09:38 Allerede på trikken møter jeg barn og unge med plakater og ansiktsmaling.  Alle har det utrykket i ansiktet, det litt stolte og bestemte utrykket. Det nå-skal-jeg-faktisk-ut-og-gjøre-noe-viktig-utrykket. Og det er jo akkurat det de skal. De skal ut og redde verden, er det ikke det de skal?

 

Annonse

09:45 Mens vi nærmer oss Stortinget kommer nye streikende til, og innen vi svinger ut fra Lille Grensen og inn på Karl Johan, må vi bane oss frem mellom mennesker og håndplakater. Jeg vinker Lykke til, til barna fra trikken, og begynner på veien inn mot Løvebakken. Her er det så trangt at jeg faktisk må presse meg fram.

10:08 Foran scenen har de voksne i gule vester – frivillige som ville stille opp for saken – laget en liten pressesone hvor fotografer og TV-folk (som det er masser av) kan bevege seg fritt, og få overblikk.

10:11 Det kryr av mennesker her, mennesker som roper; mennesker som smiler; mennesker som synger; og mennesker som bare ser seg rundt, tar inn alle inntrykkene.

 

10:12 Det kommer fra alle deler av Oslo. Det er fra barneskolen; fra ungdomsskolen; fra barnehagen; fra videregående; det er studenter og arbeidere. Det er de som er engasjerte fra før av, og det er de som aldri har vært på en demonstrasjon før.

-det er vi som skal ta over det her landet, den her jorda, og vi bryr oss jææækli mye om den.

Det er de som ble med mest fordi alle andre skulle, og det hørtes spennende ut. Kanskje hadde de sett en video av Greta Thunberg på Skavlan og tenkt at -Wow, det er jo helt sant! Også hadde de blitt med da hun søte i klassen spurte om de ikke skulle lage håndplakater etter skolen.

10:14 Og nå står de her alle sammen, tett i tett i tett. Og når man står her, midt i dette fellesskapet, roper slagord, synger, klapper og hopper, da er det ingen tvil om at dette var det riktige å gjøre. Menneskene her på plassen har og en annen ting til felles; vi er unge. De færreste av oss har stemmerett (jeg har dog det), men det er vi som skal ta over det her landet, den her jorda, og vi bryr oss jææækli mye om den. Derfor står vi her nå, og roper taktfast, på politikere; på Erna og på alle andre voksne. Vi roper at noe må gjøres, at vi ikke gidder sitte på skolebenken og lære, når ikke de voksne har skjønt noen ting.

10:24 Alle de som hopper nå hopper for miljøet, alle de som hopper nå hopper for miljøet, roper de. Overalt. Og hopper og hopper. Og den ålreite bestefaren fra Besteforeldrenes Klimaaksjon hopper litt rolig i sin gule refleksvest, mellom alle barnebarna.

10:35

Ola Elvestuen går på scenen til en kombinasjon av klapping, buing og roping. Han får bare sagt en halv setning før han avbrytes av taktfaste rop Hva vil vi ha? Klimahandling. Når vil vi ha det? NÅ! Ola snakker om klima og regjeringa og hva de får til, og ser ut som han er en blanding av imponert, oppgitt og litt redd, der han snakker foran et hav av mennesker. Mennesker som taktfast fortsetter ropinga, dog med et volum som gjør at v akkurat kan høre hva Ola sier om vi vil.

 

10:42 Etter appellen møter Ola et par av de yngre streikerne bak scenen. Han setter seg på huk for å snakke med dem, og svarer, uvanlig tålmodig, på spørsmål. Barna lytter intenst og svarer, først litt nølende, og så bestemt, der de står, omringa av store mediehus og enda større mikrofoner.

 

11:42 Noen har innsett at de må opp i høyden for å se. Og bli sett. De klatrer opp i lyktestolper; trær og på andres skuldre. Derfra har de brått en helt annen oversikt over hva de er med på.

 

12:00. For oss som trodde det ikke kunne bli noe særlig trangere her, er det nå avkreftet. For å komme meg ut fra midten må jeg brøyte meg gjennom en menneskemengde der hver centimeter er tatt. Det tar ti minutter å komme seg de femti meterne bort til gjerdet jeg har sikta meg inn på. Og mens jeg brøyter meg frem kjenner jeg på den der gode følelsen av å være en del av noe. Litt som å være forrest på en konsert med et band du virkelig elsker. Du kan lene deg på folkemengden rundt deg, bli en del av en slags synkron bevegelse hvor alle støtter seg på hverandre. Sånn er det her og.

 

12:12. Og det er ikke bare de typisk engasjerte ungdommene, de med slitte converse og fjellreven og farga hår og tusen buttons på jakka. Det er alle. Det er gutter og jenter og boblejakker og uggs og hipsterlue og ullgenser og collegenser og jean paul-genser om hverandre.

-Og mens jeg brøyter meg frem kjenner jeg på den der gode følelsen av å være en del av noe.

Det er Lillebroren min og kompisene hans, som jeg trodde syns sånne her aksjons-greier var flaut, men som nå roper, et sted midt inne i folkemengden. Muligens i Pologenser og vaffeljakke, men det er ikke viktig nå, for i den saken her står vi sammen, på tvers av dreads og vaffeljakker, Uggs og DcMartens.

 

 

 

12:42  De sier vi er 20 000, de i gule vester, som holder tellinga. Jeg tenker, wow oj, dette må jo være historisk. Og det er akkurat det det er. Vi er en del av historia. Og kanskje skal vi se tilbake på de her bildene fra i dag, som vi har liggende på en eller annen gammel harddisk om 20 år, og tenke; Shit, at de ikke hørte på oss, politikerne, at de ikke skjønte det var på tide å gjøre noe før det var for seint, at de ikke skjønte alvoret den 22.mars 2019.

-Vi var der den dagen noen skjønte alvoret, den dagen vi redda verden en hel masse.

At de isteden bare fortsatte å bore etter olje; dumpe avfall i fjorder; bygge attenfelts motorveier; ødelegge jorda litt, hver dag. Men jeg håper ikke det. Jeg håper vi kan finne frem bildene fra i dag, om 20 år, og tenke; Vi, vi var en del av noe større, vi var med på en bevegelse, et opprør som skulle få store konsekvenser. Vi var der den dagen noen skjønte alvoret, den dagen vi redda verden en hel masse. Med en skolestreik. Sammen med titusener av elever. Over hele verden. Redda vi jorda. Den dagen.

Det håper jeg vi kan tenke.