Reetablering av ulvebestanden i Norge er rot til en av vår tids største debatter, og motstridende argumenter kommer blant annet fra politikere, miljøorganisasjoner, bønder, jegere og beboere i ulvesonen.

Et av hovedargumentene til ulvemotstanderne handler om sikkerheten til folk og fe i nærhet av revir, et annet om at privatpersoner føler frykt og senket livskvalitet på grunn av ulvens tilstedeværelse.

Men hvor farlig er egentlig ulven?

Annonse

«Vern av mennesker må gå foran vern av ulv», uttalte Yngve Sætre (H) fra Elverum i en sak i avisa Østlendingen. Politikeren argumenterte for større uttak av ulv, og hevdet at velferden hos lokalbefolkningen i ulvesonen blir tilsidesatt.

Han er på langt nær den eneste med dette synet. Sætre stiller seg i en lang rekke av politikere som nevner frykt og fysisk sikkerhet som begrunnelse for å øke kvoten under ulvejakten. Varaordfører i Elverum, Arnfinn Uthus, har blant annet fremmet et ønske om lovlig anskaffelse av pepperspray for folk som skal ferdes i skog og mark der det finnes ulv og andre rovdyr.

En person i et ulveland har større sjanse for å bli drept av en hund, lynnedslag, bistikk, eller å kollidere bilen med en hjort, enn å bli skadet av en ulv

Konklusjon fra amerikansk studie på ulv

I lokalaviser og på sosiale medier florerer det med historier om privatpersoner som føler frykt på grunn av ulverevir i nærområdene. I en sak fra NRK kunne man lese om familien fra Østfold som krevde skoleskyss på grunn av nærgående ulv, og en far fra Enebakk uttalte til VG at han ikke lenger ville la datteren gå ute alene.

På motsatt side er det nok av mennesker i innlandet som gjerne uttaler at de lever trygt i nærheten av revirene – uten å frykte potensielle ulveangrep.

De divergerende uttalelsene er mildt sagt forvirrende, og det er utfordrende for utenforstående å få en forståelse av realitetene. Hvor farlig er det egentlig å gå i skogen innenfor forvaltningssonen? Har det norske folket noe å frykte fra den firbeinte, grå?

Majoriteten av ulver er ufarlige

Sist gang noen ble drept av ulv i Norge var i 1800, da en seks år gammel jente angivelig mistet livet. Den norske ulvebestanden har dog hatt sparsommelig utbredelse de siste 200 årene, som gir lite generelt vurderingsgrunnlag for ulveangrep på mennesker.

Statistikk fra Nord-Amerika, undersøkt av International Wolf Center, viser at det de siste 60 årene var 80 dokumenterte, konfronterende møter mellom menneske og ulv, hvorav 25 tilfeller var uprovoserte angrep fra friske ulver. Resterende møter med kamp mellom ulv og menneske handlet  enten om ulvens selvforsvar eller angrep fra rabiessmittet ulv. Rapporten fra senteret legger også vekt på at Nord-Amerika har en antatt ulvepopulasjon på over 60 000 individer, og at det lave antallet angrep viser at majoriteten av ulver er ufarlige for mennesker. I Norge var det 70 helnorske ulveindivider i 2018, men naturligvis på et mye mindre areal enn USA.

Statistisk sett kan en ulveflokk ta opptil 100 elg per år. Kadaver som på bildet er dermed et relativt normalt syn i villmarken, men kan virke fryktinngytende for mennesker.

Statistisk sett kan en ulveflokk ta opptil 100 elg per år. Kadaver som på bildet er dermed et relativt normalt syn i villmarken,
men kan virke fryktinngytende for noen mennesker. Foto: Morten Risberg.

«En person i et ulveland har større sjanse for å bli drept av en hund, lynnedslag, bistikk, eller å kollidere bilen med en hjort, enn å bli skadet av en ulv», sier rapporten.

Senteret lister opp fire årsaker som kan føre til økt andel ulveangrep. Disse er rabies, tilvenning til menneskelig samfunn, provokasjon, og hvis mennesker gjør store inngrep i ulvens naturlige habitat.

En annen rapport fra Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), som omhandler frykt for ulv, adresserer de samme faktorene. I rapporten står det at «ingen av de faktorer som assosieres med ulveangrep er tilstede i dagens Skandinavia. Rabies er fraværende og samtidig er leveområde-kvaliteten høy med god tilgang på byttedyr».

Seniorforsker ved NINA, John Linell, var med på å utarbeide rapporten, og han presiserer hvor lite sannsynlig det er med ulveangrep på mennesker i Norge, rent statistisk.

