Norge gir i overkant av 34 milliarder i bistand i året. Det er ventet at klimaendringer kan øke behovet for bistand og humanitær hjelp i årene som kommer. De siste årene har man derfor også snakket mye om klima i bistanden. Men hva slags fotavtrykk setter bistanden og den humanitære hjelpen selv? I en artikkelserie støttet av stiftelsen Fritt ord ser Naturpress på klima og bistand.

 

Fra landsby til 250.000 mennesker på under to år

Sjåføren svinger til høyre, til venstre, unngår små innsjøer som har dannet seg i den røde leirjorda. Det går opp og ned gjennom buskaset, på begge sider av veien er trærne svidd ned til svarte stubber i landskapet. Vi er på vei fra delstatshovedstaden Yumbe nord i Uganda til det som for tiden er kontinentets største flyktningebosetting, Bidi Bidi.

Annonse

I 2016 hadde regionen Yumbe rundt en halv million innbyggere, og Bidi Bidi var en landsby. Forbundet til delstatshovedstaden med en jordvei, ble det her i august 2016 opprettet en bosetting for flyktninger fra Sør-Sudan. I mars 2017 hadde i overkant av 260.000 av dem bosatt seg i området. Bidi Bidi er fortsatt i dag den største av en rekke bosettinger av denne typen i Nord-Uganda. Alt i alt er en million mennesker, i hovedsak fra Sør-Sudan, fordelt på flere kjempemessige leire i Uganda.

Kriser flytter folk

Bidi Bidi og situasjonen i Nord-Uganda er ikke unik. Over alt hvor det skjer en naturskapt eller menneskeskapt tragedie flytter folk på seg. Noen ganger bare noen tusen, men ofte noen hundretusen, eller som i tilfellet Sør-Sudan etter 2016, millioner. I det slike forflyttinger skjer starter også det humanitære apparatet opp for å hjelpe dem. Flyktninger trenger tak over hodet, de trenger mat og medisin. I forlengelsen av dette trenger de ressurser som bygningsmaterialer, ved og annet brensel, vann og infrastruktur.

Flyktninger i Nord-Uganda får en startpakke slik at de kan bygge sine egne hytter. Byggematerialer kjøres inn men noe hentes også lokalt. Stephen Biti hjalp sin mor, som akkurat hadde kommet over fra Sør-Sudan, med å bygge en enkel hytte i mars 2018 i Omugu. (Foto: Maren Sæbø)

De svarte stubbene som kan observeres på vei inn til Bidi Bidi er spor etter trekullproduksjon, kull flyktningene trenger for å lage mat. De leirete veiene ligger som sår over hele Nord-Uganda, de pløyes opp på ny etter hver regnskyll av digre konvoier med lastebiler som kjører inn trevirke og rent vann. Og så er det jorda selvsagt, Uganda har gitt hver familie med flyktninger et stykke land som de kan dyrke for å klare seg selv, mellom provisoriske hus og hytter er jord som kanskje ikke er så fruktbar kastet opp og beplantet.

Over alt hvor det skjer en naturskapt eller menneskeskapt tragedie, flytter folk på seg.

Etter to år er store områder i Nord-Uganda, som tidligere var utmark og villmark og med en begrenset befolkning, rett og slett blitt enorme slumbyer, av den typen man ofte ser rundt større afrikanske byer. Og befolkningen her skal ha mat, vann og tjenester. For øyeblikket kommer det meste utenfra, inkludert mye av vannet, som kjøres inn og oppbevares i store tanker.

Blant organisasjonene som gjør dette, og som også borer etter grunnvann for en mer bærekraftig løsning for flyktningene, er den norske Flyktninghjelpen.
– Hva slags påvirkning operasjonen har på miljøet er viktig å tenke på i Uganda. I de fleste tilfellene jobber vi jo her med vertssamfunn. Det betyr at vi hele tiden har en dialog med naboene om påvirkningen av miljøet, sier Adam Bouloukos som er landssjef for Flyktninghjelpen i Uganda.

Adam Bouloukos, Flyktningehjelpen -Uganda (Flickr)

Bouloukos har jobbet i flere organisasjoner og områder, og opplever at det har skjedd en bevisstgjøring i takt med at man har blitt mer oppmerksom på hvordan kriser påvirker lokalt miljø. Man forsøker å kutte ut de minst miljøvennlige måtene å drive hjelp på, også fordi dette er blant de minst effektive. Et eksempel er flydropp av mat, som kun gjøres når man ikke har noen annen måte å komme fram på. Flydropp er selvsagt ikke særlig effektivt, man er ikke på bakken for å sørge for en skikkelig distribusjon, og transportfly er ikke særlig klimavennlig. I dag brukes flydropp kun unntaksvis, som inne i det krigsherjede Sør-Sudan. En annen måte å distribuere hjelp på, som ofte betyr mye utslipp og som i tillegg gjør en del lokalt skade, er å kjøre vann inn med lastebiler, gjerne i områder med dårlige eller ingen veier.

Vann er alltid en utfordring

– Vanntransport er et eneste stort mareritt, bilene bryter sammen, veien er ukjørbare og det er vanskelig logistikk, i tillegg til utslipp, sier han.

I Nord-Uganda er Flyktninghjelpen nå blant flere organisasjoner som borer etter grunnvann, og bygger rørsystem, dette er nemlig flyktninger som kommer til å bli en stund. Svært mange humanitære katastrofer skyldes eller forsterkes av miljøfaktorer. Det kan være flom eller tørke, men det kan også være miljømessige faktorer som har ført til konflikter, eller forsterket dem.

