Av Stephen Woroniecki |

Naturlige klimaløsninger lar naturen gjøre den tøffe jobben i kampen mot klimaendringer ved å restaurere habitater som skoger og våtmarker. Slik kan CO2 absorberes fra atmosfæren og bidra til større biologisk mangfold. Stephen Woroniecki – professor og forsker på tilpasning til klimaendringer ved Lund Universitet i Sverige – diskuterer hvordan dette kan møte den økologiske krisen, med miljøforkjemper og spaltist i Guardian, George Monbiot.


Q: Hva har inspirert deg når gjelder naturlige løsninger på klimaendringer, og hva er de viktigste fordelene kontra andre tilnærminger?

Annonse

– Det forener de to avgjørende oppgavene: Forhindring av klimakollaps og forhindring av økologisk sammenbrudd. Det er alle de tingene vi uansett burde gjøre, for å begrense omfanget av den sjette masseutryddelsen og beskytte og gjenoppbygge truede økosystemer.

På disse feltene, som i alle andre, har vi ofte tendert til å handle isolert, gjenta de samme tiltakene, og feile i å gjenkjenne synergier. Naturlige klimaløsninger viser hvordan vi kan bruke de selvregulerende kreftene i den levende verden til å hjelpe med å parere klimakatastrofen.

Jeg må understreke at selv om vi utnytter naturlige klimaløsninger maksimalt, må vi fortsatt fjerne nesten alle drivhusgassutslippene og la de fossile brenslene bli i bakken, dersom vi skal hindre en global temperaturøkning på mer enn 1,5℃ (eller til og med 2℃). Men det er nå klart at skadebegrensing alene ikke er nok; vi trenger å trekke karbon som vi allerede har sluppet ut i atmosfæren, tilbake.

De andre hovedstrategiene for karbonutrekk er, etter mitt syn, katastrofale.

Den første er bioenergi med karbonfangst og lagring (BECCS). Dette innebærer å dyrke opp biomasse i plantasjer, brenne det i kraftstasjoner for produksjon av strøm, fange CO2 fra eksosgassene og begrave det i geologiske formasjoner.

Enhver iverksetting av BECCS som i tilstrekkelig grad reduserer karbonet vil også forårsake enten humanitær eller økologisk katastrofe, på grunn av det store landarealet – avlingsarealer eller utmark – som plantasjene vil fortrenge. Trolig vil det også være selvødeleggende på grunn av den massive karbonpulsen som transformasjonen fra skogarealer til plantasjer vil utløse, og på grunn av de store ekstramengdene med kunstgjødsel som det vil kreve – med tilhørende utslipp av drivhusgasser.

Den andre er direkte uttrekk fra luft. Ikke bare vil det sannsynligvis bli ekstremt dyrt, men den karbontunge infrastrukturen som kreves – og som hviler på et høyt uttak av stål og sement – vil kunne dra oss forbi kritiske tipping points før vi rekker å oppleve de positive sidene.

Dette er to dårlige måter å adressere problemet på. Hvorfor iverksette dem når det finnes en mye bedre måte?

Q: Dette er helt klart et felt i utvikling, og vi trenger forskning for å forstå hvordan vi best kan implementere naturlige klimaløsninger. Kan du nevne noen av de mest djerve og spennende eksemplene som allerede er forsøkt rundt om i verden, og som vi kan lære fra og bli inspirert av?

– Pr i dag er de to største karbonlagringstypene som er identifisert, skoger og torvmyrer. Men en av de tingene som jeg synes er mest spennende på dette feltet, er det at vi ennå vet så lite. Hvert år blir nye store muligheter identifisert, i økosystemer som tidligere ikke har blitt fullt ut undersøkt. Vi vet for eksempel nå at begrodde kysthabitater – som mangrover, saltmyrer og sjøgressenger – kan akkumulere karbon 40 ganger så raskt per hektar som det tropiske skoger klarer, på grunn av måten organiske sedimenter blir fanget og begravd på i våtmarker.

