Verden er på vei inn i et skifte som vil påvirke hele samfunnet i løpet av få år, og styrken i lokale kulturelle strukturer vil være avgjørende pådrivere for hvor grå eller grønne disse skiftene blir.

FNs klimapanel har gitt oss tiden fram til 2030 på kutte klimagassutslippene med 45 % – det er kun 11 år, og vi vet at vi for å nå 1,5-gradersmålet må man samhandle om lokale klima- og ressursutfordringer i en helt annen skala enn nå.

Dette ser vi så langt lite av i de planene som de fleste kommunene nå legger for de neste fra fire, til 20-30 år.

Annonse

Dette er planer som nødvendigvis fokuserer på å få nesten umulige regnestykker til å gå opp med utgangspunkt i vår ofte noe ideologiske, markedsbundne og symboltunge nasjonale økonomi- og samfunnsstruktur. Selv om disse sentrale planene formelt gir rammen for fremtiden så er det vår jobb som borgere i lokalsamfunnet å løfte blikket, for det er her vi bor, det er her vi lever livene våre. Kulturen i vid forstand er limet i ethvert samfunn, og jo større utfordringene blir jo viktigere er det at limet er fleksibelt og sterkt, og kan tåle økte belastninger.

De lokale avgjørelsene må derfor også forholde seg til bærekraftmålene og Parisavtalen. Dette må være det ytterste rammeverket for alle kommuner; store og små.

Kommunekartene har en tendens til å bli flate brikker i små og store spill, selv om vi innerst inne vet at jorda også på Elverum er rund, og det må ethvert kommunestyre erkjenne. Vi skal fortsatt prioritere trygghet i eldreomsorg, skole, helse, arbeidsplasser, landbruk, hyttefelt, kollektivtrafikk og integrering på plass 1, 2 og 3 – alt etter som hvor vi bor, men de avgjørende rammebetingelsene må være erkjennelsen av at kommunekartet og -budsjettet er en liten og svakt krummet brikke av svært mange i et puslespill som utgjør en rund klode.

Og alle brikkene må være villige til å tøye seg litt for at ikke det hele skal sprekke opp.