Det nyåpnede feltet Johan Sverdrup vil alene ha utslipp i sin levetid som er 25 ganger så store som hele Norges årlige klimagassutslipp, skriver Stian Amadeus Antonsen. Foto: Espen Rønnevik / Øyvind Gravås / Equinor ASA.

Av Stian Amadeus Antonsen, Oslo SV

Vi står overfor en enorm utfordring som vi aldri har sett maken til før, nemlig å sørge for en rettferdig grønn omstilling. Og vi har dårlig tid.

Hva står vi overfor?

Ofte er det slik at enkelthendelser og klikkvennlige nyheter dominerer nyhetsbildet, og forstyrrer oss fra å snakke om det som virkelig betyr noe. Utfordringen vi nå står overfor er større enn gjenreisingen av landet etter krigen. Verden bruker fortsatt millioner av fat olje hver dag. Det nyåpnede feltet Johan Sverdrup vil alene ha utslipp i sin levetid som er 25 ganger så store som hele Norges årlige klimagassutslipp. Parisavtalen forplikter Norge til 40 prosent mindre utslipp innen 2030. Vi trenger med andre ord en total omlegging av samfunnet, og må gjennomføre store endringer innenfor transport, industri og olje- og energipolitikken. Samtidig som vi gjør dette må vi sørge for at denne omstillingen ikke rammer de som har minst og at det etableres nye, grønne arbeidsplasser av god kvalitet. Vi er nødt til å mobilisere alle ressursene, alle tankene og alle de gode kreftene, sammen skal vi klare dette.

Hvordan vil energimarkedet se ut i fremtiden?

Politiske motstandere spør gjerne hva vi skal leve av dersom vi skal legge ned oljeindustrien. Premisset for dette spørsmålet er imidlertid feil. Dersom vi skal finne nye vekstmotorer for norsk økonomi må vi ta spranget og gjøre de store grepene nå. Når energimarkedet skal legges radikalt om så er det gode økonomiske argumenter for at vi må investere i andre næringer og legge om en del av dagens næringer, slik at de kan bidra til det grønne skiftet. Strøm fra solceller er blitt 81 prosent billigere i løpet av de siste ti årene. Prisene faller også for vindkraft, både til lands og til havs, og utbyggingstakten øker. Det er nå i mange land mer lønnsomt å bygge ut fornybar energi enn fossilt.

Annonse

Oljeetterspørselen vil falle med rundt 40 prosent frem mot 2040, og da gir det ingen mening å fortsette å lete etter mer av det som uansett snart tar slutt. Derfor bør vi ikke gi tillatelser til nye oljefelt i årene fremover. Derfor kan vi heller ikke flytte den såkalte iskanten, som regulerer hvor langt nord det er mulig å bore etter olje. At den fysiske iskanten har beveget seg fordi isen smelter burde være en gedigen varsellampe, ikke en invitasjon til å lete i sårbare områder lenger nord!

Hva skal vi leve av?

Norge har alltid vært gode på å utnytte naturressursene våre. Vi har lang kystlinje og vi har mye vind, vi har en utdannet befolkning og sterke industrimiljøer. Dette er et svært godt utgangspunkt for å bygge nye næringer innen fornybar energi. Havvindindustrien er voksende og kostnadene synker. En rekke land, spesielt Danmark og Tyskland, har satset langt mer enn oss på flytende havvind. Her må vi kjenne vår besøkelsestid og satse langt sterkere på dette feltet. Det samme gjelder solenergi. Mange tror at solenergi ikke passer for et kaldt land som Norge. Det stemmer ikke. Flere steder i Norge har like mye sol som tyske og svenske byer, hvor solenergi er mye større enn i Norge. Solceller er faktisk mer effektive ved lave temperaturer.

Norge er også et land med mange fjorder og med behov for ferjer. Bare i år skal 26 samband få elektriske ferjer. Her kan vi legge til rette for moderne ferjer som også kan bli en eksportindustri, og som kan skape en rekke arbeidsplasser. Når vi de neste årene vil se en revolusjon av elektriske biler, busser og ferjer vil vi også trenge mer energi. Vi har allerede landbaserte vindmøller i Norge i dag, og vi vil trenge flere i fremtiden skal vi kunne forsyne energibehovet vårt. Samtidig er det viktig å sikre at vi tar vare på spesielt sårbare naturområder og at det ikke kommer i konflikt med samiske interesser.

Hva kan vi gjøre globalt?

Klimakrisa er global. Samtidig er det også mange andre globale utfordringer knyttet til fattigdom, mangel på energi og økende ulikhet. Her kan Norge spille en mye sterkere rolle.

Støtte til fornybar energi bør være en langt større del av bistandsbudsjettet. Støtte til solcelleprosjekter i utviklingsland vil både kunne bidra til at flere fattige får tilgang på energi, og at kullkraftverk kan stenges til fordel for fornybar energi. I tillegg har vi verdens største pensjonsfond (SPU), som har et enormt potensial til å bidra til det grønne skiftet. Gjennom politisk arbeid over mange er det blitt bestemt at SPU skal trekke seg ut av aksjer i olje, gass og kull. Oljefondet har også fått mandat til å investere mer i fornybar energi. Likevel kan vi gjøre langt mer, og sørge for at våre sparepenger investeres innenfor naturens tålegrenser og klodens bæreevne. I stedet for å diskutere hvilke næringer vi skal ut av kan vi diskutere hvordan vi kan investere mer i fornybar infrastruktur. Da vil vi også være bedre posisjonert når verden nå går fra olje, gass og kull til fornybare energikilder.