Flere av konfliktene i Afrikas Sahel-belte sør for Sahara regnes som dels et resultat av langvarig tørke, ørkenspredning og ressurskamp. Det gjelder blant annet konflikter mellom gruppen Boko Haram og myndigheter i Niger, Nigeria, Tsjad og Kamerun, og Darfur-regionen i Sudan. Kamp om knappe beiteressurser har også forsterket andre konflikter i Nigeria, i Etiopia og Somalia. Også i Sør-Sudan er gnisninger mellom folk som driver jordbruk og kvegnomader en del av konfliktbildet. Det er altså snakk om at konfliktene forsterkes over knappe ressurser. Det betyr også at flyktninger fra disse konfliktene kan være med på å forsterke ressurskampen i nærområder. Derfor må man tenke framover, også når det haster.

Bidi Bidi ligger i Jembe-provinsen nord i Uganda (Wikipedia)

– Humanitær hjelp går gjennom flere faser, den umiddelbare i en aktiv konflikt eller situasjon. Da dyttes alt til side. Så har du en mer langtrukken fase, det er sjelden flyktninger vender hjem med en gang, så da har man tid til å tenke seg om og bygge for en mer bærekraftig bosetting, påpeker Boukoulos.

Det er det man nå gjør i Uganda, og det er mulig der fordi myndighetene har valgt en åpen linje ovenfor flyktningene. Som flyktning i Uganda får man tildelt en liten jordlapp og en slags «startpakke» som man kan bygge noen små hus med. Tanken er at flyktningene skal kunne klare seg sjøl etter hvert, at de skal kunne dyrke egen mat. Derfor insisterer også myndigheter i Uganda på å kalle områder der flyktningene har fått slå seg ned som bosettinger, og ikke leire.
– Tidligere så samlet man flyktninger i leire, ofte i tomme områder. Da må alt kjøres inn. I Uganda ser vi derimot bosettinger, og en anerkjennelse av at dette ikke er noe midlertidig, da er det lettere å planlegge for noe mer bærekraftig.

Lokalt fokus hjelper

En krig og en flyktningkrise kan komme litt brått på men trekker allikevel ofte ut i tid. Andre katastrofer oppstår enda mer plutselig, som følge av et jordskjelv, vulkanutbrudd eller en tyfon for eksempel. Utfordringen ved slike plutselige katastrofer er at det er vanskelig å planlegge hjelpeinnsatsen, da er det avgjørende at det alt finnes ressurser på plass.

Verdens største humanitære organisasjon, den internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-føderasjonen er aktive i 101 land og har mer enn 17 millioner ansatte og frivillige i sitt system. Det at det finnes Røde Kors-frivillige, og at man også har desentralisert en del utstyr, gjør at man kan reagere raskt når et område rammes av en katastrofe. Det er de nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-foreningene som håndterer den umiddelbare responsen når en ny situasjon oppstår. For en organisasjon som Røde Kors handler det dermed mye om forebygging, å ha ressurser på plass, for å raskt kunne respondere lokalt.

Bosettingen Palyoringa i Nord-Uganda er satt opp på en elveslette ved Nilen, et område hvor det er dårlig med grunnvannressurser. Det betyr at vann må kjøres inn flere ganger om dagen. Vanntransporten er en lite klima- og miljøvennlig måte å forsyne folk med vann på, og organisasjonene som jobber i området, deriblant Flyktninghjelpen som har satt opp denne vannposten, forsøker derfor å finne andre løsninger. (Foto: Maren Sæbø)

Tørris Jæger er utenlandssjef hos Norges Røde Kors. Han forklarer at modellen gjør at fotavtrykket i en eventuell krisesituasjon blir mindre, for det første så betyr det at man tar i bruk lokale ressurser, eventuelt utstyr er lagret lokalt og har kort reisevei. I tillegg så sikrer samarbeidet med de lokale foreningene at det tas hensyn til lokal ressurssituasjon og miljø.

– Dette er kanskje det viktigste, å ha en lokal tilnærming gjør at man tar hensyn, de lokale foreningene kjenner jo også forhold lokalt.

Men, minner Jæger oss på, at noe kan oppstå raskt betyr ikke at selve hjelpesituasjonen fort kan avsluttes igjen, over hele verden er nå Røde Kors engasjert i ti operasjoner som har vart i lenger enn 37 år.

Tørris Jæger er utlandssjef i Røde kors

– De rene nødhjelpssituasjonene, av kort varighet, er unntaket, sier han.
Jæger opplever at respons på katastrofer har endret seg, man er nå mye mer oppmerksom på det som kalles «do no harm»- prinsippet, altså at det tas størst mulig hensyn for å minimere negative følger av humanitær hjelp og bistand. Han nevner et konkret eksempel på noe som har endret seg de senere årene. Selv om man fortsatt må kjøre vann og mat inn i en del områder, gir man nå ofte flyktninger mulighet til å kjøpe varer lokalt, noe som både begrenser transport og administrasjon. I Midtøsten har flyktninger for eksempel fått egne betalingskort utdelt, som gjør at de kan handle lokalt. Slik utnyttes det som måtte befinne seg der bedre.

Som Flyktninghjelpen i Uganda er også Røde Kors over hele verden opptatt av at infrastruktur, i særdeleshet tilgang til vann, er viktig. I Syria har man for eksempel bygget opp igjen vannrenseanlegg som en del av operasjonene.

– Vedlikehold av infrastruktur høres kanskje ikke ut som nødhjelp, men dette er den mest effektive måten å få ting i gang igjen på. Å ha en bevisst tilnærming til hva som er mest effektivt kan også minimere fotavtrykket, mener han.