Ill.foto: Trond Myhre / Pixabay.

Av Karoline Andaur, nestleder i WWF, Christian Steel, generalsekretær i Sabima, og Arnodd Håpnes, fagsjef i Naturvernforbundet.


Vår viktigste lov for å ta vare på naturmangfoldet er blitt ti år gammel. Gratulerer! 

Loven har ført til mange positive tiltak for å ta bedre vare på norsk natur. Likevel – vi taper fortsatt natur her i Norge hver eneste dag. Alt for ofte blir natur prioritert ned på grunn av «tyngre samfunnshensyn» og langsiktig levedyktighet for arter vurderes svært ulikt eller ikke i det hele tatt. Mange bekker små blir en stor å. Hvert enkelt inngrep i naturen kan virke som lite alvorlig, men til sammen utgjør de en stor reduksjon i mengden og mangfoldet i den livsnødvendige naturen vår. 

Annonse

Loven er tydelig på at vi skal beskytte truet natur, men i praksis har loven ikke hatt den nødvendige effekten. Skal vi stoppe tapet av natur må naturmangfoldloven løftes, ambisjonene må høynes, loven må følges opp med solide faglige vurderinger, og ikke minst, den må møte internasjonale forpliktelser og nasjonale miljømål.

Gode intensjoner har ikke hatt praktisk betydning

Naturmangfoldloven hadde flere nyvinninger da den kom. Den skulle være sektorovergripende, den innførte verktøy for ekstra beskytte av den mest trua naturen og den hadde miljøkvalitetsnorm. Ingen av disse nyvinningene har gitt store nok effekter.

Tanken bak at loven skulle være sektorovergripende var å få betydning for vedtak om naturinngrep i alle sektorer uavhengig om det fantes sektor-spesifikt lovverk for naturvern. Men for eksempelvis skogbruk, en næring der det er mangelfullt lovverk for beskyttelse av natur, har imidlertid ikke naturmangfoldloven vært effektiv i å beskytte naturen. Et annet eksempel er havet utenfor 12 nautiske mil fra norskekysten der det finnes store naturverdier. Der gjelder ikke naturmangfoldloven i det hele tatt! 

Verktøyene for ekstra beskyttelse av sårbar natur har bare vært delvis vellykket. Ekstra beskyttelse av sårbar natur i form av prioriterte arter og utvalgte naturtyper har gitt beskyttelse til for eksempel fjellrev, kystlynghei, elvesandjeger og planten dragehode. I seg selv er det bra, men i forhold til ambisjonene da loven ble laget er dette altfor lite. Antallet prioriterte arter må settes kraftig opp – noe som også har blitt etterspurt av et samlet Storting.

Om vi skal få helhetlig forvaltning av natur på land trenger altså naturmangfoldloven å bli den sektorovergripende loven den var ment å være. Omfanget av natur som skal få ekstra beskyttelse må økes betydelig, og miljøkvalitetsnormene må bli flere og juridisk bindende.

Miljøkvalitetsnormer som kom med naturmangfoldloven definerer ønsket status for arter, naturtyper og økosystemer og oppretter et kunnskapssystem for å kunne måle om normen er innfridd. Det er to problemer med normen. For det første er det etter ti år laget kun en eneste miljøkvalitetsnorm. For det andre er ikke normene juridisk bindende. Resultatet er for lite naturvern. Siden normen for villaks ikke er bindende, trenger ikke vedtak etter akvakulturloven og utøving av all offentlig myndighet overfor oppdrettsnæringen å være i tråd med kvalitetsnormen. Poenget blir altså borte når det er en «veiledning», ikke en faktisk norm. På andre samfunnsområder ville slikt aldri blitt akseptert. Verken arbeidsmiljølov eller veitrafikkloven kan selvfølgelig være «veiledende», men gir på de fleste områder klare føringer for hva som er lov og ikke.

Vi trenger en oppdatert lov som gir mye mer naturvern

Om vi skal få helhetlig forvaltning av natur på land trenger altså naturmangfoldloven å bli den sektorovergripende loven den var ment å være. Omfanget av natur som skal få ekstra beskyttelse må økes betydelig, og miljøkvalitetsnormene må bli flere og juridisk bindende. Naturmangfoldloven må også gjelde til havs utenfor 12 nautiske mil.

For to år siden foreslo regjeringen å endre naturmangfoldloven for å kunne tillate mer nedskyting av kritisk truet ulv. En slik svekkelse av lovverket ville kunne fått alvorlige konsekvenser for mange truede arter i Norge utover ulven. Den samme regjeringen uttalte tidligere i år at den heldigvis ønsker å se på muligheter for mer helhetlig forvaltning av natur på land. Det er langt mer velkomne nyheter.

Det er ikke bare i Norge naturen er under press, og neste år skal verdens land møtes i Kunming i Kina for å enes om en internasjonal avtale for å bevare mer natur. Erna Solberg har sagt at hun ønsker en sterk avtale, og Norge har plassert seg i førersetet internasjonalt for å lande en avtale som gir mer natur. Da må vi selvsagt også gjøre leksa her hjemme. Det beste Regjeringen og Stortinget kan gjøre her hjemme frem til da er å styrke nasjonal forvaltning og eget lovverk for å sikre nettopp den bevaringen natur som vi alle sammen er avhengige av for å løse klimakrisen, sikre tilgang til livsnødvendige naturgoder og sikre gode liv for oss alle.

Naturmangfoldloven har kommet seg gjennom barneårene. Nå er det på tide å gi den mer ansvar og stille høyere krav slik at den vil bli det fantastiske verktøyet den var ment å bli – for natur og samfunn. Til lykke med de ti neste årene!