Fra Raskiftet vindpark på Hedmark. Foto: Morten Risberg.

(KRONIKK)

Alle har forstått viktigheten av klimareddende tiltak – men la oss ikke glemme naturen i det hele.

Vi har nok av polariserende debatter i landet vårt; innvandring, ulv, bompenger – og den heteste poteten akkurat nå – vindkraft. NVE har gitt konsesjon til et mangfold av prosjekter, som hver og en møter voldsom motstand fra miljøorganisasjoner og lokalbefolkning. Det gamle begrepet «NIMBY» (not in my back yard) har aldri vært mer treffende.

Annonse

Utbygging av vindkraft dømmes som miljøvandalisme, mens motstandere av turbinene blir døpt til desillusjonerte Don Quijoter.

Anders Bjartnes, redaktør i Energi og Klima, skriver i sin kronikk at vi trenger «massiv utbygging av sol- og vindenergi – raskest mulig, over hele verden». Kronikken slår ned på kritikk av vindturbinene, og ber om forståelse av viktigheten rundt et kollektivt ansvar for fornybare ressurser.

Ingen vil vel motsi viktigheten av å bremse bruk av fossile brennstoff, og finne akseptable alternativer. I tiden etter 1.5-gradersjusteringen, og den påfølgende verdensdekkende skolestreiken for klima, har kravet til klimareddende arbeid blitt satt på dagsorden som aldri før.

Allikevel – i arbeidet fremover er det viktigere enn noen gang å finne de riktige kompromissene, og velge hvor kruttet skal settes inn.

FNs naturpanel IPBES la nylig frem den første evalueringen av biodiversitet og økosystem på 15 år. På lik linje med parisavtalen, skal rapporten legge føringer for «beijingavtalen» i 2020, som bestemmer hvordan vi best bevarer fremtidens naturgrunnlag og artsmangfold. Og det er ingen tid å miste – tallene viser en truende utryddelse av én av jordens åtte antatte millioner arter, og naturens evne til å støtte en voksende menneskelig sivilisasjon er i ferd med renne ut i sanden.

Her på bjerget har vi blant annet mål om å verne 10 prosent av skogsarealene våre – mens vi foreløpig kun har vernet litt over 5 prosent.

Vindkraft er absolutt en verdifull ressurs, og kan være et viktig bidrag for å øke andelen fornybar energi, men hvor mye skal det gå på bekostning av urørt norsk natur? Og kan vi legge innsatsen ned i et annet alternativ?

Geografisk egnethet er en forutsetning for enhver, hensiktsmessig installering av fornybare alternativ i naturen. Riktignok har vi nok av vind her til lands, men det norske, fjellrike landskapet er ikke videre egnet for enkel installering av vindturbinanlegg – i motsetning til eksempelvis Danmark eller Tyskland.  Utbygging i Norge krever ofte tilrettelegging i form av bergsprengning, hogst, graving og veibygging – hvorav alt må tas med i regnestykket for påvirkning og ødeleggelse av natur og artsmangfold.

Vannkraftanleggene i norsk natur også har hatt sin tid med kritikk og debatt over negative konsekvenser, men nå som de først eksisterer, burde vi ha som mål å optimalisere utbyttet vi har fra allerede utførte inngrep.

Vannkraft står for 99 prosent av all strømproduksjon i Norge, viser tall fra Statkraft. Og prognosene tilsier at potensialet ligger enda høyere. Visse studier viser at oppgradering av norsk vannkraft kan øke årlig produksjon med mellom 22 og 30 TWh, samt gjøre anleggene mer miljøvennlig for lokalområdet. Til sammenligning hadde norsk vindkraft en total produksjon på 3.87 TWh i 2018.

I tillegg har Norge et relativt uutforsket potensial for dyp geotermisk energi, samt utbygging av havvind. Disse tiltakene er dog hemmet av store utbyggingskostnader, som igjen peker på billig vindkraft som en attraktiv mulighet – men skal penger være avgjørende for beslutninger som bestemmer skjebnen til miljøet?

Bjartnes anmoder også om nestekjærlighet til våre strømtrengende, europeiske naboer – og rett skal være rett – samtlige må sette alle kluter til, hvis vi skal nå noen som helst utslippsmål. Allikevel er det diskutabelt, hvor rett det er, at vår fornybare vannkraft (og litt vindkraft) skal selges til europeiske bedrifter som ønsker grønn energi. Samtidig som over 40 prosent av strømforbruk her til lands stammer fra europeisk kull- og atomkraft.

Her kommer ingen fasitsvar på hva som er beste veien å ta fremover, men la oss ikke bli blendet av klimaprofitører med grønne merkelapper på investeringer. Det er ikke å stikke under en stol med at utbygging av vindkraft fører til større lommebøker hos private investorer. Så lenge det er begrensede muligheter til å tjene penger på å la naturen stå urørt, vil nok situasjonen forbli et skjevfordelt kompromiss.  

Til sist – la ikke dette bli en debatt mellom klima eller natur. De to begrepene er gjensidig avhengig av hverandre, og vi trenger begge i kampen for kloden. Når vi så vi i fremtiden forsøker å redde verden med nye, teknologiske inngrep i naturen – la oss tenke oss godt om, før vi sager av greinen vi sitter på.