(KRONIKK) Det er en myte at oppdrettsnæringen driver bærekraftig og praktiserer føre-var-prinsippet. Det er også en myte at fotavtrykket er akseptabelt.
Hordalands røde trafikklys er et bevis på det. Det er jo spesielt at ved gult lys er det aksept for at mellom 10 og 30 prosent av smolten dør og det er nullvekst. Dør over 30 prosent av villaksyngelen, blir det rødt lys og da skal i utgangspunktet oppdrettsvolumene reduseres. Trafikklysordningen er nytt og umodent og det er ingen som kan garantere for at tiltakene gir den ønskede effekt. Den eneste indikator i trafikklysordningen er andel lakselus, noe som ikke gir det sanne helhetsbilde av miljøsituasjonen. Forskernes usikkerhet og kunnskapshull demper ikke ekspansjonssulten, oppdrettsnæringen tar nå for seg så å si urørte områder.
Oppdrettsnæringens talspersoner har sett seg kraftig lei på kritikk og uttaler:
«Vi bruker ikke medisiner, det er rent under merdene, næringen bidrar til sysselsetting og holder liv i kommunene, vi har stålkontroll på formengden, denne næring er den sunneste og mest bærekraftige matproduksjonen i Norge, laksenæringa skal bidra til å brødfø verdens voksende befolkning, vi truer ikke havet, vi lever for det.»
Også sentrale politikere går høyt opp på banen. Tom-Christer Nilsen som sitter i Næringskomiteen for Høyre uttaler som følger:
«Det er ingenting som tydar på at fisken har det betre i lukka, enn opne, anlegg. I tillegg kastar ein vekk den største konkurransefordelen me har, nemleg fjordane, som er godt eigna for dette. Ser ein på miljøstatusen i dei fjordane, så er den i hovudsak bra. Me på Stortinget må passe oss for å føreslå reguleringar utan kunnskap.»
Rapporter utgitt av forskningsinstitusjoner gir de beste faktagrunnlag. I «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2018», utgitt av Havforskningsinstituttet (HI) uttales følgende:
«For lakseoppdrett i åpne merder inngår en rekke potensielle skadelige påvirkninger på miljøet utenfor merden som overføring av parasitter, bakterier og virus til ville populasjoner; genetisk påvirkning av ville laksebestander; effekter av utslipp av næringsstoffer og organiske artikler; effekter av legemidler og andre fremmedstoffer på andre organismer; økologisk interaksjoner med andre arter.»
Budskapet til HI viser en helt annen virkelighet enn de myter som oppdrettsnæringen og visse politikere forsøker å kommunisere frem. For villaksen og sjøørreten er det ingen positive virkninger av oppdrettsvirksomheten, bare negative. Rømning, lakselus, infeksjoner og virus ble allerede tatt opp som et problem på tidlig 1970 tallet og utfordringene eser nå ut i takt med stadig økende biomasse og antall anlegg. Nye bekjempelsesmetoder dukker opp og forskerne vil forske mer. Forskere blir aldri ferdig, havet er stort og kysten er lang. Taperen er vår regnskog – fisken og havet.
Den nylig avholdte lakseauksjonen åpnet opp for betydelig utvidelse nordpå fra Nord-Trøndelag til Øst-Finnmark med 14352 tonn og oppdrett av 593 tonn laks, i det så å si urørte området fra svenskegrensen til Jæren. Er målet å opprette gule og røde trafikklys også her?
Årlige rapporter avgitt fra HI, Vitenskapelig råd for lakseforvaltning og Veterinærinstituttet danner et meget godt grunnlag for å kunne besvare spørsmålet. Det kan lett konkluderes med at risikoen er for høy. De grunnleggende problemene er uløste. Med økningen i antall verter i oppdrett, ca. 500 ganger så mye oppdrettsfisk som villfisk, er det en økologisk ubalanse mellom antall lakselus og antall vill laksefisk. Mange bestander er genetisk påvirket av at rømt laks har gytt med villaks i elvene. Slike genetiske endringer kan være uopprettelige. Kremmere har forstått at den svartelistede nordamerikanske anadrome regnbueørreten (Oncorhynchus mykiss) kan avstedkomme uønsket debatt, derfor har næringen løst dette ved å kalle den for «Norsk Fjordørret» eller «Vesterålsørret».
Hva er årsaken til at lakseinnsiget øker noe, og hva er årsaken til generell nedgang over tid?
Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning 2018 forklarer:
«Mengden villaks er redusert, og antallet laks som kommer fra havet er mer enn halvert de siste tretti årene. I 2017 kom ca. 530 000 laks fra havet, noe som var en økning fra året før, men fortsatt lavt. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som kan fiskes har blitt mye mindre, og delvis borte. På grunn av nedgangen i mengden laks har fisket blitt betydelig redusert. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra 1500 tonn til 500-600 tonn i løpet av de siste tretti årene. På grunn av redusert fiske har antallet laks som gyter i elvene økt de senere årene. I 2017 var det nok gytefisk i de fleste elvene til at elvenes naturlige kapasitet til å produsere laksunger ble utnyttet. Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak. Reduserte laksebestander skyldes både menneskeskapte påvirkninger og at laksen har lav overlevelse i sjøen. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaksen. Andelen rømt oppdrettslaks i elvene har blitt redusert, og risiko for ytterligere skade er redusert fra svært høy til høy. Kunnskap om effekter av infeksjoner knyttet til oppdrett er dårlig.»
Da kan vi si at det ikke er fiskeren som er hovedårsaken til redusert antall villaks.
Oppdrettsnæringen forsøker å avlede oppmerksomheten ved å vise til at landbrukets CO2 fotavtrykk er mye verre. Slik skinnavledning bidrar ikke til å friskmelde oppdrettsnæringen gigantiske miljøproblemer. Det er rett at CO2-avtrykket fra lakseoppdrett isolert sett er lavere enn fra kjøttproduksjon, om du sammenligner kilo for kilo. Særlig hva angår rødt kjøtt. Imidlertid er det vanskelig å gjøre den sammenligningen, siden kjøttproduksjon i Norge tilføres det norske markedet, mens oppdrettsnæringen i all hovedsak er eksportrettet. 80 prosent av laksen eksporteres og det er særlig ved flyeksport at klimautslippene øker kraftig.
Det er planer om å realisere en egen lakseterminal på Gardermoen. Eksportveksten vil føre til utslipp på om lag to millioner tonn CO2 i 2030 bare ved eksport til fire utvalgte land i Asia, noe som vil bidra til en klimabombe som vil sprenge alle CO2-mål Norge har. Tallet indikerer rundt 50 prosent mer enn utslippene fra norsk innenriks flytrafikk og det tilsvarer drøyt 3,5 prosent av de samlede CO2-utslippene i Norge.
Nest etter utslipp som følge av transport til markedet er det utslipp fra fôrproduksjonen som utgjør laksens største avtrykk. Kritikere har rett i at klimaavtrykket ikke nødvendigvis blir så sterkt påvirket ved overgang til lukkede anlegg, men lukkede anlegg kan etableres nær kundene, derav kortreis mat. Lukket oppdrettsteknologi må erstatte de 3586 åpne merdene i Norge straks og nye merder må bestå av lukket teknologi, først da kan ordet bærekraft tas i bruk av oppdrettsnæringen. Arbeidsplasser skapes også. Lukkede anlegg løser de største problemene, men mange hevder at teknologien ikke er moden nok.
Oppdrettsnæringen og politikerne har hatt 45 år på seg til å få teknologien på plass, det handler om vilje. På sin side har industrien stått klar til å utvikle og produsere lukkede anlegg i mange årtier. Jeg avslutter med å sitere hva toppsjefen i norsk industri, Stein Lier-Hansen sa til Aftenposten 7. mai i fjor:
«I dag er det ikke mulig å øke lakseproduksjonen fordi miljøproblemene ikke er løst. Skal næringen bli det vi ønsker, må oppdrett utvikle seg til et av verdens mest effektive og miljøvennlige industrielle produsenter av proteiner. Næringen er ikke i nærheten av å være miljøvennlig ut fra de standarder vi bør ha i Norge, og som internasjonale markeder vil kreve av oss.»
Les også: Fikk sei full av oppdrettsfôr
Hele «artikkelen» er jo bare et sammensurium av påstander som er tatt ut av sin sammenheng. Oppdrett påvirker naturen. Du og jeg påvirker naturen. Hvilken matproduksjon har vi på kloden som ikke påvirker naturen? Og jeg antar du brenner for villaksen, det samme gjør jeg som elveier. Men forskjellen på oss er kanskje at jeg ønsker at man finner årsaken til nedgang i Atlanterhavslaksebestanden. En nedgang som er større i land uten oppdrett , enn i Norge. Jens Christian Holst , tidlgere Havforsker på HI har en hypotese om at det er en alt for stor makrellbestand i oppvekstområdene til villaksen som spiser opp maten til villaksen. Da hjelper det vel lite å fjerne siste lusa hvis villaksen ikke får mat? Synes du man burde begynne å finne årsak før man fordelte skyld?