Et tema som knapt har blitt utforsket i det hele tatt er den karbonlagringen som ligger i å stoppe med tråling og mudring. Sjøbunnen utgjør et stort karbonlager, men disse aktivitetene som skurer over tre fjerdedeler av sokkelen hvert år, sparker karbon ut i vannet der det oksiderer og slippes fri. Ennå vet vi ikke helt sikkert, siden det har blitt forsket så lite på det, men det kan være at vi ved å innskrenke disse ødeleggende aktivitetene – som vi uansett burde gjøre, siden de utgjør den største årsaken til økologisk skadeverk på marine habitater – kan oppnå et massivt høyere nivå av karbonlagring.

– Jeg må nevne to nøkkelprinsipper. Først – at dette ikke bare handler om å skape nye eller fornyede økosystemer. Vi behøver også verne jordas eksisterende karbonlagre – som gamle skoger – deponeringskapasiteten fra dem vil det ta århundrer å gjenskape. For det andre, at fruktbar dyrkingsjord ikke tas i bruk. En naturfornyelse av det slaget jeg foreslår bør kun finne sted på mindre produktiv jord. Til forskjell fra BECCS plantasjer kan naturlige økosystemer trives på mindre fruktbar jord, uten ekstra gjødseltilførsel.

Q: Forslaget om et Green New Deal i USA innebærer en grønn omforming av samfunnet og økonomien gjennom investeringer i fornybar energi og ved å fase ut fossile brensler. Hvordan ser du på rollen til naturlige klimaløsninger innenfor en bredere omforming av samfunnet og den verden vi lever i?

– Jeg mener at naturlige klimaløsninger nå raskt må implementeres av alle myndigheter, ved siden av ekstremt rask reduksjon i energiforbruk og erstatning av fossile brensler. Skal vi unngå et fullskala klimasammenbrudd trenger vi globale fellestiltak i et omfang vi aldri tidligere har sett. Mitt håp er at den nye, kompromissløse stemningen blant de unge, og de fantastiske protestbevegelsene, slik som klimastreikene og Extinction Rebellion, vil bidra til at dette skjer.

Q: Forslag til geoingeneering (klimateknikk, red.anm.) blir ofte kritisert for å ta sjanser med natursystemer som kan føre til katastrofale konsekvenser – ofte med lite eller ingen konsultasjon med de som vil bli mest berørt. Hvordan skal vi sikre at naturlige løsninger blir iverksatt på demokratisk vis og uten at vi repeterer de teknokratiske argumentene fra mange geoingeneering-prosjekter?

– Hva vi enn gjør må det gjøres med og via de menneskene det kan tenkes å berøre, under prinsippet “intet om oss uten oss”. Naturlige klimaløsninger må skje under fri, tidlig og informert aksept fra urfolk og lokalsamfunn, og fordelene må tilflyte disse samfunnene. Ingen prosjekter må drives fram hvis de undergraver deres landrettigheter, økonomisk sikkerhet og livskvalitet. Tvert om – alle prosjekter må søke å styrke dem. Det finnes noen utmerkede eksempler rundt om i verden på hvordan dette kan gjøres, samlet inn via Equator-initiativet.

Q: Å rehabilitere naturhabitater kan av og til bety at eksterne eksperter får autoritet på bekostning av lokalbefolkning. Hva tror du er viktig å ha i mente når man bereder grunnen for naturløsninger i lokalsamfunnene?

– Jeg mener at alle prosjekter bør følge tilnærmingen til den brasilianske filosofen Paolo Freire: Felles opplæring og forståelse. En utenforstående bør ikke komme med innstillingen om at hun kan tre sin overlegne kompetanse ned over hodene på lokalbefolkningen. Hun bør begynne med å be dem om å fortelle henne om dem selv, livene deres og behovene, utveksle kunnskap, i håp om at alle blir lærere og opplærte. Den som kommer utenfra kan ta med inn nye idéer og perspektiver som jeg tror kan være essensielle – mens lokale folk kan tilføre dyp innsikt og kunnskap om det som er spesifikt for det enkelte sted og lokalsamfunn; dette er også essensielt.

Q: Hvordan kan mennesker bli involvert i utforming, implementering og ledelse av naturlige løsninger på klimaendringer?

– På våre nettsider (Natural Climate Solutions) har vi listet opp de organisasjonene som allerede finnes på feltet, og noen av dem ønsker hjelp velkommen. Men det viktigste akkurat nå er spre ordet så fort som mulig.


Denne artikkelen ble først publisert på The Conversation, under Creative Commons-lisens.