– Gjennomgående er de målte nivåene sannsynligvis under kjent helseskadelig nivå, men enkelte av rødrevene i studien kunne være i faresonen, sier vilthelseansvarlig ved Veterinærinstituttet, Knut Madslien, i et innlegg på hjemmesidene til NINA, Norsk institutt for naturforskning.
– Den høye forekomsten av muse- og rottegifter dokumenterer at giftstoffene spres vidt i naturen, men konsekvensen av dette for norsk fauna er ikke kartlagt, sier han.
Knut Madslien har ledet forskningsprosjektet som skjedde i et trepartssamarbeid mellom Veterinærinstituttet, NINA og MNBU Veterinærhøgskolen.
Rødrever «fra Oslo» hadde høyest giftkonsentrasjon
Prøvene er innsamlet over en periode på 20 år, mellom 1997 og 2017. Konsentrasjonene av giftstoffene var generelt lave for ulv, gaupe, jerv, fjellrev og villmink, mens altså rødrev hadde betydelig høyere konsentrasjoner enn resten av rovdyrene.
«Gjennomgående er imidlertid de målte nivåene sannsynligvis under kjent helseskadelig nivå, men biologiske og subkliniske effekter kan ikke utelukkes», er en av konklusjonene som trekkes.
Madslien forteller at de fant spor av muse- og rottegifter hos 169 av 254 dyr, eller i 67 prosent av leverprøvene fra alle rovdyrene (37 ulver, 48 gauper, 45 jerver, 51 rødrever, 23 fjellrever og 50 villminker), innsamlet mellom 1997-2017.
– Hos rødrev hadde alle av de 51 undersøkte individene AR (antikoagulerende rodenticider, red. anm.) i leveren, og de høyeste totalkonsentrasjonene ble funnet hos rødrever i Oslo, sier Madslien.
Spiser gift – eller smågnagere som har gift i seg
Det ble undersøkt for syv ulike muse- og rottegifter (warfarin, kumatetralyl, bromadialon, brodifakum, difenakum, difetialon, flokumafen) i leverprøvene med analysemetoden væskekromatografi med massespektrometri (LC-MS).
De undersøkte dyrene kom fra hele landet. Rovdyrene i studien var hovedsakelig felte (ordinær jakt, skadefelling) eller trafikkdrepte, og dermed i utgangspunktet ansett som friske. Det foreligger i liten grad helseopplysninger om de undersøkte individene.
– Rovdyrene kan eksponeres direkte ved å spise AR i sin opprinnelige form, men dette vurderes som mindre sannsynlig for de aktuelle artene, med unntak av rødreven. En indirekte, og dermed utilsiktet, eksponering kan forekomme ved at rovdyrene spiser smågnagere som er døde eller svekket etter inntak av AR, eller ved akkumulering gjennom næringskjeden, sier Knut Madslien.
