Norsk institutt for vannforskning (Niva) har på oppdrag for Miljødirektoratet tatt prøver av sjøbunnen i Mjøsa og Femunden for å undersøke om det finnes mikroplast i ferskvannsmiljøet og for å analysere om det er forskjeller mellom disse to innsjøene.

Det er første gang det gjøres denne type undersøkelser.

– Det har i flere år vært forsket på plastforurensning i havet, men dette er første gang i Norge at det gjøres en så omfattende undersøkelse av mikroplast i ferskvann. Det er spennende å være først ute, og det er også viktig for oss i NIVA å følge med på og overvåke livet og miljøet i Mjøsa – som vi har gjort i snart femti år, sier administrerende direktør i NIVA, Greta Bentzen.

Annonse

På alle de 20 undersøkte stedene i Mjøsa ble det funnet mikroplast, noe som tas som en indikasjon på at det er mer mikroplast i innsjøer ved tett befolkede områder.

Ifølge Niva viser stadig mer forskning at mikroplast som er tilført ferskvann vil synke til bunns. Nivåer av mikroplast på sjøbunnen kan derfor være en indikator på hvor utsatt en innsjø er for tilførsel av mikroplast.

Det ble funnet høyere antall mikroplastpartikler i Mjøsa på steder som er i nærheten av byer og tettsteder, veg- og båttrafikk, renseanlegg og elver.

De høyeste konsentrasjonene av mikroplast ble funnet i sediment utenfor Hamar og i sediment nær Mjøsbrua. Niva har vurdert det til at de vanligste mikroplastpartiklene var plastrester fra produkter som for eksempel plastposer, isopor og tekstiler.

Mye mindre mikroplast i Femunden

I Femunden, som ligger i langt mer uberørte naturområder, stod det bedre til enn i Mjøsa. Der ble det funnet betydelig lavere mikroplastnivåer, og i 4 av 10 av de undersøkte prøvene kunne forskerne ikke finne mikroplast i det hele tatt.

– Resultatene fra denne kartleggingen er viktig i arbeidet med å få oversikt over omfanget av mikroplastproblemet i ulike naturmiljøer. Vi er i startfasen av å forstå kildene til mikroplast og hvilken effekt det kan ha på mennesker og miljø. Vi følger nå opp undersøkelsen med et prosjekt som studerer transport av mikroplast i norske elver, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Undersøkelsen inneholdt også prøver av dyreplankton og andemusling for å finne ut om denne typen prøver kan egne seg dersom det blir overvåking i framtiden.

Resultatene viser at Niva fant mikroplast også i noen av disse prøvene, men det er foreløpig ikke sikkert om organismene hadde tatt opp mikroplasten, eller om de var festet til utsiden av dyrene.

– Er trolig tilstede i alle naturmiljøer

– Det foregår stor forskningsinnsats både i Norge og internasjonalt som vil gi oss svar på omfanget av mikroplastforurensningen og hvor alvorlig problemet er. Det er behov for å se nærmere på hvordan mikroplast transporteres fra forurensningskildene og ut i miljøet og hvordan den sprer seg videre i næringskjedene, sier Ellen Hambro.

Niva mener det kan ha vært mikroplast på sjøbunnen helt tilbake til 1980-tallet, men da med et lavere nivå av mikroplastpartikler. Dette tyder på at tilførsel av mikroplast har pågått i Mjøsa i lang tid. Både denne kartleggingen og internasjonale studier viser at mikroplast mest sannsynlig er tilstede i alle naturmiljøer, skriver Niva.