Frykt må tas på alvor

– Det er 17 000 ulv i Europa, og vi må tilbake til 70-tallet for å finne angrep. Etter andre verdenskrig er det kanskje 4-5 tilfeller, og dette var stort sett rabiesangrep. Det er ikke null, men det er så tett inntil null som det kan være, sier han til Naturpress.

Allikevel registrerer han at et stort antall mennesker i Norge innehar frykt for rovdyret, noe han mener må tas på alvor.

– Frykt er genuint, men det har ingen base i objektiv risikovurdering. Det er litt som en fobi – skal vi ta vekk alle ulvene fordi noen har en frykt mot dem?

Linell fortsetter å forklare at mennesker i det moderne samfunnet, og Norge spesielt, har en misoppfattelse om at ulver kun hører hjemme i ødemarka, langt fra sivilisasjonen.

– En stor del av problemet er forventningen om at ulv bare skal være et villmarksdyr. Alle har sett programmer på TV eller lest at ulv finnes i Alaska, Yellowstone eller Sibir. Så – når en ulv dukker opp rundt husveggen blir folk sjokkert, og de tenker at dette er unormalt, eller at noe er galt med individet.

Sannheten er at ulv er like bra tilpasset til å være i landbruksområder eller kulturlandskap, som i villmarka, mener Linell.

– Vi må få ut budskapet om at ulv hører hjemme i kulturlandskap – akkurat som elg eller rådyr!

Nærgående ulv

Begrepet og diskusjonen rundt «nærgående ulv» er stadig å finne i medieoppslag, i områder der folk bor i nærhet til ulverevir. Slettås-flokken i nærheten av Trysil i Hedmark, ble særlig hevdet å bestå av nærgående individer, fulgt av det kjente utsagnet om “ulven som stod på trappa til nærbutikken”.

Foto: Wikimedia Commons.

På bakgrunn av disse påstandene ble en omfattende GPS-studie gjennomført på flokken, forteller Arnodd Håpnes i Naturvernforbundet.

– Undersøkelsene viste at Slettås-flokken ikke var mer nærgående enn andre ulver, og utsagn om unaturlig ulveadferd er kun forsøk på å endre sannheten, sier Håpnes.

– Ulver er likevel relativt lite sky når det gjelder å nærme seg hus, veier og andre menneskelige installasjoner, og den har ikke problemer med å bevege seg ganske nær bebyggelse, forteller han. – Men den løper som regel raskt bort når den ser folk, og han legger til at det ofte er naturlige forklaringer på hvorfor ulvene kan bli observert ved hus og vei.

– Ulven følger matfatet, og på vinterstid vil elgen trekke ned fra høyereliggende områder ned til bygda, der elgmaten er lettere tilgjengelig langs gjerder, veier og stier. Elgen velger minste motstands vei. Det samme gjør ulvene når de er på vandring og jakt, det er lettere å bevege seg langs en brøytet skogsbilvei enn i dyp snø, og da vil de naturligvis støte på bebyggelse etterhvert.

Håpnes legger likevel til at ulven potensielt har en mulighet til å skade folk, selv om dette er lite sannsynlig i Norge.

– Ulven er en veldig stor hund, så potensielt kan den være farlig, akkurat som en elg eller et annet stort, vilt dyr. Det er en viss mulighet for at den kunne skadet mennesker hvis en konfrontasjon hadde oppstått, men sjansen for så nære møter mellom folk og ulv er jo mikroskopisk. Til og med en rødrev kan være farlig for folk.

På samme måte som Linell i NINA, mener Håpnes at frykt er en reell problemstilling som må tas på alvor, men at løsningen ofte kan være opplæring og kunnskapsspredning.

– Det skal være ulv i Norge og vi som bor innenfor ulvesona må bo der det er ulv i all fremtid, derfor er det viktig å bruke kunnskap og kapasitet til å hjelpe de som har frykt, og føler seg usikker med ulven i skogen. Vi må lære oss å leve med ulven gjennom formidling av forskningsbaserte fakta, ikke mytebaserte påstander, sier Håpnes.

Konfliktdemping?

Rovviltnemdene i Norge har ansvar for å utarbeide regionale forvaltningsplaner for rovdyr, men de skal óg styre prioriteringen av forebyggende og konfliktdempende virkemidler.

Arnfinn Nergård, leder for Rovviltnemda i region 6, kan fortelle at de ofte hører om folk innenfor forvaltningssonen som har en frykt for nærgående ulv.

– Er folk redde for å gå i skogen?

