Ulvestatuen måtte vike i Kristiansand, men det er liten tvil hvem som er skogens konge i Østerdalen (Foto: TLB)

Aldri har så få skremt så mange for så lite

En stor del av disse som søker mor Ernas vern mot selveste Gråbein er i tillegg jegere, med lisens, vall, rifle, kamo-dress, og minst en fryser full av elgkjøtt. Noen poserte også villig i store kjørepelser av ulv – et statusplagg som tradisjonelt har vært forbeholdt storbøndene. De kom fra hele landet – de fleste fra områder som aldri har hatt og helt sikkert aldri vil få besøk av en ulv. Et argument fra vest og fra trønderkontingenten var at ulvefrykten presser byjegerne fra øst til vest og nord, og slik legger press på både viltbestanden og jekker opp prisene på jakt.

– vi opplever et stort press både på hare- og elgjakta, fordi jegere «flykter» fra Østlandet

– Ja, selv om vi ikke har ynglende ulv hos oss, så ønsker vi å være solidarisk med de fylkene som er utsatt. Det påvirker dessuten oss på den måten at vi opplever et stort press både på hare- og elgjakta, på grunn av jegere som «flykter» fra Østlandet, sa førstegangsdemonstrant Endre Alstad fra Levanger til bladet Jakt og fiske. De nordfra ble dratt sørover i ren solidaritet for sine distriktsfrender på det indre østland.

På statskanalens morgennyheter forklarte lederen i Norges jeger og fiskeforbund at det nå er bygdefolkets rett til fri livsutfoldelse som står på spill, og opprettholdelse av bygdekultur og jakttradisjoner. Mens eliten i byene kan kjøre Tesla til operaen så kan ikke lenger bygdefolket slippe bikkjene sine fri i ulvesonene uten å frykte at de blir tatt av ulv, og det faktum at ulven tar vilt – i ulvesonen – fratar i følge NJFF-lederen bygdefolket deres rett til naturopplevelser. Saue- og småbrukerproblematikken er i denne omgang helt tonet ned, da det omtrent ikke er sauehold i de ulvesonene som nå er sakens kjerne, men nå er det distriktsbefolkningens rett til å drive næring og fri livsutfoldelse som er truet. Styreleder Knut Arne Gjems i NJFF er da heller ikke småskala sauebonde, men grunneier, og selskapet hans Finnskogen natur og eiendom / Finnskog jakt hadde i fjor et overskudd på over 1,1 mill kroner. Ser vi på lørdagens motdemonstrasjon for vern av ulven så var det ikke elite som preget publikum, hverken i Oslo eller blant de som våget å møte opp i Elverum, så argumentet om folket mot eliten bør gi bismak hos flere enn denne kronikøren.

Er jorda rund på Elverum?

Annonse

Fakkeltoget ble arrangert av Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norskog, Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk, Norsk Almenningsforbund, Glommen Skog, Norsk Sau og Geit, samt Norges jeger- og fiskeforbunds fylkeslag i Hedmark, Østfold, Akershus og Oppland, og de hadde gjort en grundig jobb. En rekke busser var satt opp fra store deler av Sør-Norge, fakler og plakater og bannere, ferske fra trykkeriet, og tilpasset både nordlendinger og andre var linjet opp  for gutta og jentene som kom på besøk til tigerstaden. Det er nesten som man skulle tro de hadde fått hjelp fra First House eller et annet byrå til det hele. Under hovedparolen Grensen er nådd! var det likevel mange som trosset arrangørens anmodning om å dempe jaktaspektet, og møtte i full jaktuniform med mer bloddryppende meldinger i ulvens disfavør.

8-10.000 mennesker samles altså fra hele landet for å verne nasjonen mot 80 ulver som i hovedsak holder til i skogsområdene på indre østland, og dette blir bredt presentert både politisk og i media som det lille mennesket i distriktet sin kamp mot elitene i Oslo. Det er SUV på skogsvei mot elsykkel til kafé, turer i skog og mark mot yoga i parken – en kunstig konflikt, og det er både trist og rart at den kan vokse så stor her hjemme samtidig som forskere melder at 60% av klodens ville arter har forsvunnet siden 1970. Vil ingen se sammenhengen? Før siste Stortingsvalg fikk også denne lille ulvestammen vår større oppmerksomhet enn den globale klimakrisen, og nå er vi altså der igjen. Ulven tar støyten. Jorda er rund, men i den innlandske granskauen er det fortsatt ganske så flatt, der mister man fort oversikten, men at folk fra hele landet mobiliserer for dette – det er smått absurd. Hvem er det de gjør det for?

Er dette eliten, eller vanlige engasjerte folk? (Foto: priv)

Elgstammen har økt eksplosivt

Samtidig har elgbestanden hatt en formidabel økning etter at man begynte å regulere individuttaket, fra 6000 felte årlig på tidlig 70-tall til 30-40.000 fellinger nå. Forskerne ser nå at stammen degenererer over nesten hele landet; trolig blant annet grunnet stort beitetrykk. Det er altså for mye elg, så det at ulveflokkene faktisk tar elg i ulvesoner i stedet for sau på beite er på nesten alle vis en positiv utvikling. Et ynglende ulvepar tar rundt 120 elg i året, så om vi tar litt i tar ulven kanskje 5-6000 dyr, mot jegernes 40.000. 2644 ble i 2017 drept av biler og tog i følge SSB. Antall sau som tas av ulv er også nedadgående, så den problemstillingen er vanskeligere å resirkulere. At det er krefter i og rundt ulvesonen som vil kjempe mot den prisen de må betale for at vi som nasjon skal kunne ta vare på ulven er helt forståelig, men at disse lokale kreftene er så mektige at de gang på gang evner å dominere den nasjonale pressen og politikken – det henger ikke på greip.

Ulven eller bygdedyret

Det som også er ugreit er at at lokaldemokratiet synes å være truet i denne konflikten. En stor del av de som lever i ulvesonen gir uttrykk for at de respekterer behovet for å verne ulven, setter pris på at ulven er en del av deres nærområde, og er villige til å ta forholdsreglene det måtte gi. De melder imidlertid at de merker et økende press fra lokalmiljøene, fordi ulvemotstanderne er i maktposisjoner, både i næring, politikk og samfunnsliv, og denne makten bruker de. Avisen Østlendingen som er mot ulv la ut en bildeserie etter siste helgs markering for ulv med nærbilder av omtrent alle som stilte opp, under overskriften “Disse var på ulvemarkering på Rådhusplassen”. Dette nærmer seg både overvåkning og gapestokk, og bør være en sak for PFU.

– Da vet vi at bygdedyret har adskillig flere liv på samvittigheten.

Om holdningene dine får konsekvenser for om du får bygge på huset, eller om ungene må sitte på reservebenken på fotballkamp, så er terskelen høy for å ta kampen på hjemmebane. Men hvem er da folk flest, og hvem er eliten?  Mens vepsestikk dreper flere hvert år så er det 219 år siden sist et menneske skal ha blitt drept av ulv i Norge – det var i år 1800. Da vet vi at bygdedyret har adskillig flere liv på samvittigheten. Når argumentasjonen mot ulven blir tynnere og tynnere så kommer motstanderne nærmere og skriker høyere. Da er det samfunnets plikt som en del av verden å holde stand, heve blikket, og ta vår del av det ansvaret det er å bremse artsutryddelsene, og å lære av land som Spania og Romania, som klarer å forvalte langt større ulvebestander på langt mindre områder, og på et mye lavere konfliktnivå.