Foto: Alette Sandvik.

‘De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine. Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken. De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene.’

Slik har mange av oss opplevd det kjæreste vi har denne våren og sommeren. Gravemaskiner som spiser det landskapet vi elsker. Rolf Jacobsen var virkelig forut for sin tid da han skrev diktet ‘Landskap med gravemaskiner’ i 1954. Kanskje er dette Norges første miljøverndikt? Jeg tror alle som har kjempet mot vindkraftindustriens ødeleggende krefter de siste årene kan kjenne seg dypt og inderlig igjen i Rolf Jacobsen sin diktning.

‘De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete?’

Annonse

Diktet er typisk sivilisasjonskritisk og skremmende aktuelt i år, mer enn 60 år etter at det ble skrevet. Det skildrer hvordan den blinde teknologien ødelegger den opprinnelige naturen til fordel for en kunstig og kortsiktig erstatning. Hva slags vesen har bare en diger kjeft og en rumlende mave? En vannskapning som aldri slutter å være sulten og en som ikke tenker over de langsiktige konsekvensene av sine handlinger.

Et vesen som har ‘Hoder uten øyne og øynene i baken’ gir en sterk følelse av at man snur seg vekk fra det som egentlig foregår, og bare forsetter uten å virkelig tenke seg om. Det er akkurat det som skjer i Norge akkurat nå i 2019. Vi er inne i en helt absurd situasjon der inngrepsfri natur over hele landet blir ofret til vindkraftindustriens ødeleggende krefter for å gjøre Norge mer ‘miljøvennlig’! De inntar hubroens siste ødemarker med den samme likegyldige selvfølgelighet som man før i tiden kastet all søpla fra båtene rett i sjøen og trodde det ble borte.

Den dystre stemningen i diktet når et klimaks i setningen; Er dette et slags helvete?

‘For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner? De har blindede øyner og lenker om føttene. De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust og kald sol fra prosjektører. Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.’

Når maskinene er blinde slaver, hvem er da egentlig ansvarlig for deres ødeleggende virksomhet? Vi mennesker styrer maskinene, men vet menneskene egentlig hva de gjør? Menneskene som har manet frem de historiske ødeleggelsene av norsk natur vi ser i dag viser seg å være blinde, og tydelig styrt av krefter som de ikke rår over selv. De lever i de løsrevne tings univers. Et meningstomt og fysisk univers. For det er ikke særlig klokt å ødelegge naturen for å redde miljøet.

Norske myndigheter har de siste årene vist en kortsiktig uforstand når det gjelder ivaretakelsen av vår natur som er så dramatisk at det bør skremme de aller fleste.

Diktet gir oss en kraftig advarsel mot en blind teknologisk utvikling. Gravemaskiner hører definitivt ikke hjemme i de siste restene av vår inngrepsfrie natur. Jeg forstår og sørger sammen med alle som kjemper mot inngrepene som den norske vindkraftindustrien nå så dramatisk forårsaker over hele landet.

Det trengs stor visdom for å være en varsom gjest på jorden.


Kronikkforfatter Alette Sandvik er biolog og ansatt i Naturvernforbundet i Trøndelag. Denne teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side.