– Ja, vi hører ofte det, men det er forskjellige typer frykt vi registrerer. Det er frykten for å støte på ulv og hva som da vil skje, eller frykten for at unger skal bli skremt – men vi må heller ikke glemme frykten for tap av eget levebrød. Det har vært en massiv nedleggelse av husdyrhold og utmarksbeite langs deler av svenskegrensen, og dette er noe som fortsetter å spre seg. I tillegg finnes det frykt for at noe skal skje med hund eller andre husdyr.

Nergård sier at en del av det konfliktdempende arbeidet til nemdene foregår gjennom spredning av informasjon og kunnskap, men han mener likevel at det viktigste tiltaket er bestandsregulering.

– Tidvis har vi ligget på dobbelte av bestandsmålet, og det har vi lenge forsøkt å gjøre noe med, men våre vedtak har alltid blitt overprøvd av miljødepartementet de siste årene. Vi fungerer som bindeleddet mellom den berørte befolkningen, og de som styrer forvaltningen – og imellom der er det ofte lang avstand. Det viktigste av alt er respekt for de som føler på frykt, og dette ser det ut som at det kan være vanskelig å forestille seg hvis man sitter bak et skrivebord i Oslo.

Ulvesaken påkaller sterke følelser, på begge sider. Foto: Morten Risberg.

Personlig møte

Varaordfører i Elverum kommune, Arnfinn Uthus, har selv personlig erfaring fra møte med ulv i skogen, noe som har ført til at han er mer aktsom når han ferdes i villmarka.

– Jeg jobbet med vedlikehold langt ute i skogen, og en kveld gikk jeg til fots og jobbet langs en skogsbilvei. Plutselig hørte jeg fem ulver som begynte å kommunisere rundt meg, og kom nærmere og nærmere. Jeg fikk følelsen av at de ikke viste mye frykt. Det var veldig lite trivelig, for å si det mildt.

Uthus avsluttet jobben den kvelden, og neste dag hadde han geværet hengende rundt skulderen, som gjorde at han igjen følte seg trygg.

– Jeg er mye i skogen gjennom jakt og arbeid, og jeg skal ikke la dette hindre meg i å ferdes i villmarka, men jeg er mer varsom når jeg går alene nå.

Varaordføreren fremmet et forslag om at mennesker som ferdes i skogen skal ha lov til å utstyre seg med pepperspray, for å gi en følelse av trygghet.

– Dette forslaget ble omtrent ledd bort, men hvis man ser til Nord-Amerika er dette en ganske normal praksis, og visse steder er det krav om slik spray hvis man ferdes der det finnes rovdyr, sier han.

For fremtidig forvaltning ønsker Uthus seg én ting, og det er at ulveforliket gjelder, og at bestandsmålene faktisk blir holdt.

– Det blir bare mer og mer ulv, og ulven blir mindre og mindre redd – og da vil vi nok se flere møter mellom ulv og mennesker.

Han er bekymret for at situasjonen begrenser folks bruk av naturen, og peker på at bærplukkere eksempelvis bruker skogen mindre nå enn før.

– Det er jo helst folk som bor nær skogen, så det er synd at utviklingen blir slik.

“Line” føler ikke frykt for ulv, men vil være anonym

«Line» bor også i skogen innenfor forvaltningssonen for rovdyr, og selv om hun har respekt for ulv, syns hun ikke dette  skal begrense sin egen ferdsel i villmarka. Hun har valgt å anonymisere navnet sitt, da mange i lokalbefolkningen ikke har samme syn som henne.

– Jeg føler ikke frykt når jeg går i skogen, men jeg er jo litt redd for at jeg skal komme overraskende på et rovdyr. Hvis dyret vet at jeg kommer så føler jeg meg trygg på at det helst går en annen vei.

Men selv om «Line» ikke føler frykt for eget liv og helse, vet hun at nærværet til ulven kan være farlig for andre enn henne selv.

– Jeg har jo flere typer husdyr, og jeg kan være redd for at disse skal bli tatt av ulv eller bjørn, men når jeg selv har bosatt meg her så føler jeg at bare må gjøre det beste ut av det.

Respekt for frykt

Det er ikke mye som splitter befolkningen mer enn ulvedebatten, og lite tyder på at konflikten vil få en varig løsning i nær framtid. Frykt for liv og helse er sentralt i spørsmålet om forvaltning, men skal vi høre på ekspertene er det svært lite sannsynlig at ulv vil gå til angrep på mennesker i norsk natur, selv om det aldri kan gis en garanti.

Men at frykt skal respekteres virker det å være enighet om.


Denne reportasjen er produsert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.