense skaden, hvilket de også gjorde. Dette rommet har vi ikke nå, for rentene er fortsatt nær null, og husholdningene har enda høyere gjeld enn før.

Enda alvorligere mener han er mangelen på politisk albuerom. Man lot være å ta de nødvendige grepene for å renske ut det som ikke fungerte; man lot ikke de råtne bankene dø. Å redde banker ble prioritert foran det å redde mennesker, og mens bare Lehman ble ofret så mistet ti millioner amerikanere hjemmene sine, samtidig som gigantiske summer av fellesskapets penger ble pumpet inn i de andre bankene. I Spania mistet tusener først jobbene, så hjemmene, og så sitter de fortsatt med livslange lån som de aldri vil kunne bli kvitt.

Sony Kapoor er leder for den internasjonale London-baserte tankesmien Re-define (Foto: Terje L Bjørsvik)

Samtidig ble omtrent ingen i banknæringen holdt ansvarlig, redningspakker ble sannsynligvis også brukt til å betale utbytte blant de ansvarlige, og gigantbonusene er tilbake igjen. Forskjellene har økt ytterligere, og dette er nok mye av årsaken til oppblomstringen av en høyrepopulisme som hegner om proteksjonisme og nærer antidemokratiske strømninger. Bare i EU er den høyrepopulistiske representasjonen i nasjonalforsamlingene 20-30% høyere enn for ti år siden, sa han. Selv ikke de som har politiske sympatier denne veien vil ønske disse partiene ved roret når den neste krisen kommer, for de har ikke kompetansen. Han trakk frem Italia som et godt bevis på dette.

Til sist drar han frem internasjonalt samarbeid. Den felles responsen som Gordon Brown klarte å mobilisere i G8-gruppen under forrige krise var avgjørende for å gjenvinne kontrollen. I dag er vi ikke i nærheten av å kunne få til noe, med et USA som skaper nye problemer, heller enn å løse dem, med Brexit-krisen, og en rekke andre internasjonale utfordringer som vanskeliggjør samstemt handlekraft på globalt plan.

Bare gjennom en nøye overvåkning og streng regulering av finanssektoren kan vi unngå eller begrense den neste finanskrisen. Vi lærte ikke nok, verden har nå 70 billiarder dollar mer i gjeld, bare tre selskaper i USA og 11 nasjoner i verden har nå AAA-kredittrating.

Med glimt i øyet konkluderer Kapoor med at vi denne gangen sannsynligvis vil trenge hjelp fra høyere makter for å komme oss helskinnet ut av krisen.

(Teksten er basert på journalistens tolkning av foredraget.)

[Hele forelesningen finner du på video her.]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Din kommentar
Ditt navn her